Hopp til innhold

Anita Augspurg: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 19: Linje 19:
Den viktigste enkeltsak for de radikale kvinnene var kampen for kvinnelig stemmerett. I 1902 fant de et smutthull i loven, og kunne stifte den første stemmerettsforening for kvinner i Tyskland. Det var ''[[Deutscher Verband für Frauenstimmrecht]]'' (Tysk forbund for kvinnestemmerett). Augspurg ble president til 1911 og redigerte deretter tidsskriftet ''Frauenstimmrecht'' til 1914.<ref name=":0" />Under første verdenskrig var Augspurg - og Heymann - blant de få pasifister som nektet å støtte sitt land i krigen, heller ikke gjennom sosialarbeid.<ref name=":2" />
Den viktigste enkeltsak for de radikale kvinnene var kampen for kvinnelig stemmerett. I 1902 fant de et smutthull i loven, og kunne stifte den første stemmerettsforening for kvinner i Tyskland. Det var ''[[Deutscher Verband für Frauenstimmrecht]]'' (Tysk forbund for kvinnestemmerett). Augspurg ble president til 1911 og redigerte deretter tidsskriftet ''Frauenstimmrecht'' til 1914.<ref name=":0" />Under første verdenskrig var Augspurg - og Heymann - blant de få pasifister som nektet å støtte sitt land i krigen, heller ikke gjennom sosialarbeid.<ref name=":2" />


Fra 1901 til 1907 redigerte hun kvinnesiden i den konservative dagsavisen ''Der Tag'', i Berlin''.'' I 1902 meldte hun seg inn i det liberale partiet [[Freisinnige Volkspartei]]. Hun klarte imidlertid ikke å overbevise de liberale partiene, heller ikke den borgerlige stemmerettsbevegelse, om berettigelsen av alminnelig stemmerett. Dette gjaldt i motsetning til SPD som allerede lenge hadde hatt alminnelig stemmerett som krav. Kvinnelig stemmerett ble vedtatt i Tyskland først etter første verdenskrig, i 1918.<ref name=":1" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Zur Einführung des Frauenwahlrechts vor 90 Jahren am 12. November 1918|publikasjon=Feministische Studien|doi=10.1515/fs-2009-0109|url=https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/fs-2009-0109/html|dato=2009-05-01|fornavn=Angelika|etternavn=Schaser|serie=1|språk=de|bind=27|sider=97–110|issn=2365-9920|besøksdato=2021-11-06}}</ref>
Fra 1901 til 1907 redigerte hun kvinnesiden i den konservative dagsavisen ''Der Tag'', i Berlin''.'' I 1902 meldte hun seg inn i det liberale partiet [[Freisinnige Volkspartei]]. Hun klarte imidlertid ikke å overbevise de liberale partiene, om berettigelsen av alminnelig stemmerett. Heller ikke den borgerlige stemmerettsbevegelse gikk inn for alminnelig stemmerett, og brøt sammen i 1913. Dette gjaldt i motsetning til SPD som allerede lenge hadde hatt alminnelig stemmerett som krav. Kvinnelig stemmerett ble vedtatt i Tyskland først etter første verdenskrig, i 1918.<ref name=":1" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Zur Einführung des Frauenwahlrechts vor 90 Jahren am 12. November 1918|publikasjon=Feministische Studien|doi=10.1515/fs-2009-0109|url=https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/fs-2009-0109/html|dato=2009-05-01|fornavn=Angelika|etternavn=Schaser|serie=1|språk=de|bind=27|sider=97–110|issn=2365-9920|besøksdato=2021-11-06}}</ref>


Augspurg var kjent som en lidenskapelig og dyktig taler, og dessuten for sine artikler i innenlandsk og utenlandsk fag- og dagspresse. Hele tiden talte hun den radikale kvinnebevegelsens sak. De tok mønster av de engelske [[Suffragette|suffragettene]] og aksjonerte etter regelen ''propaganda gjennom handling''. Dette innebar handlinger som kunne vekke oppsikt og avsky. Ved en anledning ble hun arrestert av sedelighetspolitiet etter å ha opptrådt som om hun var prostituert. Det vakte også stor oppmerksomhet da hun i 1905 i et åpent brev oppfordret en kvinne til å velge et fritt og uformelt ekteskap, i stedet for det formelle. Begrunnelsen var å unngå de patriarkalske ekteskapslovene som gjaldt på dette tidspunktet.<ref name=":0" /><ref name=":1" /><ref>{{Kilde www|url=https://frauenmediaturm.de/historische-frauenbewegung/anita-augspurg-typischer-fall-gegenwart-1905/|tittel=FMT – Ein typischer Fall der Gegenwart|besøksdato=2021-11-07|dato=2018-05-07|språk=de-DE|verk=FMT}}</ref>
Augspurg var kjent som en lidenskapelig og dyktig taler, og dessuten for sine artikler i innenlandsk og utenlandsk fag- og dagspresse. Hele tiden talte hun den radikale kvinnebevegelsens sak. De tok mønster av de engelske [[Suffragette|suffragettene]] og aksjonerte etter regelen ''propaganda gjennom handling''. Dette innebar handlinger som kunne vekke oppsikt og avsky. Ved en anledning ble hun arrestert av sedelighetspolitiet etter å ha opptrådt som om hun var prostituert. Det vakte også stor oppmerksomhet da hun i 1905 i et åpent brev oppfordret en kvinne til å velge et fritt og uformelt ekteskap, i stedet for det formelle. Begrunnelsen var å unngå de patriarkalske ekteskapslovene som gjaldt på dette tidspunktet.<ref name=":0" /><ref name=":1" /><ref>{{Kilde www|url=https://frauenmediaturm.de/historische-frauenbewegung/anita-augspurg-typischer-fall-gegenwart-1905/|tittel=FMT – Ein typischer Fall der Gegenwart|besøksdato=2021-11-07|dato=2018-05-07|språk=de-DE|verk=FMT}}</ref>

Sideversjonen fra 11. nov. 2021 kl. 00:05

Anita Augspurg
Foto fra 2. oktober 1902
Født22. sep. 1857[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Verden[5][6]
Død20. des. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
Zürich[7][2][6]
BeskjeftigelseSkuespiller, politiker, advokat, teaterskuespiller, Woman's Social and Political Union-medlem, fredsaktivist, redaktør, kvinnesaksforkjemper, jurist, forfatter, motstandskjemper Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad (1897)[6]
Utdannet vedUniversitetet i Zürich
Partner(e)Lida Gustava Heymann (1903–1943)[8]
PartiUnabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Frisinnede folkeparti (1903–)[9]
NasjonalitetDet tyske riket
Tyskland[2]
GravlagtFluntern gravlund
Medlem avKvinnenes Verdensforbund for varig fred
Anita Augspurg på Commons

Anita Theodora Johanna Sophie Augspurg (1857–1943) var Tysklands første kvinne med doktorgrad i jus, og arbeidet mot slutten av 1800-tallet for kvinners sosiale og politiske rettigheter. Innføring av stemmerett for kvinner var hennes fremste mål, og denne ble innført i Tyskland i 1918.

Hun deltok i 1915 i grunnleggelsen av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, og fikk deretter publiserings- og taleforbud resten av krigstiden. Sammen med blant andre sin livsledsager Lida Gustava Heymann, begjærte hun i 1923 forgjeves Adolf Hitler utvist fra Tyskland. Etter maktovertakelsen i 1933 ble hun av nasjonalsosialistene oppført på en likvidasjonsliste. Hun levde deretter sammen med Heymann i eksil i Sveits, livet ut.

Biografi

Gruppebilde i Atelier Elvira: Fra venstre: Anita Augspurg, Marie Stritt, Lily von Gizycki, Minna Cauer og Sophia Goudstikker.
Suffage Alliance Conference i London 1909. Øverste rekke fra venstre: Thora Daugaard (Danmark), Louise Qvam (Norge), Aletta Jacobs (Nederland), Annie Furuhjelm (Finland), Mirowitch (Russland), Schirmacher (Tyskland), Honneger (Sveits), uidentifisert. Nederst fra venstre: uidentifisert, Anna Bugge Wicksell (Sverige), Ann Shaw (USA), Millicent Fawcett (president, England), Chapmann Catt (USA), Fredrikke Marie Qvam (Norge), Anita Augsburg (Tyskland). Ukjent fotograf. Eier: Nasjonalbiblioteket
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet ble stiftet 1915 i Den Haag. Deltakere ved stiftelsen fra venstre: 1. Lucy Thoumaian – Armenia, 2. Leopoldine Kulka – Østerrike, 3. Laura Hughes – Canada, 4. Rosika Schwimmer – Ungarn, 5. Anita Augspurg – Tyskland, 6. Jane Addams – USA, 7. Eugenie Hanner – USA, 8. Aletta Jacobs – Nederland, 9. Chrystal Macmillan – England, 10. Rosa Genoni – Italia, 11. Anna Kleman – Sverige, 12. Thora Daugaard – Danmark, 13. Louise Keilhau – Norge.

Augspurg ble født i Verden an der Aller i Niedersachsen, som det femte og siste barn, i en politisk interessert, liberal og utdannet familie. Både på mors- og farssiden hadde det i generasjoner vært jurister og medisinere. Likevel fikk hun som jente ikke lov til å få en videregående utdannelse og deretter kunne studere.[10] Etter ha gjennomført den høyere pikeskole egentlig datterskole, på tysk: Töchterschule, begynte hun å arbeide i sin fars advokatkontor. Hun fikk imidlertid bare utføre enkle arbeidsoppgaver for underordnete, og var misfornøyd med det. Hun begynte siden på et privat lærerseminar, og tok i 1879 lærer- og gymnastikklærereksamen. Utover i 1880-årene arbeidet hun som skuespiller i Meiningen, Augsburg og Amsterdam. I 1887 åpnet hun sammen med sin daværende samboer Sophie Goudstikker fotoatelieret Elvira i München.[10][11][12][13]

Forslaget på begynnelsen av 1890-årene om en ny lovbok for Tyskland (Bürgerliches Gesetzbuch), inneholdt ingen forslag til forbedringer av kvinners stilling i samfunnet. Forslaget innebar at den gifte kvinnen fortsatt manglet rett til å disponere over de økonomiske midler hun bragte inn i ekteskapet, og at hun heller ikke hadde noen rett til å ta avgjørelser i barneoppdragelsen. Augspurg førte en kampanje mot forslaget, og pressen karakteriserte den som en kvinnestorm. Kampanjen førte heller ikke til noen endring, bortsett fra det faktum at den faktisk ble avholdt, og det i et land der det var forbudt for kvinner å delta i politikken.[11]

For Augspurgs egen del førte forslaget til at hun i 1893, parallelt med sin virksomhet som fotograf, begynte på juridiske studier. I Tyskland var det ikke tillatt for kvinner å studere jus, så hun dro derfor til Zürich og tok eksamen der. I 1897 vendte hun tilbake til Berlin, som den første tyske kvinne med en juridisk doktorgrad. Hennes doktorarbeid dreide seg om parlamentarismen i England.[10][11]

Kamp for likestilling og stemmerett

For de radikale, borgerlige kvinnene var likestilling med mannen, et sentralt tema. Det rettspolitiske konseptet bygget på likestilling mellom kjønnene, men også på kritikk av det patriarkalske, kapitalistiske samfunn. Det strakte seg langt utover kampen om den formelle likestilling. I september 1896 deltok hun på den første internasjonale kvinnesakskongress i Tyskland, Internationale Kongress für Frauenwerke und Frauenbestrebungen. Der lærte hun den ti år yngre Lida Gustava Heymann å kjenne. Fra 1903 var Heymann hennes livsledsager og samarbeidspartner. Sammen med millionarvingen Heymann ble hun i 1890-årene sentral i den borgerlig-radikale kvinnebevegelsen. Hun arbeidet i Minna Cauers tidsskrift Die Frauenbewegung (Kvinnebevegelsen), og stiftet en rekke radikale kvinneforeninger som sto i opposisjon til de ordinære, tyske kvinneforeninger. Augspurg deltok i 1898 ved stiftelsen av den tyske gren av den internasjonale abolisjonistiske føderasjon.[10][11][12]

Den viktigste enkeltsak for de radikale kvinnene var kampen for kvinnelig stemmerett. I 1902 fant de et smutthull i loven, og kunne stifte den første stemmerettsforening for kvinner i Tyskland. Det var Deutscher Verband für Frauenstimmrecht (Tysk forbund for kvinnestemmerett). Augspurg ble president til 1911 og redigerte deretter tidsskriftet Frauenstimmrecht til 1914.[10]Under første verdenskrig var Augspurg - og Heymann - blant de få pasifister som nektet å støtte sitt land i krigen, heller ikke gjennom sosialarbeid.[14]

Fra 1901 til 1907 redigerte hun kvinnesiden i den konservative dagsavisen Der Tag, i Berlin. I 1902 meldte hun seg inn i det liberale partiet Freisinnige Volkspartei. Hun klarte imidlertid ikke å overbevise de liberale partiene, om berettigelsen av alminnelig stemmerett. Heller ikke den borgerlige stemmerettsbevegelse gikk inn for alminnelig stemmerett, og brøt sammen i 1913. Dette gjaldt i motsetning til SPD som allerede lenge hadde hatt alminnelig stemmerett som krav. Kvinnelig stemmerett ble vedtatt i Tyskland først etter første verdenskrig, i 1918.[11][15]

Augspurg var kjent som en lidenskapelig og dyktig taler, og dessuten for sine artikler i innenlandsk og utenlandsk fag- og dagspresse. Hele tiden talte hun den radikale kvinnebevegelsens sak. De tok mønster av de engelske suffragettene og aksjonerte etter regelen propaganda gjennom handling. Dette innebar handlinger som kunne vekke oppsikt og avsky. Ved en anledning ble hun arrestert av sedelighetspolitiet etter å ha opptrådt som om hun var prostituert. Det vakte også stor oppmerksomhet da hun i 1905 i et åpent brev oppfordret en kvinne til å velge et fritt og uformelt ekteskap, i stedet for det formelle. Begrunnelsen var å unngå de patriarkalske ekteskapslovene som gjaldt på dette tidspunktet.[10][11][16]

Hennes privatliv sammen med den velstående Heymann, fikk også ekstravagante uttrykk. I 1907 dro de to kvinnene til Bayern og drev en periode en gård med kun kvinnelige ansatte. De drev sport som var uvanlig for kvinner. I 1928 tok begge førerkort og reiste rundt i Tyskland med egen bil.[10]

Etter første verdenskrig var Augspurg medlem av det provisoriske nasjonalråd i München. Hun prøvde forgjeves å bli medlem av Bayerns landdag. Under revolusjonen i 1918 hadde Augspurg beveget seg fra å være tilhenger av et parlamentarisk system, til å gå inn for arbeiderråd. Hun var medlem av kongressen i Bayern for arbeider-, bonde- og soldatråd.[11]

Fredsarbeid og eksiltilværelse

Etter første verdenskrig konsentrerte Augspurg seg om det internasjonale fredsarbeidet. Hun var i 1915 tilstede i Haag da Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) ble stiftet, og tilhørte inntil 1933 styret i organisasjonens tyske gren. Kort tid etter konferansen fikk hun forbud mot å publisere og å handle politisk, og dette forbudet varte til krigen var over. Hennes hjem ble ransaket. Hun ble rammet av sykdommen letargi, en slags våken søvntilstand. Som følge av hennes pasifistiske aktiviteter og dessuten en oppfordring til boikott mot å inngå ekteskap, ble hun utelukket av Bund Deutscher Frauenvereine.[17][11]

Fra 1919 til 1933 utga hun sammen med Heymann tidsskriftet Die Frau im Staat (meningsoversettelse: Kvinnen og staten). Hennes skrifter er dels betegnet som utopiske, dels som skarpe analyser. Hun påviste tidlig svakhetene ved Weimarforfatningen som ga hjemmel for nasjonalsosialistenes fullmaktslover. Augspurg ledet en kvinnedelegasjon til Bayerns innenriksminister Franz Schweyer, og krevde Hitler utvist til Østerrike. Begrunnelsen var hans stadige trakassering av pasifister. Kravet ble ikke imøtekommet, og senere fulgte ølkjellerkuppet. Kravet om utvisning førte imidlertid til at hun og Heymann etter maktovertakelsen ble oppført på nasjonalsosialistenes likvidasjonsliste.[14][11]

Maktovertakelsen i 1933 kom da Augspurg og Heymann befant seg i Sveits på ferie. I Tyskland var det ikke trygt for dem, og de dro derfor til Zürich og ble der livet ut. De sveitsiske myndighetene opprettholdt et forbud for Augspurg mot politisk og journalistisk virksomhet. Da myndighetene hadde beslaglagt parets eiendeler i Tyskland, måtte de bo under høyst nødtørftige forhold i Sveits og levde på gaver fra blant annet IKFF og professor Leonhard Ragaz i Zürich.[11][18][19]

Ettermæle

Die Frau im Staat (Kvinnen og staten) var en feministisk og pasifistisk avis som ble utgitt av Augspurg og Heymann fra 1919 til 1933.

Det kvinnelige kjønn er forutbestemt for å bli husmor og mor, og det er for å kunne utføre det vanskeligste av alle yrker, nemlig å oppdra barn, hevdet den liberale avisen Vossische Zeitung i en kommentar. En rekke menn berømmet imidlertid Augspurg og Heymann for deres mot, blant andre Thomas Mann som Augspurg hadde truffet i München.[18]

Etter 1945 gikk Anita Augspurg i glemmeboken. Først ved kvinnebevegelsens virksomhet i 1970-årene ble hennes navn nevnt på nytt.[20] Byen München opprettet i 1994 Anita Augspurg-prisen for forbilledlig arbeid for likestilling.[21] I München er også en yrkesskole, Städtische Anita-Augspurg-Berufsoberchule, oppkalt etter henne.[22] Landesarbeidsgemeinschaft Lesben der NWR (delstatsarbeidsfellesskap for lesber i NWR) opprettet i 2009 Augspurg-Heymann-prisen for modig innsats for homofile kvinner. Fra 2015 er prisens navn CouLe Preis für Couragierte Lesben (CouLe pris for modige lesber).[23] I Bremen er en gate oppkalt etter henne.[24]

Hun regnes sammen med Lida Gustava Heymann, av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[14]

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d WeChangEd, www.wechanged.ugent.be[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12909377k[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id augspurg-anita[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Women in Resistance ID augspurg-anita, besøkt 27. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.digitales-deutsches-frauenarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.digitales-deutsches-frauenarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g Schüller, Elke. «Anita Augspurg | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 1. november 2021. 
  11. ^ a b c d e f g h i j Susanne Kinnebrock (2021). «Über Anita Augspurg». Digitales Deutsches Frauenarchiv. Besøkt 2. november 2021. 
  12. ^ a b Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 3. november 2021. 
  13. ^ Biographie, Deutsche. «Augspurg, Anita - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 3. november 2021. 
  14. ^ a b c «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
  15. ^ Schaser, Angelika (1. mai 2009). «Zur Einführung des Frauenwahlrechts vor 90 Jahren am 12. November 1918». Feministische Studien. 1 (tysk). 27: 97–110. ISSN 2365-9920. doi:10.1515/fs-2009-0109. Besøkt 6. november 2021. 
  16. ^ «FMT – Ein typischer Fall der Gegenwart». FMT (tysk). 7. mai 2018. Besøkt 7. november 2021. 
  17. ^ Jansen, Jan K. S. (3. januar 2021). «letargi». Store medisinske leksikon. Besøkt 3. november 2021. 
  18. ^ a b «- "Wo ist das Recht der Frau?"». Deutschlandfunk (tysk). Besøkt 4. november 2021. 
  19. ^ «Augspurg, Anita». hls-dhs-dss.ch (tysk). Besøkt 10. november 2021. 
  20. ^ «Anita Augspurg». www.bos-sozial.musin.de. Besøkt 4. november 2021. 
  21. ^ muenchen.de. «Stadtrat beschließt Erhöhung des Anita-Augspurg-Preises». Landeshauptstadt München (tysk). Besøkt 4. november 2021. 
  22. ^ «Startseite». www.bos-sozial.musin.de. Besøkt 4. november 2021. 
  23. ^ CLAdmina. «CouLe». CouLe (tysk). Besøkt 4. november 2021. 
  24. ^ «Kaufrausch am Deich» (tysk). 4. november 2020. Besøkt 4. november 2021. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anita_Augspurg&oldid=22014386»