Sionisme
Sionisme[a] er en form for jødisk nasjonalisme, som hevder at det jødiske folk utgjør en etnisk/nasjonal gruppe med rett til hele eller deler av det historiske landskapet Palestina med hovedvekt på Jerusalem, definert som Israels land.[1] Et religiøst mangfold av sionisme støtter at jøder opprettholder sin jødiske kultur og identitet, motsetter seg at jøder assimilerer seg inn i andre samfunn og har fremmet jødisk tilbakevending til Israel for at jøder kan være et flertall i sin egen nasjon, og for bli frigjort fra antisemittisk diskriminering, ekskludering og forfølgelse som historisk skjedde i diaspora.[1]
Sionismen oppsto på slutten av 1800-tallet i sentrale og østlige Europa som en nasjonalistisk bevegelse, og kort tid etter forsto de fleste ledere i bevegelsen at hovedmålet var opprette en egen stat i Palestina, den gang et område kontrollert av Det osmanske rike.[2][3] Grunnlaget for sionismen ble lagt med Theodor Herzls bok Der Judenstaat (Jødestaten).[4] Herzl hevdet at den eneste løsningen på de økende restriksjoner mot jøder og antisemittismen var en selvstendig jødisk stat. Fra 1917 fokuserte sionismen på å etablere en stat i den vestlige delen (dagens Israel) av det da nyopprettede britiske protektoratet Palestina (dagens Israel og Jordan) — tidligere en gruppe provinser i Det osmanske rike. Siden etableringen av staten Israel har sionistbevegelsen fortsatt, men hovedsakelig fremmet på vegne av den jødiske staten og fokusert på trusler mot dens fortsatte eksistens og sikkerhet.
Andre og mindre vanlig bruk av begrepet «sionisme» er som en ikkepolitisk og kulturell sionisme, opprettet og representert mest framtredende av Ahad Ha'am; og som politisk støtte for staten Israel av ikke-jøder, slik som kristen sionisme som mener at jødene vender tilbake til det hellige land er i henhold til bibelsk profeti. Begrepet «kristen sionisme» ble popularisert på midten av 1900-tallet etter at begrepet «sionisme» ble opprettet i 1890. Før den tid ble begreper som «restaurasjonisme» eller «gjeninnsettelsen» benyttet.[5][6]
Forsvarere av sionisme mener det er en nasjonal frigjøringsbevegelse for hjemføring og tilbakeføring av en spredt sosial-religiøs gruppe til sitt forlatte hjemland.[7] Antisionisme, kritikere av sionisme, hevder at sionisme er kolonialisme,[8] eller rasistisk ideologi[9] som har ført til manglende rettigheter, fratagelse og forvisning av arabisk befolkning i Palestina.[10][11]
Den første sionisten som tok til orde for Sionisme i en Europeisk kontekst, var den Marxistiske Moses Hess med sitt litterære verk Rom und Jerusalem: Die letzte Nationalitätsfrage, publisert i 1862 i storbyen Leipzig.
Se også
redigerFotnoter
redigerReferanser
rediger- ^ a b Motyl, Alexander J. (2001): Encyclopedia of Nationalism, bind II. Academic Press. ISBN 0-12-227230-7. s. 604.
- ^ Cohen, Robin (1995): The Cambridge Survey of World Migration. Cambridge University Press. s. 504.
- ^ Gelvin, James (2007): The Israel-Palestine Conflict: One Hundred Years of War. 2. Utg. Cambridge University Press. ISBN 0521888352. s. 51
- ^ «Biography of Theodor Herzl», Zionism-israel.com
- ^ Brown, Wesley Haddon; Penner, Peter F. (2008): Christian Perspectives on the Israeli-Palestinian Conflict, s. 131
- ^ Chapman, Colin: A Biblical Perspective on Israel/Palestine Arkivert 16. desember 2013 hos Wayback Machine.
- ^ Aaronson, Ran (1996): «Settlement in Eretz Israel – A Colonialist Enterprise? "Critical" Scholarship and Historical Geography». Israel Studies (Indiana University Press) 1 (2): 214–229.
- ^ Ilan, Pappé (2006): A history of modern Palestine: one land, two peoples, Cambridge University Press, s. 72–121
- ^ Harkabi, Yehoshafat (1974): Arab attitudes to Israel, John Wiley & Sons, s. 247–248
- ^ Nur Masalha (15. september 2007): The Bible and Zionism: Invented Traditions, Archaeology and Post-Colonialism in Palestine- Israel. Zed Books. ISBN 978-1-84277-761-9. s. 314
- ^ Paul Scham; Walid Salem; Benjamin Pogrund (15. oktober 2005): Shared Histories: A Palestinian-Israeli Dialogue. Left Coast Press. ISBN 978-1-59874-013-4. s. 87–
