William Langland

William Langland er den antatte forfatteren av det allegoriske drømmevisjonen Piers Plowman fra slutten av 1300-tallet. Bortimot ingenting kjennes til av Langlands liv, bortsett fra at han antageligvis ble født og levde i West Midlands i England. Piers Plowman er anerkjent som et av de første store verk i engelsk litteratur ved siden av Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene.

William Langland
Født		ca. 1332 West Midlands
Død		ca. 1386
Beskjeftigelse		Skribent, lyriker
Utdannet ved		Royal Grammar School Worcester
Nasjonalitet		Kongeriket England
Språk		Mellomengelsk, engelsk
Periode		Slutten av 1300-tallet
Debut		Piers Plowman
William Langland på Commons

Forfatteren identifisert

At diktet Piers Plowman er blitt tilskrevet Langland som forfatter hviler på et manuskriptbevis som nå blir oppbevart ved Trinity College, Dublin (MS 212). Dette tilskriver direkte «Perys Ploughman» til en «Willielmi de Langlond»:

Memorandum quod Stacy de Rokayle pater willielmi de Langlond qui stacius fuit generosus & morabatur in Schiptoun vnder whicwode tenens domini le Spenser in comitatu Oxoniensi qui predictus willielmus fecit librum qui vocatur Perys ploughman.

Det skal merkes at Stacy de Rokayle var far til William de Langlond; denne Stacy var av edel fødsel og oppholder seg i Shipton-under-Wychwood, en leietaker til Lord Spenser i fylket Oxfordshire. Den før nevnte William gjorde boken som er kalt Piers Plowman.

Andre manuskripter navngir også forfatteren som «Robert» eller «William Langland» eller «Wilhelmus W.», sistnevnte mest sannsynlig en kortform for «William of Wichwood». Diktet i seg selv gjør også en hentydning til Langland som forfatter. Ved et punkt bemerker fortelleren: «I have lyved in londe…my name is longe wille» (B.XV.152). Dette kan bli sett på som en gjennomsiktig kode til forfatterens navn, i stil med flere andre manuskripter fra middelalderen, eksempelvis François Villon i Le Testament. Selv om beviset er tynt er tilskrivelsen av Langland som forfatter gjennomgående akseptert av forskningsmiljøene siden 1920-tallet. Det er dog ikke helt uten debatt, noe en nyere verk fra Stella Pates og C. David Benson har demonstrert.

Langlands liv

Bortimot ingenting er kjent om Langland selv. Hele hans identitet hviler på en kjede av forbindelser og vage hentydninger. Det synes som om han var født i West Midlands. Langlands forteller, som kalles for Will, mottar sin første visjon mens han sover i Malvern Hills (mellom Herefordshire og Worcestershire), noe som antyder en viss kjennskap til området. Dialekten i diktet er også i overensstemmelse med området. Selv om hans fødselsdato er ukjent er det sterke indikasjoner på at han døde en gang rundt 1385–1386. Et notat skrevet av en «Iohan but» («John But») i et manuskript som inneholdt diktet fra 1300-tallet (Rawlinson 137) har en direkte referanse til forfatterens død:

whan this werke was wrouyt, ere Wille myte aspie / Deth delt him a dent and drof him to the erthe / And is closed vnder clom

straks hans arbeid var gjort, før Will var oppmerksom / Døden traff ham og slo ham mot marken / Og nå er han begravd under jorden.

Ettersom But selv, i henhold til Edith Rickert, synes å ha dødd selv i 1387, må Langland ha død kort tid før denne tid.

Tvetydige detaljer

Det er spekulert om William Langland ble døpt ved denne fonten i St Leonard's Church, Newland

Frasen «En mark tom for folk» fra Langland er i dag benyttet for å mane folk til middelaldersamlinger. Denne gressmarken er kortvarig «full av folk» i sommermånedene når den er lokaliseringen av små samlinger av teltboere som deltar i musikk-, danse- og trommesammenkomster.

Det øvrige som vi vet om forfatteren kan bli konstruert fra Piers Plowman selv. Det er faktisk en rik kilde av tilsynelatende biografiske data i diktet, men det er vanskelig å avgjøre hvordan det skal bli behandlet. C-teksten av Piers Plowman inneholder et avsnitt hvor Will beskriver seg selv som en «loller» som lever i Cornhill-området av London, noe som kanskje er en referanse til lollardismen, og refererer direkte til sin hustru og barn. Det er også antydninger at han var større enn gjennomsnittlig høyde og hadde et levebrød av å si bønner for de døde.

Imidlertid skal man være forsiktig med å ta disse hentydningene som sannheter. Forskjellen mellom allegori og det virkelig liv i Piers Plowman er ikke absolutt, og hele avsnittet er, som Wendy Scase har observert, mistenkelig likt middelalderens tradisjon av såkalte «falske tilståelser», eksempelvis representert i Confessio Goliae og av Fals-Semblaunt i Jean de Meuns Roman de la Rose (Roseromanen). Et tilsvarende avsnitt i den siste passus i B- og C-tekstene viser også tvetydige detaljer. Her blir det referert til Wills hustru og beskriver hans plager med «Elde» (alderdom) og hvor han klager over skallethet, gikt og impotens. Dette kan være en indikasjon på at forfatteren allerede hadde nådd middagshøyden på 1370-tallet, men igjen er beskrivelsen mistenkelig lik en litterær konvensjon (se eksempelvis Walter Kennedys In Praise of Aige og The Parlement of the Thre Ages), og de fakta som kommer mot slutten av diktet når Wills personlige utvikling har nådd sin logiske konklusjon.

Vagabond eller prest?

Andre detaljer kan bli sluttet fra diktet, men disse er også langt fra uproblematiske. For eksempel kan det detaljerte og meget sofistikerte nivået av religiøs kunnskap i diktet gi en pekepinn på at Langland var prest eller forbundet til geistligheten, men denne forbindelsen er fortsatt usikker. Diktet viser ingen opplagt skjevhet mot noen bestemte grupper eller ordner innenfor kirken, men er heller klart en motstander av kirken ved å angripe kirken som helhet uten å skille mellom enkeltdeler. Langland kan kanskje bli sett på, som John Bowers skriver, som et medlem at «den betydelige gruppen av arbeidere som dannet de radikale frynser på samtidens samfunn.. den stakkarslige Will er portrettert «y-robed in russet» reisende rundt på landet, en sprø avviker som viste ingen respekt for sin overordnete». Malcolm Godden har foreslått at han levde som en omreisende lærer og eremitt som tidvis knyttet seg opp mot enkelte beskyttere, utvekslet tjenester som skriver og leser for husly og mat.

Tradisjonen at William Langland en tilhenger av John Wyclif ble fremmet av Robert Crowleys 1550-utgave av Piers Plowman, og komplisert av tilhengere av lollardismen omfavnet Piers-figuren som en av deres egne og tok Piers til inntekt for deres egen sak (selv om det var på det motsatte av Langlands meninger og hensikter med Piers Plowman), er ganske sikkert ikke riktig. Det er sant at Langland og Wycliffe delte mange saker: begge stilte spørsmål ved avlat og pilegrimsreiser, fremmet bruken av morsmålet i preken, angrep korrupsjon i kirken, og fremmet inndraging av kirkens eiendommer. Men disse sakene ble diskutert bredt på denne tiden. Selv om Wycliffe inspirerte lollardismen var Langland absolutt ingen tilhenger av det samme, tvertimot ville han bevare det føydale samfunnet, ikke oppløse det.

Litteratur

• Benson, C. David (2001): «The Langland Myth», i William Langland's Piers Plowman: a book of essays, red. ved Kathleen M. Hewett-Smith, New York: Routledge, s. 83–99. ISBN 0-8153-2804-4
• Bowers, John M. (1992): «Piers Plowman and the Police: notes towards a history of the Wycliffite Langland» i: Yearbook of Langland Studies 6, s. 1–50.
• Godden, Malcolm (1990): The Making of Piers Plowman, London: Longman. ISBN 0-582-01685-1
• Gradon, Pamela (1980): «Langland and the Ideology of Dissent» i: Proceedings of the British Academy 66, s. 179–205.
• Rickert, Edith (1903): «John But, Messenger and Maker» i: Modern Philology 11 , s. 107-117.
• Scase, Wendy (1989): Piers Plowman and the New Anticlericalism, Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-36017-X

Eksterne lenker

• International Piers Plowman Society Nettsted for den internasjonale forskning for studiet av Piers Plowman og andre tilsvarende dikt; inkluderer også en søkbar dataabse for all forskning og kommentarer for disse diktene siden 1986.
• The Dichotomy in the Piers Plowman Character: Langland's Intent versus Rebel Symbol. Ved Diana V. C. Suk, 1998