Kasus
Abessiv
Ablativ
Absolutiv
Akkusativ
Adessiv
Adverbial
Allativ
Antessiv
Aversiv
Benefaktiv
Dativ
Delativ
Direkte
Distantitiv
Distributiv
Distributiv-temporal
Dubitiv
Eksessiv
Ekvativ
Elativ
Essiv
Formell essiv
Modal essiv
Evitativ
Final
Formal
Genitiv
Illativ
Inessiv
Instruktiv
Instrumentalis
Karitiv
Causal
Kausal-final kasus
Komitativ
Lativ
Lokativ
Medial
Modal
Multiplikativ
Nominativ
Oblik
Objektiv
Partitiv
Perlativ
Possessiv
Postessiv
Postposisjonell
Preposisjonell
Privativ
Proksimativ
Prolativ
Prosekutiv
Separativ
Sosiativ
Subessiv
Sublativ
Superessiv
Superlativ
Temporal
Terminativ
Translativ
Vialis
Vokativ
Morfosyntaktisk parallellstilling
Absolutiv
Akkusativ
Ergativ
Instrumentalis
Instrumental-komitativ
Intransitiv
Nominativ
Pegativ

Vokativ (latin (casus) vocativus, avledet av vocare: "kalle, rope på")[1] er en "kasus for person som en tiltaler, [...] tiltalekasus".[2] Den finnes blant annet i latin [3], litauisk [4], polsk, tsjekkisk, ukrainsk[5] og rumensk[6]. Kasusformen kan forklares som en gramatisk funksjon, der en ved å bøye egennavnet (substantivet) tiltaler personen direkte. Slik skiller vokativ seg fra andre tiltaleformer som imperativ.[7]

Eksempler

rediger
  • Et kjent eksempel fra latin på bruk av vokativ er "Et tu, Brute" fra Shakespeares stykke Julius Cæsar[8] «Brute» er vokativformen av «Brutus»[9].
  • Et eksempel fra gresk er et uttrykk som er ofte brukt i kristen liturgi, for eksempel i Litaniae Lauretanae (Loreto-litanien[10]:
Κύριε ἐλέησον, Χριστὲ ἐλέησον, Κύριε ἐλέησον.
Kýrie, eléison; Khristé, eléison; Kýrie, eléison.
«Herre, miskunn deg, Kristus, miskunn deg, Herre, miskunn deg»

Der er κύριε (kyrie) vokativsformen av κύριος (kyrios) "herre", og Χριστὲ (Khriste) er vokativsformen av Χριστός (Khristos) «Kristus».

  • På litauisk er Petrai vokativformen for mannsnavnet Petras[11], mens ordet for mann, vyras heter vyre i vokativ [12].

Vokativ i norsk

rediger

På norsk brukes pronomenet «du» foran substantivet: «Du Guri, ...», «du mann» eller «dere barn». Man har også former som: «Lille katt», «kjære deg» eller «vesle hund». Ifølge Per Egil Hegge finnes det likevel én ekte vokativform i norsk, nemlig «folkens», f.eks. «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale.[13]

Referanser

rediger
  1. ^ Caprona, Yann De. Norsk Etymologisk ordbok (2013, 7. opplag 2015). Oslo: Kagge forlag. s. 1466. ISBN 978-82-489-1054-1
  2. ^ [1]Bokmålsordboka (2016). Revidert nettutgave. Redaktør Bjørghild Kjelsvik. Universitetet i Bergen. (lest 25.10.2017)
  3. ^ [2] Lehmann 1958 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2018)
  4. ^ [3] Ambrazas c1997 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
  5. ^ [4] Daniel & Spencer 2008:627 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
  6. ^ [5] Ose nova & Sinov 2003, Hill 2007 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
  7. ^ Daniel, Michael og Andrew Spencer. "The Vocative - An outlier case". Kapittel i: Malchukow, Andrej L. og Andrew Spencer (2008, publisert online 2012). The Oxford Handbook of Case. Oxford: Oxford University Press. Punkt 43. (lest 25.10.2017)
  8. ^ [6]Julius Cæsar, akt 3, scene 1, linje 77. The Complete Works of William Shakespeare, MIT (lest 25.10.2017)
  9. ^ [7] Schaden 2010:177 i: Julien, Marit. "Vokativar i norsk". Norsk Lingvistisk Tidsskrift. Årgang 32, nr.1 (2014). Oslo: Novus forlag. s. 130 (lest 25.10.2017)
  10. ^ [8] Treasury of Latin Prayers. Database over latinske bønner, av Michael Martin. (lest 25.10.2017)
  11. ^ Ambrazas, Vytautas m.fl. (c1997). Lithuanian Grammar. Vilnius: Baltos lankos. s.112, punkt 1.20 (1). ISBN 9986813220
  12. ^ Ambrazas, Vytautas m.fl. (c1997). Lithuanian Grammar. Vilnius: Baltos lankos. s.110. ISBN 9986813220
  13. ^ "Helt unyttig", fra Per Egil Hegges språkspalte i Aftenposten 01.10.2004 (lest 25.10.2017)