Sverre Ellingsen

Sverre Johan Ellingsen (1907–1994) var en norsk murmester og en sentral motstandsmann under andre verdenskrig. Han var kjent under kodenavnene «Tyttebærbråten», «Sørby» og «Nr. 38» og tilhørte den indre krets av motstandsfolk i Pionerorganisjonen 2A. Ellingsen er mest kjent for sin betydningsfulle rolle i den norske motstandsbevegelsen og for sin ledelse i SOE-kontoret i Stockholm. Det siste året av krigen ledet han en avdeling av den norske militærattacheens 4. kontor (MI.IV). Han var også sentral i organiseringen og gjennomføringen av våpenforsendelser til den norske motstandsbevegelsen under okkupasjonen.

Sverre Ellingsen
Født		24. feb. 1907
Død		6. des. 1994 (87 år)
Nasjonalitet		Norge
Troskap		Norge

Tidlig liv

Sverre Ellingsen ble murmester som ung, og i en alder av 22 år var han Oslos yngste murmester. I 1937/38 ble han med i entreprenørfirmaet Astrup & Aubert, der han var med på å bygge flere kjente bygninger i hovedstaden.

Motstandskampen

I 1940, da tyskerne okkuperte Norge, ble Sverre Ellingsen tidlig med i motstandskampen. Sammen med flere kolleger i firmaet gikk han inn i motstandskampen, og ble en av pionerene i motstandsgruppen 2A. Ellingsen ble senere en SOE-agent og var i en periode en av Gunnar Sønstebys nærmeste medarbeidere. Da han i 1943 kom over til Sverige, ble Ellingsen tilknyttet SOEs Stockholmskontor Han var også en sentral kontaktmann for Kompani Linge i Norge. Det siste året av krigen ledet han en avdeling av den norske militærattacheens 4. kontor (MI.IV)

I sin dekkleilighet ble han konfrontert av en bevæpnet Gestapo-offiser, som han klarte å overmanne. Ellingsen rømte til sikkerhet i Sverige gjennom en rute som involverte å skjule seg i en tankbil.

Under et samspill med Gunnar Sønsteby, ble det kjente kallenavnet "Kjakan" til, og kommer av det humoristiske dekknavnet Umulius Kjakabråten, som Sønsteby ble gitt av Sverre Ellingsen i organisasjonen 2A. Ellingsen ble til gjengjeld kalt Tyttebærbråten av Sønsteby

Ledelse av SOE-kontoret i Stockholm

Sverre Ellingsen ble en sentral figur i ledelsen av SOE-kontoret i Stockholm. Da han i 1943 kom over til Sverige, overtok han Daniel Rings arbeid på SOEs uoffisielle kontor i den norske legasjonen. SOEs norske avdelingskontor i Stockholm sto i nær kontakt med den norske legasjonens militærkontor Mi4 i den svenske hovedstaden, først Daniel Ring etterfulgt i 1943 av Sverre Ellingsen. Mi4 hadde først og fremst ansvar for Milorg når det gjaldt utstyr og penger. Ellingsen var en sentral kontaktmann for Kompani Linge i Norge. Han ledet Linge-karane, en gruppe norske frivillige som deltok i spesialoppdrag mot den tyske okkupasjonsmakten. Det var i det siste året av krigen at han ledet avdeling av den norske militærattacheens 4. kontor (MI.IV). Gunnar Sønsteby uttalte at samarbeidet mellom britiske og norske styrker i Stockholm gikk utmerket, mye takket være Ellingsens ledelse.

SOEs Likvideringsforsøk på Rinnan

Operasjonen om å likvidasjonen av Rinnan var et dristig forsøk på å eliminere Henry Oliver Rinnan, lederen av den beryktede Rinnan-banden, under den andre verdenskrigen. På dette tidspunktet hadde Sven B. Svendsen fått i oppdrag å ta livet av Rinnan, men mangel på våpen hindret gjennomføringen av planen. Man anbefalte nå heller å fange, forhøre og deretter fjerne en eller frese av de mest sentrale medlemmer i Rinnans gruppe. Etter en vellykket godkjennelse fra London ble en todelt strategi utarbeidet, ledet av Sverre Ellingsen, SOEs representant ved den norske legasjonen i Sverige.

SOE ønsket at Asbjørn Sunde skulle utføre operasjonen, men han avslo. Deretter ble Ole Halvorsen, medlem av Osvaldgruppa, valgt. I tillegg skulle Linge-karene Johnny Pevik og Knut Brodtkorp Danielsen delta, pluss Fredrik Nannestad Brekke, som ble utplukket av legasjonen. Aksjonsgruppa på ytterligere fire menn kom til i Trondheim.

Forsøk på å likvidere Henry Oliver Rinnan ble foretatt flere ganger. Den 7. oktober 1943, ble det forsøkt å likvidere Rinnan utenfor Landstadsvei 1. Operasjonen lyktes ikke som planlagt, da Rinnan unnslapp uskadd, men Dolmen, et medlem av Rinnan-banden, ble skutt og såret. I London avdramatiserte SOE-sjefen Wilson situasjonen og uttrykte håp om bedre lykke neste gang. Rapporter indikerte imidlertid at enkelte medlemmer av aksjonsgruppen ikke fulgte instruksjonene, og det ble hevdet at angiveri kunne ha påvirket utfallet av operasjonen. Rinnan ble ikke advart på forhånd, og ble overrasket under angrepet, men klarte å komme unna. Det sies at Fredrik Nakkestad Brekke forsvant fra gruppa og istedenfor oppsøkte Henry Rinnans bror Odd i Levanger. Molands kilde «betrakter dette som ubevisst angiveri og at han er skyld i at aksjonen mot Rinnan ikke forløp som den burde ha gjort». Den komplekse operasjonen illustrerer utfordringene og risikoene knyttet til motstandsarbeid under andre verdenskrig.

Våpenforsendelse over Bromma

I vinteren 1944/45 ble en betydelig våpenforsendelse kamuflert som kurérpost fra London til Norges motstandsbevegelse gjennomført. Dette involverte 12 store Liberator-fly som landet på Bromma-flyplassen, hver lastet med ett tonn våpen. Avsenderen var den amerikanske OSS-ledelsen i London, og mottakeren var den norske motstandsbevegelsen, representert ved Sverre Ellingsen, lederen for SOE-kontoret i Stockholm.

Sprengstoffet og våpnene ble distribuert til lagre i Stockholm og omegn, og det utrolige var at over 140 tonn utstyr ble smuglet inn i Norge fra årsskiftet 1944/45 til mars. Denne betydelige operasjonen ble utført under risikofylte forhold.

Sverre Ellingsen, kjent for sin lune humor, ledet Linge-karene i Stockholm, som var ansvarlige for mange operasjoner i Norge. Den risikable virksomheten ble utført uten svensk beskyttelse, og få var innforstått med operasjonens natur.

Sverres kone, Laura Ellingsen

Kona til Sverre Ellingsen, Laura Ellingsen stod som en sterk kvinne i skyggen av motstandskampens farlige virkelighet under andre verdenskrig. Etter at Sverre, en ledende motstandsmann, unnslapp Gestapos nådeløse grep og fant sikkerhet i Sverige, ble Laura arrestert av gestapolederen Fehmer og satt i fangenskap på Grini.

Laura viste en bemerkelsesverdig motstandskraft. Selv etter å ha blitt frigjort fra fangenskapet på Grini, fortsatte hun sin urokkelige støtte til motstandsbevegelsen. Sverre utrykket at hennes bidrag, sammen med andre kvinner i skyggen av de mannlige motstandsheltene, er sjelden trukket frem.

Kilder

• Sønsteby, Gunnar (1996). Rapport fra "Nr 24". Orion. ISBN 8245801534. 

• Færøy, Frode (1997). Norges hjemmefrontmuseum. Museet. ISBN 8291107076. 
• Aftenposten. innslag ved Sverres 80årsdag
• Moland, Arnfinn (1999) Over grensen?. Orion. 1999. ISBN 8245803375.