Sjakk

Sjakk er et brettspill for to spillere. Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. Kongen er da «sjakk matt». Sjakk er et av verdens mest populære spill og det er anslått at over 600 mill. mennesker spiller sjakk på verdensbasis.

Sjakk
Sjakkbrikker Fra venstre: hvit konge, svart tårn, svart dronning, hvit bonde, svart springer og hvit løper.
Sjanger(e)		Logikkspill abstrakt strategispill
Antall spillere		2
Aldersgruppe		4+
Forberedelsestid		1 minutt
Spilletid		Fra 30 sekunder til 7 timer
Strategi		Svært høy
Vanskelighetsgrad		Avhenging av spillernes nivå
Tilfeldighet		Ingen

Danske Michael Anchers maleri Helga Ancher og Engel Saxild spiller skak i hjemmet på Markvej ble malt rundt 1905. Kunstnerens datter Helga spilte ofte sjakk med nabojenta Engel Saxild og hennes tvillingsøster Ella Saxild.

Den tyske kunstneren Alexander Demetrius Goltz malte bildet Mädchen mit Puppe (norsk oversettelse: Pike med dukke) på slutten av 1800-tallet.

I 1518 malte Lucas van Leyden bildet som kalles Die Schachpartie (norsk oversettelse: Sjakkpartiet.

Sjakk spilles på et kvadratisk sjakkbrett med 64 felter som er vekselvis lyse og mørke. Ved partiets begynnelse har den ene spilleren 16 lyse brikker, mens den andre har 16 mørke brikker. Spilleren med de hvite brikkene starter partiet, deretter veksler motstanderne på å utføre trekk. I tillegg til ved «sjakk matt», kan spillet bli vunnet ved at den ene spilleren gir opp. Et parti kan også ende med «remis» (uavgjort) på flere måter. Sjakkspillet deles gjerne inn i tre faser: åpning, midtspill og sluttspill. Selve spillereglene i sjakk er relativt enkle, men sjakk gir rom for svært avansert taktikk og strategi.

Sjakk antas å ha oppstått i Asia før år 600. Nøyaktig hvor er usikkert, men mulige steder er Kina, India og Persia. Sjakk kom via araberne til Europa, og dagens spilleregler antas å ha oppstått i Spania på slutten av 1400-tallet. På 1800-tallet ble sjakk som konkurranseform utviklet, og Wilhelm Steinitz ble den første verdensmester i 1886. Etter andre verdenskrig har sjakk blitt dominert av spillere fra den daværende Sovjetunionen som Mikhail Botvinnik, Vasilij Smyslov, Mikhail Tal, Tigran Petrosian, Boris Spasskij, Anatolij Karpov, Garri Kasparov og Vladimir Kramnik. Spillere som har utfordret er bl.a. Bobby Fischer fra USA, Veselin Topalov fra Bulgaria, Viswanathan Anand fra India og Magnus Carlsen fra Norge.

Fra 1950-årene har datamaskiner blitt programmert til å kunne spille sjakk. Sjakkprogrammene har blitt stadig sterkere, og i 1997 ble Deep Blue den første maskinen som slo en regjerende verdensmester i sjakk i en match over flere partier. Siden 2000-tallet finnes det sjakkprogram som er vesentlig sterkere enn verdens beste sjakkspillere.

Spilleregler

De offisielle spillereglene for sjakk fastsettes av verdenssjakkforbundet FIDE (Fédération Internationale Des Échecs) og publiseres i FIDE Handboook, seksjon E.I Laws of chess. Gjeldende spilleregler ble godkjent av den 79. FIDE-kongressen i Dresden i november 2008 og trådte i kraft 1. juli 2009.

Sjakkspillets egenart og formål

Sjakk spilles mellom to motstandere som vekselvis utfører trekk ved å flytte brikker på et kvadratisk brett kalt sjakkbrett. Spilleren med de hvite brikkene starter partiet. En spiller sies å «være i trekket» idet motstanderens trekk er «utført».

Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. Spilleren som oppnår dette målet sies å ha «mattet» motstanderens konge og har vunnet partiet. Det er ikke tillatt å la egen konge bli stående i angrep, utsette egen konge for angrep eller å «slå» motstanderens konge. Motstanderen som har fått kongen mattet, har tapt partiet.

Hvis stillingen er slik at ingen av spillerne lenger har noen mulighet til å matte, er partiet remis (uavgjort).

Brikkenes utgangsstilling på sjakkbrettet

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Brikkenes utgangsstilling på sjakkbrettet.

Sjakkbrettet består av et 8 x 8 rutenett av 64 like felter som er vekselvis lyse (de «hvite» feltene) og mørke (de «svarte» feltene). Sjakkbrettet plasseres mellom spillerne slik at det nærmeste hjørnefeltet til høyre for spilleren er hvitt.

De åtte vertikale kolonnene av felter kalles «linjer». De åtte horisontale rekkene av felter kalles «rader». En rett linje av ensfargede felter som går fra en kant av brettet til en tilstøtende kant, kalles en «diagonal».

Ved partiets begynnelse har den ene spilleren 16 lyse brikker (de «hvite» brikkene); den andre har 16 mørke brikker (de «svarte» brikkene). Disse brikkene er som følger:

• En hvit konge som ved spillets start står på feltet e1.
• En hvit dronning som ved spillets start står på feltet d1.
• To hvite tårn som ved spillets start står på feltene a1 og h1.
• To hvite løpere som ved spillets start står på feltene c1 og f1.
• To hvite springere som ved spillets start står på feltene b1 og g1.
• Åtte hvite bønder som ved spillets start står på feltene a2, b2, c2, d2, e2, f2, g2 og h2.
• En svart konge som ved spillets start står på feltet e8.
• En svart dronning som ved spillets start står på feltet d8.
• To svarte tårn som ved spillets start står på feltene a8 og h8.
• To svarte løpere som ved spillets start står på feltene c8 og f8.
• To svarte springere som ved spillets start står på feltene b8 og g8.
• Åtte svarte bønder som ved spillets start står på feltene a7, b7, c7, d7, e7, f7, g7 og h7.

Hvordan brikkene går

Ingen brikke kan flyttes til et felt hvor det står en brikke av samme farge. Hvis en brikke flyttes til et felt der en av motstanderens brikker står, blir motstanderens brikke slått og fjernet fra sjakkbrettet som en del av det samme trekket.

En brikke sies å angripe en av motstanderens brikker dersom brikken kunne utføre et slag på det feltet. En brikke sies å angripe et felt selv om denne brikken ikke kan flyttes til dette feltet fordi den da ville la kongen av samme farge bli stående i eller komme under angrep.

Løper kan flyttes til et hvilket som helst felt langs diagonalene den står på.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Løperens bevegelser.

Tårnet kan flyttes til et hvilket som helst felt langs linjen eller raden den står på.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Tårnets bevegelser.

Dronningen kan flyttes til et hvilket som helst felt langs linjen, raden eller diagonalene den står på.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Dronningens bevegelser.

Dronningen, tårnet eller løperen kan ikke flyttes over et felt der det står en annen brikke.

Springeren kan flyttes til et av de feltene som er nærmest feltet den står på uten å være på samme linje, rad eller diagonal.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Springerens bevegelser.

Bonden kan flyttes framover til feltet umiddelbart foran den på samme linje dersom dette er ledig. Første gang bonden flyttes, kan den flyttes framover til feltet umiddelbart foran den på samme linje dersom dette er ledig, eller alternativt kan den flyttes to felter framover langs samme linje, forutsatt at begge feltene er ledige. Bonden kan flyttes til et felt diagonalt foran den på en tilstøtende linje dersom en av motstanderens brikker står på dette feltet. Motstanderens brikke blir da slått.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Bondens bevegelser.

En bonde som angriper feltet en av motstanderens bønder nettopp har passert, etter at sistnevnte har flyttet to skritt fram fra utgangsstillingen, kan i det umiddelbart påfølgende trekk slå motstanderens bonde som om denne bare hadde flyttet ett felt fram. Dette kalles å slå «en passant».

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

En passant.

En bonde som når fram til raden som er lengst fra dens utgangsstilling, må som en del av det samme trekket byttes ut med en dronning, et tårn, en løper eller en springer av bondens farge på samme felt. Spillerens valg er ikke begrenset til brikker som har blitt slått ut. Denne utskiftningen av en bonde med en annen brikke kalles «forvandling», og virkningen av den nye brikken inntrer med det samme.

Kongen kan flytte til et hvilket som helst av de tilstøtende felt som ikke er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Kongens bevegelser.

Kongen kan også flyttes ved «rokade». Dette er et trekk med kongen og et av tårnene av samme farge på spillerens første rad. Det regnes som ett kongetrekk og utføres slik: Kongen flyttes fra sitt utgangsfelt to felter mot tårnet, som står på sitt utgangsfelt. Deretter flyttes dette tårnet til feltet som kongen nettopp har passert.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Før hvit kort rokade og svart lang rokade.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Etter hvit kort rokade og svart lang rokade.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Før hvit lang rokade og svart kort rokade.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Etter hvit lang rokade og svart kort rokade.

Rokade er ikke tillatt dersom kongen er flyttet tidligere, eller med et tårn som er flyttet tidligere. Rokade er midlertidig forhindret dersom feltet kongen står på, feltet kongen skal passere eller feltet den skal gå til, er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker, eller hvis det står noen brikke mellom kongen og tårnet som det skal rokeres med.

Kongen sies å stå «i sjakk» dersom den er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker, selv om denne eller disse brikkene ikke kan flyttes til dette feltet fordi de da ville la egen konge stå eller komme i sjakk. Ingen brikke kan flyttes slik at kongen av samme farge kommer i eller blir stående i sjakk.

Trekkenes utførelse

Sjakkspilleren til høyre er i ferd med å utføre et trekk.
Foto: Robert Broadie

Ethvert trekk skal utføres med én hånd.

Forutsatt at hun/han først gir uttrykk for sitt ønske (for eksempel ved å si «j’adoube» eller «jeg retter»), kan spilleren i trekket stille en eller flere brikker til rette på deres respektive felter.

Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en eller flere av sine brikker, må spilleren flytte den brikken hun/han først berørte som kan flyttes. Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en eller flere av motstanderens brikker, må spilleren slå den brikken hun/han først berørte som kan slås.

Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en brikke av hver farge på sjakkbrettet, må spilleren slå motstanderens brikke med sin egen; eller, hvis dette ikke er mulig, flytte eller slå den først berørte brikken som lar seg flytte eller slå. Hvis det er uklart hvilken brikke som ble berørt først, skal spillerens egen brikke betraktes som berørt før motstanderens brikke.

Hvis ingen av de rørte brikkene lar seg flytte eller slå, kan spilleren gjøre et hvilket som helst lovlig trekk.

Når en brikke har blitt sluppet på et felt, enten som et lovlig trekk eller som del av et lovlig trekk, kan den ikke gå til et annet felt i dette trekket.

Avsluttet parti

Partiet er vunnet for den spilleren som har mattet motstanderens konge. Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte mattstillingen var lovlig. Partiet er vunnet for en spiller når motstanderen erklærer at hun/han gir opp. Dette avslutter partiet umiddelbart.

Partiet er remis når spilleren i trekket ikke har noe lovlig trekk, og hennes/hans konge ikke står i sjakk. Partiet sies å ende med «patt». Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte pattstillingen var lovlig.

Partiet er remis når det har oppstått en stilling der ingen av spillerne kan matte motstanderens konge ved noen lovlig trekkrekkefølge. Partiet sies å ende i en «død stilling». Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte stillingen var lovlig.

Partiet er remis ved overenskomst mellom de to spillerne under partiets gang. Dette avslutter partiet umiddelbart.

Partiet kan ende med remis hvis samme stilling er i ferd med oppstå eller har oppstått på sjakkbrettet for minst tredje gang.

Partiet kan ende med remis dersom minst de siste 50 påfølgende trekkene for hver spiller er utført uten bondetrekk og uten slag av noen brikke.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Eksempel på en stilling hvor svart er «sjakk matt» og hvit har vunnet.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Eksempel på en stilling hvor svart er «patt» og partiet er remis.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Eksempel på en «død stilling» hvor partiet er remis. Det er ikke mulig å sette sjakk matt med konge + springer mot konge.

Tidskontroll

Analogt sjakkur. Det er montert en «klaff» om lag klokken 11. Klaffen «faller» når langeviseren passerer 12. Foto: Ruth Little		Digitalt sjakkur. Foto: Andrej Jakobčič

Ved siden av uformelle partier uten fastsatt betenkningstid spilles sjakk også med betenkningstid. Det benyttes da et «sjakkur», dvs. et ur med to separate klokker, koplet til hverandre slik at bare en av dem kan gå av gangen. Hver klokke har en «klaff». «Klaffen har falt» betyr at spillerens fastsatte betenkningstid er utløpt.

Når sjakkur benyttes, skal hver spiller utføre et minimum antall, eller alle trekk, i løpet av en fastsatt betenkningstid, og/eller eventuelt tildeles spilleren et tillegg i betenkningstid etter hvert trekk. Den tiden en spiller har til gode ved en tidskontroll, overføres som et tillegg til den tiden hun/han har til rådighet før neste tidskontroll.

FIDEs offisielle betenkningstid for sjakk er 90 minutter på de første 40 trekkene etterfulgt av 30 minutter på resten av partiet med et tillegg på 30 sekunder per trekk fra første trekk. Det benyttes i tillegg en rekke andre betenkningstider. I VM i sjakk benyttes 120 minutter på de første 40 trekkene, 60 minutter på de neste 20 trekkene og deretter 15 minutter på resten av partiet med et tillegg på 30 sekunder per trekk fra trekk 61.

Et «hurtigsjakkparti» er et sjakkparti der enten alle trekk må utføres i løpet av en gitt betenkningstid på minst 10 men mindre enn 60 minutter for hver spiller, eller grunnbetenkningstiden + 60 ganger tillegget er minst 10 men mindre enn 60 minutter for hver spiller. I verdensmesterskapet i hurtigsjakk benyttes 15 minutter på hele partiet med et tillegg på 10 sekunder per trekk fra første trekk.

Et «lynsjakkparti» er et sjakkparti der alle trekk må utføres i løpet av en gitt betenkningstid mindre enn 10 minutter for hver av spillerne; eller grunnbetenkningstiden + 60 ganger tillegget er mindre enn 10 minutter for hver av spillerne. I verdensmesterskapet i lynsjakk benyttes 3 minutter på hele partiet med et tillegg på 2 sekunder per trekk fra første trekk.

Notasjon

Det mest utbredte notasjonssystemet i sjakk er det algebraiske system. Det er det eneste notasjonssystemet som FIDE godkjenner i sine egne turneringer og matcher, og denne entydige notasjonsformen anbefales også for sjakklitteratur og -tidsskrifter.

Brikkene

Hver offiser, dvs. alle de andre sjakkbrikkene enn bøndene, indikeres ved den første bokstaven i navnet sitt, og det benyttes stor bokstav. Eksempler: K = king, Q = queen, R = rook, B = bishop, N = knight. (For enkelhets skyld benyttes bokstaven N for «knight».) Som første bokstav i navnet på offiserene, står hver spiller fritt til å bruke den første bokstaven i navnet som er vanlig å bruke i vedkommendes land. I Norge vil dette være: K = konge, D = dronning, T = tårn, L = løper, S = springer. I trykt materiale anbefales bruk av figursymboler for offiserene.

For bøndene brukes ikke den første bokstaven i navnet deres. Bondetrekk gjenkjennes ved at en slik bokstav mangler.

Brettet

Navnet på feltene i algebraisk notasjon

De åtte linjene (fra venstre mot høyre for hvit og fra høyre mot venstre for svart) kjennetegnes av de små bokstavene, a, b, c, d, e, f, g og h.

De åtte radene (fra bunnen mot toppen for hvit og fra toppen mot bunnen for svart) er nummerert henholdsvis 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8. I utgangsstillingen er dermed de hvite offiserene og bøndene oppstilt på første og andre rad; de svarte offiserene og bøndene på åttende og sjuende rad.

Som en konsekvens av dette, får hvert av de 64 feltene sin unike kombinasjon av bokstav og tall.

Trekk

Hvert offiserstrekk som utføres beskrives med den første bokstaven i offiserens navn og feltet offiseren flyttes til. For bøndene angis bare det feltet de flyttes til.

Når en offiser slår, setter vi inn et x mellom den bokstav som angir offiseren som flyttes og det feltet den flyttes til. Når en bonde slår, skal det angis den linjen bonden stod på før slaget ble utført, så et x, og så feltet den flyttes til. Ved en passant-slag skal ankomstfeltet defineres som det feltet hvor bonden blir stående etter at trekket er utført, og «e.p.» tilføyes.

Hvis to offiserer av samme slag som befinner seg på samme rad, kan flytte til det samme feltet, så angis trekket ved den første bokstaven i offiserens navn, linjen offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til. Hvis to offiserer av samme slag som befinner seg på samme linje, kan flytte til det samme feltet, så angis trekket ved den første bokstaven i offiserens navn, raden offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til. Hvis trekket er et slag settes et x inn mellom linjen/raden offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til.

Hvis motstanderens brikke kan slås av to forskjellige bønder, skal den bonden som flyttes angis ved den linje bonden forlater, et x og ankomstfeltet.

Ved forvandling skal bondetrekket noteres, umiddelbart fulgt av den første bokstaven for den nye offiseren.

Kort rokade (hvor tårnet står på h1 eller h8) noteres 0-0 mens lang rokade (hvor tårnet står på a1 eller a8) noteres 0-0-0. Sjakk noteres med + mens sjakk matt noteres med ++ eller #.

Kommenterte partier

Når sjakkpartier publiseres i bøker, tidsskrifter eller elektronisk, blir trekkene ofte kommentert. Kommentarene kan delvis være verbale, men ofte brukes ulike tegn. En mye brukt standard for tegn er fastsatt av forlaget Chess Informant (Šahovski Informator).

Tegn som ofte brukes for å kommentere kvaliteten til et trekk er:

• !! = Et veldig godt trekk
• ! = Et godt trekk
• !? = Et interessant trekk
• ?! = Et tvilsomt trekk
• ? = Et dårlig trekk
• ?? = Et veldig dårlig trekk

Ved slutten av partiet angis ofte resultatet. Hvis hvit vant partiet, noteres 1–0, hvis partiet endte med remis, noteres 1/2–1/2, og hvis svart vant partiet, noteres 0–1.

Taktikk og strategi

De to viktigste ferdighetene i sjakk er taktikk og strategi. I sjakk er taktikk en tvungen trekksekvens som har som formål å gi en selv en fordel. Trekksekvensene er ofte korte (2-5 trekk) og det er viktig å kunne kalkulere flere trekk fremover. I sjakk brukes strategi om langsiktig planlegging.

Brikkenes verdi

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Hvit kan ikke hindre 1. ... c1D og svart vinner. Bonden på c2 må verdsettes som en dronning.

Fundamentet for både taktikk og strategi er at sjakkreglene fastsetter ulike regler for hvordan brikkene kan flyttes. Dette innebærer at sjakkbrikkene har ulike kvaliteter og egenskaper.

Til hjelp til vurdering av om et bytte av brikker er fordelaktig eller ikke, altså om det er fordelaktig å slå ut motstanderens brikke for deretter å få sin egen brikke slått ut, tilordnes brikkene ofte en relativ verdi. Ofte gis bonden verdi 1, springeren verdi 3, løperen verdi 3, tårnet verdi 5 og dronningen verdi 9. Kongen gis ingen verdi da den ikke kan byttes bort, men i sluttspillet har kongen en styrke som ligger mellom en springer/løper og et tårn. Disse verdiene må ses på som veiledende. Med utgangspunkt i disse tommelfingerverdiene kan man for eksempel si at det normalt er gunstig å gi fra seg en springer og en bonde (samlet verdi er 4) mot å få tatt motstanderens tårn (verdi 5).

Den faktiske verdien av brikkene vil avhenge av stillingen. For eksempel vil en «aktiv» brikke, dvs. en brikke som er godt plassert på brettet og øver innflytelse over mange felt, være mer verdt enn en «passiv» brikke, dvs. en brikke som gjerne er stengt inne slik at den i liten grad øver innflytelse over brettet. En springer plassert i sentrum av brettet (kontrollerer 8 felt) vil derfor normalt være mer verdt enn en springer på et hjørnefelt (kontrollerer kun to felt).

Også andre forhold kan påvirke brikkenes verdi. I diagrammet til høyre har hvit tre bønder mot svarts ene bonde. Svart står altså to bønder under. Hvit kan imidlertid ikke hindre at svarts bonde når førsteraden på neste trekk og blir forvandlet til en dronning. Den svarte bonden kan altså verdsettes tilsvarende en dronning. Da står svart 6 «bønder» over og har i realiteten en vunnet stilling. Sluttspilldatabaser viser at med hvit i trekket vil svart sette sjakk matt etter 13 trekk.

Taktikk

Utdypende artikkel: Taktikk (sjakk)

I sjakk er «taktikk» en tvungen trekksekvens som gir en selv en fordel. Fordelen kan være at man vinner materiell, setter motstanderen sjakk matt eller oppnår remis i en ellers tapt stilling. Å avverge motstanderens taktiske muligheter er like viktig som å utnytte egne taktiske muligheter.

Taktikk kan grovt sett deles inn i fem nivåer etter gjennomsnittlig kompleksitet. Den enkleste formen for taktikk er en prise, dvs. brikker som kan slås uten at motstanderen kan slå tilbake. Man sier da er brikken «henger». Det andre nivået er telling. Det oppstår når flere brikker er involvert i en slagsekvens på samme felt. Spillerne må da med utgangspunkt i brikkenes relative verdi avgjøre om det er fornuftig å spille slagsekvensen.

En prise

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Den hvite løperen på d3 truer tårnet på f5. Tårnet på f5 henger og kan slås en prise.

Telling

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Svart kan slå den hvite bonden på e4 med flere brikker, men bonden er også beskyttet av flere hvite brikker. Et slag vil derfor utløse en slagsekvens hvor flere brikker er involvert. Svart må bruke «telling» for å avgjøre om det er riktig å slå bonden.

Det tredje nivået av taktikk er de enkle taktiske motivene. De enkle taktiske motiv bygger på en bestemt idé, for eksempel fanget brikke, dobbeltangrep (gaffel), binding og spidding (røntgenangrep).

Fanget brikke

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Svart kan spille c4 og fange løperen på b3.

Dobbeltangrep (gaffel)

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Hvit kan spille Sc7 og true både kongen på e8 og tårnet på a8. Svart må flytte kongen for å komme ut av sjakken, og hvit kan i neste trekk spille Sxa8.

Binding

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Hvit kan spille Te1 og binde løperen på e4. Løperen vil ikke kunne flyttes fordi kongen på e8 da vil komme i sjakk. Uansett hva svart gjør, kan hvit i neste trekk spille Txe4.

Det fjerde nivået av taktikk oppstår når flere av de grunnleggende taktiske motivene kombineres i en trekksekvens. Det oppstår da en kombinasjon. Det femte nivået av taktikk oppstår når kombinasjonen i tillegg inneholder et offer.

Kombinasjon

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Svart kan spille Df7 som overbelaster dronningen på c4. Den kan ikke fortsette å beskytte begge springerne. Dronningen avledes fra feltet c4 og må spille Dxf7. Svart kan nå spille mellomtrekket Sxe2+. Etter Kh1 spiller svart Txf7. Kombinasjonen har vunnet en springer.

Kombinasjon med offer

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Svart kan spille offeret Td1. Dette trekket binder dronningen på e1. Det eneste trekket som hindrer at svart i neste trekk kan slå dronningen en prise er Dxd1. Svart svarer da med Sf2+, som er et dobbeltangrep på dronningen på d1 og kongen på h1. Hvit må i neste trekk flytte kongen ut av sjakken, og svart kan svare med Sxd1, som vinner dronningen.

Strategi

Utdypende artikkel: Strategi (sjakk)

Aaron Nimzowitsch var en viktig bidragsyter til forståelsen av strategi i sjakk gjennom det banebrytende verket Mein System, som ble utgitt i fem hefter i årene 1925–1926.

I sjakk brukes «strategi» om evaluering av posisjoner og om å sette mål og langsiktige planer for spillet. Spillerne forsøker å unngå svakheter i egen stilling samtidig som de forsøker å påføre motstanderen svakheter for deretter å utnytte disse.

Det skilles gjerne mellom midlertidige og permanente fordeler/svakheter i stillingene. Permanente fordeler/svakheter omfatter materiell fordel, dårlig kongestilling, fribønder, svake bønder, sterke og svake felt, bondeøyer, sterkt bondesentrum, kontroll over diagonaler, kontroll over linjer, løperparet og kontroll over en rad. Midlertidige fordeler/svakheter omfatter dårlig plasserte offiserer, offiserer som er lite koordinerte, forsprang i utvikling, sentralisering og rom.

For å finne en god plan bør de midlertidige og permanente fordelene/svakhetene i stillingen analyseres. Noen nyttige spørsmål kan være:

1. Hvordan er den materielle balansen?

2. Er det noen direkte trusler?

3. Hvordan er kongesikkerheten til begge kongene?

4. Bondestruktur:

a) Hvilke linjer og diagonaler er åpne?

b) Finnes det noen sterke felt?

c) Hvem kontrollerer sentrum?

d) Hvem kontrollerer mest rom og hvor er romfordelen?

5. Hvilke brikker er aktive og hvilke brikker er passive?

Spillets faser

Åpning

Utdypende artikkel: Sjakkåpning

En åpning er de innledende trekkene i et sjakkparti. Åpningen starter ved første trekk, men det er ingen klar grense for når åpningen er over og midtspillet begynner. Moderne åpningsteori går langt ut i det som må regnes som midtspillet, og det er ikke uvanlig med åpningsteori som går i mellom 20 og 30 trekk.

Anerkjente sekvenser av åpningstrekk refereres til som «åpninger» og har fått navn som spansk åpning eller siciliansk åpning. Åpninger er katalogisert i oppslagsverk som Encyclopaedia of Chess Openings. Det finnes en rekke forskjellige åpninger som varierer mye i karakter fra stille, posisjonelle spillere til svært aggressive. Profesjonelle spillere bruker år på å studere åpninger og fortsetter å gjøre det gjennom hele sin karrière, ettersom åpningsteorien fortsetter å utvikle seg.

De grunnleggende strategiske mål for de fleste åpninger er like:

• Utvikling: I åpningen er det viktig å «utvikle» brikkene. Utvikling innebærer at offiserene flyttes fra sine startfelt og settes i spill. Det enkleste målet på utvikling er å telle antall offiserer som er flyttet. Generelt anbefales det å få utviklet så mange offiserer som mulig så tidlig som mulig, flytte offiserene til aktive felt samt koordinere de utviklede offiserene med bøndene for å kontrollere så mange sentrale felt som mulig.
• Sentrum: I åpningen forsøker spillerne å få kontroll over «sentrum». Med sentrum forstår vi de sentrale feltene d4, d5, e4 og e5. I spansk åpning skjer dette på følgende måte: 1. e4 (kontrollerer d5) e5 (kontrollerer d4) 2. Sf3 (kontrollerer d4 og angriper e5) Sc6 (kontrollerer d4 og beskytter e5) 3. Lb5 (kontrollerer indirekte d4 og angriper indirekte e5 ved at den truer en brikke som hhv. kontrollerer og beskytter disse feltene). De fleste andre åpninger inneholder en tilsvarende kamp om kontrollen i sentrum.
• Kongsikkerhet: I åpningen bør kongen bringes hurtig i sikkerhet. Dette oppnås ofte gjennom rokade. Gjennom rokaden utvikles også tårnet.
• Rom: I åpningen er det også viktig å kontrollere mest mulig «rom». Spilleren som kontrollerer mest rom, kan enklere organisere sine styrker og kan flytte sine brikker fra et krigsteater til et annet krigsteater raskere enn sin motstander.

De fire mest spilte åpningstrekkene for hvit er 1. e4, 1. d4, 1. Sf3 og 1. c4. Noen ofte spilte åpninger er:

Åpne spill (1. e4 e5)

• Italiensk åpning (1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lc4 Lc5)
• Prøyssisk åpning (1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lc4 Sf6)
• Spansk åpning (Ruy Lopez) (1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lb5)
• Philidors forsvar (1. e4 e5 2. Sf3 d6)
• Kongegambit (1. e4 e5 2. f4)

Halvåpne spill (1. e4 men ikke e5)

• Siciliansk åpning (1. e4 c5)
• Caro-Kann (1. e4 c6)
• Fransk åpning (1. e4 e6)
• Pircs forsvar (1. e4 d6 2. d4 Sf6)

Lukkede spill (1. d4 d5)

• Dronninggambit (1. d4 d5 2. c4)
• Slavisk (1. d4 d5 2. c4 c6)

Indiske systemer (1. d4 Sf6 2. c4)

• Nimzoindisk (1. d4 Sf6 2. c4 e6 3. Sc3 Lb4)
• Dronningindisk (1. d4 Sf6 2. c4 e6 3. Sf3 b6)
• Kongeindisk (1. d4 Sf6 2. c4 g6 3. Sc3 Lg7)
• Grünfeldindisk (1. d4 Sf6 2. c4 g6 3. Sc3 d5)
• Moderne Benoni (1. d4 Sf6 2. c4 c5 3. d5 e6)

Engelsk åpning (1. c4)

Rétis åpning (1. Sf3 d5 2. c4)

Midtspill

Midtspillet er den delen av partiet som kommer mellom åpningen og sluttspillet. Det er ingen klar grense mellom åpningen og midtspillet, men ofte er det rimelig å si at en går over i midtspillet når utviklingen er fullført og kongen er blitt brakt i sikkerhet. Det er heller ingen klar grense mellom midtspillet og sluttspillet, men sluttspillet kan sies å begynne når spillerne har fire eller færre offiserer igjen (i tillegg til konge og bønder) og når kongene kan delta aktivt i spillet.

Teorien for midtspill er av en annen karakter enn åpningsteori og sluttspillteori. Dette skyldes at antall mulige stillinger er for stort til at det er mulig å memorere lange teoretiske trekksekvenser, slik som i åpningen. Likeledes er det for mange brikker igjen på brettet til at teoretiske posisjoner kan analyseres til bunns, slik det er mulig i sluttspillet. Teorien for midtspillet er derfor i større grad basert på generelle tommelfingerregler basert på strategi og taktikk.

Sluttspill

Utdypende artikkel: Sluttspill

Sluttspillet er det stadium av spillet hvor det er få eller ingen offiserer igjen. Noe klart skille mellom midtspill og sluttspill finnes imidlertid ikke. En mulig avgrensning kan være at sluttspillet begynner når spillerne tilsammen har 4 eller færre offiserer igjen, i tillegg til konger og bønder. En annen mulig avgrensning er at sluttspillet begynner når kongene deltar aktivt i kampen.

Sluttspill kategoriseres ofte etter hvilke brikker som er igjen på brettet.

I sluttspill er det viktig med god teknikk, dvs. at man må vite nøyaktig hvilket eller hvilke trekk som bør spilles i enhver stilling. Dette skyldes at en liten unøyaktighet kan endre utfallet fra seier til tap, fra seier til remis eller fra remis til tap. Alle sluttspill med 6 eller færre brikker er blitt løst ved hjelp av datamaskiner.

Noen generelle prinsipper for sluttspill er:

• Når du står materielt over, bytt offiserer. Når du står materielt under, bytt bønder.
• I sluttspillet er kongen en sterk brikke som må delta aktivt i spillet. Kongen er særlig god til å støtte egne fribønder.
• Fløybøndene er ofte sterkere enn sentrumsbøndene.
• Tårnet er velegnet for motangrep. Tårnet er mindre egnet til å stoppe motstanderens fribønder.

Utbredelse

Det er anslått at det på verdensbasis er over 600 mill. voksne som spiller sjakk regelmessig. I tillegg kommer et stort antall barn. Det kan derfor anslås at 8-10 % av jordens befolkning spiller sjakk regelmessig.

Det britiske meningsmålingsbyrået YouGov undersøkte i 2012 hvor stor andel av den voksne befolkningen i Russland, Tyskland, Storbritannia og USA som spiller sjakk regelmessig. De fant at i Russland hadde 53 % av den voksne befolkningen spilt sjakk i løpet av det siste året, og 17 % hadde spilt sjakk i løpet av den siste uka. De tilsvarende tallene for Tyskland var 23 % og 4 %, for USA 14 % og 2 % og for Storbritannia 12 % og 2 %. Antallet voksne som aldri hadde spilt sjakk varierte i disse landene fra 8 % i Russland til 36 % i USA.

Sjakkspillere som deltar i internasjonale turneringer, får FIDE-rating. Det er om lag 170 000 spillere som per oktober 2013 har FIDE-rating. Av disse er om lag 7 % kvinner. I tillegg til de FIDE-ratede spillerne, kommer spillere som bare deltar i nasjonale turneringer. Antallet aktive turneringsspillere i verden er derfor langt høyere enn 170 000.

Konkurransesjakk

Organisering

Arkadij Dvorkovitsj, president i FIDE siden 2018.

Verdenssjakkforbundet FIDE (Federation Internationale des Echecs) ble stiftet i Paris den 20. juli 1924 og har i dag 170 medlemsforbund. Forbundet fastsetter spillereglene for sjakk, beregner spillernes Elo-rating, tildeler internasjonale titler som stormester (GM) og internasjonal mester (IM), arrangerer VM i sjakk og sjakkolympiaden (verdensmesterskap for landslag). FIDE ble godkjent av Den internasjonale olympiske komité i 1999. Under FIDE er det kontinentale sjakkforbund som European Chess Union, regionale sjakkforbund som Nordisk Sjakkforbund og nasjonale forbund som Norges Sjakkforbund.

Norges Sjakkforbund (NSF) ble stiftet i 1914 og organiserer sjakklivet for voksne i Norge. Om lag 110 klubber med tilsammen om lag 2600 medlemmer er tilsluttet NSF. Blant arrangementene i NSF kan nevnes Landsturneringen (NM), Norske Vandrerhjem Grand Prix, Seriesjakken og NM for klubblag. NSF står for det norske ratingsystemet, og utgir i samarbeid med Ungdommens Sjakkforbund medlemsbladet Norsk Sjakkblad.

Verdensmesterskap i sjakk

Det første verdensmesterskapet i sjakk ble avholdt i 1886 som en tvekamp mellom Wilhelm Steinitz og Johannes Zukertort. Steinitz vant og ble den første verdensmester i sjakk. Fram til 1946 var verdensmesterskapet et privat arrangement. Den regjerende verdensmesteren valgte hvem han ville spille mot og spillerne forhandlet om vilkårene. Verdensmesterskapet ble alltid arrangert som en match over flere partier mellom regjerende verdensmester og en utfordrer. I 1946 døde den regjerende verdensmesteren Aleksandr Alekhin. Det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) benyttet sjansen og overtok organiseringen av verdensmesterskapet.

I 1948 arrangert FIDE en VM turnering i Haag og Moskva med Mikhail Botvinnik som vinner og ny verdensmester. Fremtidige utfordrere ble plukket ut gjennom et system av soneturneringer, intersoneturneringer og en kandidatturnering hvor vinneren av kandidatturneringen ble den nye utfordreren som fikk en VM-match mot regjerende verdensmester. Fra 1960-årene ble kandidatturneringen erstattet av en cup hvor kandidatene spilte korte matcher mot hverandre.

I 1993 brøt regjerende verdensmester Garry Kasparov med FIDE og stiftet sitt eget forbund (PCA). Samtidig fortsatte FIDE å arrangere sine VM-kamper, slik at det i mange år var to konkurrerende verdensmestere. FIDE gikk på slutten av 1990-årene over til å arrangere VM som en stor cup bestående av korte matcher. I 2005 ble FIDE-VM arrangert som en turnering med åtte spillere. Turneringen ble vunnet av Veselin Topalov. I 2006 ble VM-titlene gjenforent gjennom en gjenforeningsmatch i regi av FIDE mellom FIDE-verdensmester Topalov og den klassiske verdensmester Vladimir Kramnik. Kramnik vant og ble dermed udiskutabel verdensmester.

VM i 2007 ble arrangert som en turnering med åtte spillere med Viswanathan Anand som vinner og ny verdensmester. Etter dette gikk FIDE igjen over til å arrangere VM som en match mellom regjerende verdensmester og en utfordrer, hvor utfordreren var vinneren av en kvalifiseringsturnering.

Titler

FIDE tildeler internasjonale titler i sjakk til spillere som har oppnådd sterke resultater i internasjonale turneringer. Den høyeste tittelen er stormester (GM), men FIDE tildeler også titlene internasjonal mester (IM), FIDE Master (FM), Candidate Master (CM), Woman Grandmaster (WGM), Woman International Master (WIM), Woman FIDE Master (WFM) og Woman Candidate Master (WCM).

For å bli stormester må man som hovedregel ha oppnådd 2 eller flere «stormesternormer» som tilsammen omfatter minst 27 partier. En stormesternorm er en ratingprestasjon i en internasjonal turnering på minst 2600 mot motstandere som har en gjennomsnittlig FIDE-rating på minst 2380. For å bli stormester må man i tillegg ha en oppnådd en FIDE-rating på minst 2500 ila. karrieren.

Sergej Karjakin ble tidenes yngste stormester i 2002 i en alder av 12 år, 7 måneder og 0 dager. Her under sjakkolympiaden i Torino i 2006.
Foto: Simone Romanelli

Spillere med internasjonale titler.
Oktober 2013

Tittel	Alle spillere	Norske spillere
GM	1 427	10
IM	3 281	27
FM	6 414	50
CM	676	7
WGM	282	2
WIM	677	5
WFM	1 216	1
WCM	238	0

Rating

Utdypende artikkel: Elo-rating

Elo-rating er en metode for å beregne den relative styrken til en sjakkspiller. Metoden ble utviklet av Arpad Elo (1903–1992) og ble tatt i bruk av US Chess Federation (USCF) i 1960. Elos system (med senere modifikasjoner) ble tatt i bruk av FIDE i 1970 og er senere også blitt tatt i bruk av blant annet nasjonale sjakkforbund (herunder Norges Sjakkforbund) og internettsjakk-servere (herunder ICC, FICS, Playchess, etc.). Ratinger fra forskjellige organisasjoner er ikke direkte sammenliknbare, og det bør derfor spesifiseres hvilken organisasjon som har beregnet ratingen. Elo-rating beregnet av FIDE bør derfor omtales som «FIDE-rating».

De fleste organisasjonene har kalibrert ratingsystemene slik at en nybegynner kan ha en Elo-rating på om lag 500, og en noe øvet spiller kan ha en Elo-rating på om lag 1000. En aktiv klubbspiller kan ha en FIDE-rating på om lag 1500, og gode klubbspillere kan ha en FIDE-rating på om lag 2000. Spillere med over 2500 i FIDE-rating er blant de 1000 beste spillerne i verden. Den ypperste verdenseliten har om lag 2800 i FIDE-rating. Den høyeste FIDE-ratingen som er oppnådd er 2882, som Magnus Carlsen hadde på listen for februar 2013. Spillerne som har toppet FIDEs ratingliste siden 1970 er Bobby Fischer, Anatolij Karpov, Garri Kasparov, Vladimir Kramnik, Veselin Topalov, Viswanathan Anand og Magnus Carlsen.

Magnus Carlsen toppet FIDEs ratingliste for første gang i januar 2010.
Foto: Paweł Grochowalski

FIDE-rating. Aktive og passive spillere. Oktober 2013

FIDE-rating	Alle spillere	Norske spillere
2800 -	11	1
2700 - 2799	45	0
2600 - 2699	194	2
2500 - 2599	688	4
2400 - 2499	2 040	13
2300 - 2399	5 371	32
2200 - 2299	12 458	107
2100 - 2199	20 132	104
2000 - 2099	26 051	155

Stikkamp

Stikkamp er en omkamp. Hvis to spillere ender med samme poengsum i en turnering har de gjort en like god prestasjon og bør normalt dele plasseringen. Men f.eks. i et NM eller en annen turnering kan det være nødvendig eller ønskelig å skille mellom spillerne, for eksempel ved likhet om førsteplassen. Vi ønsker én Norgesmester eller klubbmester, da foreslår vi en omkamp, som i sjakk ofte kalles stikkamp. Hvis praktisk nødvendig kan det – fortrinnsvis på forhånd – avgjøres at en eventuell omkamp spilles med kortere betenkningstid enn selve turneringen.

Historie

Utdypende artikkel: Sjakkens historie

Opprinnelse

Krishna og Radha spiller chaturanga.

Startoppstillingen i xiangqi – kinesisk sjakk.

Sjakk oppstod i Asia en gang før år 600. Tidlige varianter av sjakk er det kinesiske xiangqi, det indiske chaturanga og det persiske chatrang. Det er imidlertid usikkert hvilken variant som er eldst.

Det indisk-persiske chaturanga-chatrang ble spilt på et kvadratisk brett med 8 x 8 felt. Hver spiller har 16 brikker: 8 offiserer og 8 fotsoldatene. Offiserene består av en «sjah» (konge), en «frazen» (general), to «pil» (elefanter), to «asp» (hester) og to «rox» (stridsvogner). Det kinesiske xiangqi spilles på et brett med et nett av 9 x 10 linjer. De to sidene, nord og sør, er adskilt av en «elv». På hver side er det et fort som består av 3 x 3 punkter.

Hver hær består av 16 brikker, 11 offiserer og 5 soldater, oftest utformet som sirkulære brikker av tre med et skrevet symbol på. Det er rimelig å tenke seg at xiangqi kan ha utviklet seg til et spill med et enklere brett og med figurative brikker, slik som chaturanga-chatrang. Det er til sammenlikning vanskeligere å se for seg at chaturanga-chatrang kan ha utviklet seg til et spill med et mer komplekst brett og med enklere ikke-figurative brikker, slik som xiangqi. Dette trekker isolert sett i retning av at xiangqi er eldre enn chaturanga-chatrang.

Ifølge persisk tradisjon ble chatrang innført til Persia av en ambassadør fra «Hind». Dette er tolket som at sjakk kom til Persia fra dagens Pakistan eller India. Indisk tradisjon sier også at sjakk oppstod i India. Etter kinesisk tradisjon er imidlertid xiangqi et kinesisk spill. Tradisjonen trekker dermed i retning av at sjakkens forløper enten kan ha oppstått i India eller i Kina.

De eldste tekstene som omtaler sjakk, er alle persiske. Den eldste er «Wizârîshn î chatrang ud nîhishn î nêw-ardakhshîr», som ble skrevet rundt år 600. I denne teksten blir legenden om at sjakk kom til Persia via en ambassadør fra Hind fortalt. Flere andre tekster fra 600-tallet omtaler sjakk og viser at spillet var velkjent i Persia på 600-tallet. Den eldste kjente referansen til sjakk i indisk litteratur er først fra år 850. Den eldste sikre referansen i kinesisk litteratur er i «Xuanguai lu», skrevet av Niu Sengru i første halvdel av 800-tallet. Den eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har oppstått i Persia.

Det er gjort en rekke arkeologiske funn av sjakkbrikker fra 700- og 800-tallet i Persia. Til sammenlikning er det ingen funn av antikke sjakkbrikker i India eller Kina. Det er imidlertid ofte vanskelig å avgjøre hva som er en sjakkbrikke og hva som er en liten figur uten tilknytning til sjakk. Det finnes derfor en rekke enkeltfunn av mindre figurer hvor det er omstridt om figurene er sjakkbrikker eller ikke. Det arkeologiske materialet trekker likevel i retning av at sjakk har oppstått i Persia.

Etymologisk stammer det persiske ordet «chatrang» fra sanskrit «chaturanga». Dette kan trekke i retning av at sjakk er fra India. En rekke andre sjakkuttrykk er imidlertid av persisk opphav, bl.a. «shah mat» (sjakk matt) og «rokh» («rook» – tårn på engelsk).

Arkeologiske funn og de eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har et persisk opphav, tradisjon og språkstudier trekker i retning av at sjakk er av indisk opphav, mens spillenes struktur trekker i retning av at sjakk er av kinesisk opphav. Noen klar konklusjon på hvor sjakk har oppstått, er derfor vanskelig å gi, men spillet har etter all sannsynlighet oppstått et sted i Asia før år 600.

Shatranj

Iranske shatranjbrikker fra 1100-tallet

I årene før 650 erobret de muslimske araberne Perserriket. Araberne fikk på denne måten kjennskap til chatrang. Siden arabisk mangler tsj-lyden, ble spillets navn endret til «shatranj». Det er antatt at araberne ikke gjorde vesentlige endringer i spillereglene, men brikkenes form ble endret i abstrakt retning for å oppfylle bildeforbudet i islam.

Shatranj spilles på et enfarget brett med 8 x 8 ruter. Hver spiller har 16 brikker, vanligvis grønne og røde: en «sjah» (konge), en «firzan» (rådgiver), to «fil» (elefant), to «faras» (hester), to «rukh» (stridsvogner) og åtte «baidaq» (soldater). Utgangsstillingen er som i moderne sjakk, med unntak av at kongen og rådgiveren hadde byttet plass slik at kongene sto på henholdsvis d1 og d8, mens rådgiverne sto på e1 og e8. Trekkene til «sjah», «faras» og «rukh» tilsvarer trekkene til kongen, springeren og tårnet i moderne sjakk, med det unntaket at rokade ikke var tillatt. Trekkene til «baidaq» tilsvarer også trekkene til bonden i moderne sjakk, med unntak av at den ikke kunne gå to felt frem som første trekk, den kunne ikke slå «en passant» og den kunne bare forvandles til en «firzan» når den nådde den andre siden av brettet. «Firzan» kunne gå ett felt diagonalt i alle retninger, mens en «fil» kun kunne hoppe to felt diagonalt i alle retninger.

Shatranj kan vinnes på tre måter. For det første ved å sette sjahen «shah mat». «Shah mat» er persisk og betyr «kongen er overrumplet/beseiret» (ofte misforstått som «kongen er død»), derav «sjakk matt». For det andre ble det regnet som seier dersom sjahen ble satt patt (dette er remis i moderne sjakk). Til slutt ble det også regnet som seier dersom en spiller klarte å slå ut hele hæren til motstanderens sjah.

Sjakken kommer til Europa

Tempelriddere spiller sjakk. Bilde fra Alfonso Xs «Libro de los Juegos» («Bok om spill») fra 1200-tallet.

Shatranj ble spredt med de arabisk-muslimske erobringene i Nord-Afrika og nådde Europa etter at araberne krysset Gibraltarstredet i 711. På 800- og 900-tallet ble sjakk spredt nordover i Spania. Sjakken nådde også Europa via det muslimskkontrollerte Sicilia. Sjakk spredte seg videre nordover i Europa fra Spania og Italia og nevnes på Island i 1230.

Den eldste kjente omtalen av sjakk i det kristne Europa er i det latinske diktet «Versus de scachis» fra om lag år 990. Det er antatt at teksten er av italiensk opprinnelse. I diktet nevnes et brett bestående av ruter i to farger og at en dronning står ved siden av konge. Med unntak av det tofargede spillebrettet og at «rådgiveren» (firzan) ble erstattet av dronningen, ble de muslimske spillereglene fra shantranj beholdt i europeisk middelaldersjakk.

Moderne sjakk oppstår

På slutten 1400-tallet gjennomgikk sjakkspillet større endringer. Dronningen gikk fra å være en svak brikke som kun kunne flyttes felt diagonalt, til å bli sjakkspillets sterkeste brikke som kunne flyttes ubegrenset både horisontalt, vertikalt og diagonalt. Løperen gikk fra å være en brikke som kun kunne hoppe to felt diagonalt, til å bli en brikke som kunne flytte i begge diagonalenes hele lengde.

Disse endringene forandret sjakkspillets karakter. Åpningsteori ble langt viktigere, siden dronningen og løperen med sin nye slagkraft, kunne vinne materiell eller true matt i løpet av få trekk. Samtidig ble sluttspillteori langt viktigere, siden en bonde nå kunne bli forvandlet til en dronning. Det er antatt at de reformerte spillereglene har sin opprinnelse i Valencia, og det eldste sjakkpartiet med de moderne spillereglene som er bevart finnes i det katalanske manuskriptet Scachs d'amor, som antas å være fra om lag 1475.

Bøker om teorien bak hvordan sjakk bør spilles, begynte å dukke opp i det 15. århundre. Repetición de Amores y Arte de Ajedrez (Repetisjon av kjærligheten til og kunsten å spille sjakk) av den spanske geistlige Luis Ramirez de Lucena ble utgitt i Salamanca i 1497. Lucena og senere mestere som portugiseren Pedro Damiano, italienerne Giovanni Leonardo Di Bona, Giulio Cesare Polerio og Gioachino Greco, og den spanske biskopen Ruy López de Segura utviklet elementer av åpninger og begynte å analysere enkle sluttspill.

I det 18. århundre flyttet sentrum av det europeiske sjakkliv fra de søreuropeiske landene til Frankrike. De to viktigste franske mestere var François-André Danican Philidor, musiker av yrke, som oppdaget viktigheten av bønder for sjakkstrategi, og senere Louis-Charles Mahé de La Bourdonnais, som vant en rekke kamper mot den irske mesteren Alexander McDonnell i 1834. Sentre for sjakkaktivitet i denne perioden var kaffehus i store europeiske byer som Café de la Régence i Paris og Simpson's Divan i London.

Utover 1800-tallet utviklet organisert sjakk seg raskt. Mange sjakklubber, sjakkbøker og sjakktidsskrifter dukket opp. Det var brevkamper mellom byer, for eksempel spilte London Chess Club mot Edinburgh Chess Club i 1824. Sjakkproblemer ble en vanlig del av avisene i det 19. århundre og Bernhard Horwitz, Josef Kling og Samuel Loyd komponerte noen av de mest innflytelsesrike problemene. I 1843 publiserte von der Lasa og Bilguer sin Handbuch des Schachspiels (Sjakkhåndbok), den første omfattende manual for sjakkteori.

Fremveksten av konkurransesjakk

Wilhelm Steinitz og Emanuel Lasker under VM i sjakk i 1894.

Aleksandr Alekhin og José Raúl Capablanca under VM i sjakk i Buenos Aires i 1927.

Den første moderne sjakkturneringen ble arrangert av Howard Staunton, en ledende engelsk sjakkspiller, og ble avholdt i London i 1851. Den ble vunnet av den relativt ukjente tyskeren Adolf Anderssen, som ble hyllet som den ledende sjakkmesteren og hans strålende, energisk angripende stil ble typisk for tiden, selv om den senere skulle bli regnet som strategisk grunn.

Dypere innsikt i sjakkens natur kom med to yngre spillere. Amerikaneren Paul Morphy, et ekstraordinært sjakkvidunderbarn, vant mot alle viktige konkurrenter (bortsett fra Howard Staunton, som nektet å spille), inkludert Anderssen, i løpet av sin korte sjakk-karriere mellom 1857 og 1863. Morphys suksess stammet fra en kombinasjon av strålende angrep og velfundert strategi. Han visste intuitivt hvordan angrep skulle forberedes. Wilhelm Steinitz fra Praha beskrev senere hvordan svakheter i egen posisjon skulle unngås, og hvordan opprette og utnytte slike svakheter i motstanderens stilling. Steinitz' vitenskapelige tilnærming og posisjonelle forståelse revolusjonerte spillet. Steinitz var den første til å bryte en posisjon ned i sine enkelte komponenter.

Før Steinitz utviklet spillerne dronningen tidlig, og fikk dermed ikke helt utviklet de andre brikkene, og kjørte gjerne et raskt angrep på motstanderens konge, som enten lyktes eller mislyktes. Forsvarsspillet var dårlig og spillere dannet ikke noen dyp plan. I tillegg til sine teoretiske prestasjoner, grunnla Steinitz en viktig tradisjon; hans triumf over den ledende tyske mesteren Johannes Zukertort i 1886 regnes som det første offisielle verdensmesterskapet i sjakk. Steinitz ble detronisert i 1894 av en mye yngre spiller, den tyske matematikeren Emanuel Lasker, som beholdt tittelen i 27 år, lengst av alle verdensmestere.

Mot slutten av det 19. århundre vokste antall årlige mesterturneringer og -matcher raskt. Noen kilder oppgir at tittelen Stormester i sjakk første gang formelt ble delt ut av Tsar Nikolaj II av Russland til Lasker, Capablanca, Alekhin, Tarrasch og Marshall, men dette er omdiskutert. Tradisjonen med å tildele slike titler ble videreført av World Chess Federation (FIDE), grunnlagt i 1924 i Paris. I 1927 ble kvinnenes World Chess Championship etablert. Den første til å holde tittelen var tsjekkisk-britiske Vera Menchik.

Det trengtes et vidunderbarn fra Cuba, José Raúl Capablanca (Verdensmester 1921-1927), som elsket enkle posisjoner og sluttspill, for å avslutte den tyskspråklige dominansen i sjakk. Han var ubeseiret i turneringsspill i åtte år, fram til 1924. Hans etterfølger var russisk-franske Aleksandr Alekhin, en sterk angrepsspiller som døde som verdensmester i 1946. Han tapte i en kort periode tittelen til den nederlandske spilleren Max Euwe i 1935, og gjenvant den to år senere.

Mellom verdenskrigene ble sjakk revolusjonert av en ny teoretisk skole, den såkalte hypermodernistiske skole, frontet av spillere som Aron Nimzowitsch og Richard Réti. De tok til orde for å kontrollere midten av brettet med fjerne brikker heller enn med bønder, noe som inviterte motstandere til å okkupere sentrum med bønder som så blir gjenstand for angrep.

Etter 1945

Garri Kasparov og Anatolij Karpov under VM i sjakk i 1985.
Copyright 2007, S.M.S.I., Inc. - Owen Williams, The Kasparov Agency.

Viswanathan Anand under VM i sjakk i 2008.

Etter at Aleksandr Alekhin døde som regjerende verdensmester i 1946, tok det internasjonale sjakkforbundet FIDE over ansvaret for verdensmestertittelen. FIDE arrangerte i 1948 en eliteturnering med verdens antatt beste spillere. Vinneren av 1948-turneringen, russiske Mikhail Botvinnik, ble utropt til verdensmester. Dette innledet en epoke med sovjetisk dominans i sjakkverdenen. Frem til Sovjetunionens oppløsning var det bare én ikke-sovjetisk mester, amerikanske Bobby Fischer (mester 1972–1975).

Før FIDE overtok ansvaret for å arrangere verdensmesterskapet, hadde den regjerende mesteren privilegiet å kunne bestemme hvem han ville møte til tittelkamp. FIDE satte opp et nytt system av kvalifiserende turneringer og kamper. Utfordreren ble fra nå av utpekt gjennom soneturneringer, intersoneturneringer og kandidatturneringen. Vinneren av kandidatturneringen (senere ble den omorganisert til en cup av kandidatmatcher) ble den nye utfordreren. Utfordreren skulle deretter spille mot den regjerende mester om tittelen. En mester beseiret i en kamp hadde rett til å spille en omkamp ett år senere. Dette systemet gikk over en tre-års syklus. Botvinnik beholdt tittelen i VM-matcher i 1951 og 1954. I 1957 mistet han tittelen til Vasilij Smyslov, men gjenvant tittelen i en omkamp i 1958. I 1960 tapte han tittelen til Mikhail Tal, men Botvinnik gjenvant tittelen i en omkamp i 1961.

Etter 1961-matchen avskaffet FIDE den tapende mesters rett til omkamp. Den neste mester, Tigran Petrosian, en spiller kjent for sine defensive og posisjonelle ferdigheter, holdt tittelen i to sykluser, 1963–1969. Han ble etterfulgt av Boris Spasskij, 1969–1972. Mot slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene utfordret amerikaneren Bobby Fischer det sovjetiske hegemoniet. Han var overlegen i kandidatmatchene og ble dermed den første ikke-sovjetiske utfordreren siden andre verdenskrig. I 1972 beseiret han Spasskij i den såkalte «Match of the Century» i Reykjavík på Island. Etter dette trakk Fischer seg tilbake fra konkurransesjakk, og nektet i 1975 å forsvare tittelen mot den sovjetiske utfordreren Anatolij Karpov. Karpov ble dermed utropt til ny verdensmester uten kamp.

Karpov forsvarte sin tittel to ganger, og dominerte i 1970-årene og tidlig i 1980-årene med en rekke sterke turneringsseire. I 1984 ble han utfordret av Garri Kasparov. Etter reglene ville matchen bli vunnet av førstemann med seks seire. Matchen ble avbrutt etter 48 partier av hensyn til spillernes helse. Da var stillingen 5–3 til Karpov, men Kasparov hadde vunnet de to siste partiene. Karpov og Kasparov møttes til en ny match i 1985; denne gangen var matchen begrenset til maksimalt 24 partier, men regjerende mester ville beholde tittelen ved stillingen 12–12. Denne gangen vant Kasparov med 13–11 og ble ny verdensmester. Kasparov og Karpov møttes til flere VM-matcher fram til 1990, men Karpov klarte aldri å vinne tilbake tittelen.

I 1993 brøt Kasparov med FIDE og dannet et konkurrerende Professional Chess Association (PCA). Fra da av og til 2006 var det to konkurrerende verdensmestere. PCA-mesteren ble kåret i en VM-match mellom to spillere over mange partier, derfor også omtalt som «klassisk mester», mens FIDE-mesteren ble kåret i en turnering med mange spillere. Kasparov var PCA-verdensmester fram til 2000 da han tapte mot Vladimir Kramnik. FIDE-verdensmestere fra 1993 var Karpov, Aleksandr Khalifman, Viswanathan Anand, Ruslan Ponomarjov, Rustam Kasimdzjanov og Veselin Topalov. I 2006 ble det spilt en gjenforeningsmatch mellom den klassiske mesteren Kramnik og FIDE-mesteren Topalov. Denne matchen vant Kramnik, og han ble dermed den første ubestridte verdensmester i sjakk siden Kasparov i 1993. Kramnik mistet sin tittel i VM-turneringen i Mexico i 2007. Turneringsvinneren var Anand, som da ble ny verdensmester. Anand forsvarte siden tittelen sin i matcher mot Kramnik, Topalov og Boris Gelfand. I november 2013 ble Magnus Carlsen ny verdensmester etter å ha slått Anand i en VM-match i Chennai i India.

Det lengste VM-sjakkpartiet i historien mellom Magnus Carlsen og Jan Nepomnjasjtsjij endte med seier til Mangnus Carlsen etter 134 trekk i den sjette VM-matchen i Dubai 2021.

Kunst og kultur

To konger og to dronninger fra Lewisbrikkene i British Museum.

Schachpartie av Lucas van Leyden (1494-1533)

Les joueurs d'échecs av Honoré Daumier (1808-1879) fra 1863

Dolce Far Niente av John Singer Sargent (1856-1925) fra 1905/1909

Sjakk ble en inspirasjonskilde for europeiske kunstnere så snart spillet kom fra den arabiske verden til Europa i middelalderen. De tidligste kunstverk sentrert rundt spillet er miniatyrer i manuskripter, samt dikt, som ofte ble skrevet med det formål å beskrive spillereglene. Enkelte sett med sjakkbrikker er i seg selv kunstverk. Et fremragende eksempel er Lewisbrikkene som ble funne på Lewis i Hebridene i første halvdelen av 1800-tallet. Forskere mener at brikkene mest sannsynlig er laget i Norge en gang i perioden 1150-1200.

Billedkunst

Sjakk har vært brukt som motiv i vestens billedkunst fra middelalderen og frem til i dag, og en rekke kunstnere har brukt sjakk som et motiv i sine bilder, bl.a. Lucas van Leyden (1489–1533), Paris Bordone (1500–1571), Giulio Campi (1500–1572), Sofonisba Anguissola (1532–1625), Cornelis de Man (1621–1706), Johann Heinrich Wilhelm Tischbein (1751–1828), Johann Erdmann Hummel (1769–1852), Honoré Daumier (1808–1879), Jean-Léon Gérôme (1824–1904), Thomas Eakins (1844–1916), John Singer Sargent (1856–1927), Henri Matisse (1869–1954), Béla Kádár (1877–1956), Paul Klee (1879–1940), Georges Braque (1882–1963), Juan Gris (1887–1927), Marcel Duchamp (1887–1968), Salvador Dalí (1904–1989), Andy Warhol (1928–1987) og Ilija Penušliski (1947–).

I en særstilling står den den franske kunstneren Marcel Duchamp (1887–1968). Duchamp, som blir ansett for å være en av 1900-tallets viktigste kunstnere, brukte ikke bare sjakk som et motiv i kunsten sin, men han var selv en meget dyktig sjakkspiller. Fra 1923 hadde hans hovedinteresse gått fra å være kunst til å bli sjakk. Duchamp ble en av Frankrikes beste sjakkspillere og deltok bl.a. i sjakkolympiadene i 1928–1933.

Litteratur

Flere bøker bruker sjakk som en viktig del av historien. Blant dem er det to som utmerker seg ved å sette spillet i sentrum av handlingen: Sjakknovelle av Stefan Zweig og Forsvaret av Vladimir Nabokov.

I Zweigs Sjakknovelle er handlingen lagt til en luksusdamper hvor blant annet verdensmester i sjakk, befinner seg. Han er på vei til Argentina hvor han skal spille for kjempehonorarer. Verdensmesteren og en mystisk østerriksk flyktning, som har tilegnet seg sjakkteori under fangenskap hos Hitlers gestapister, møtes til kamp ved sjakkbrettet. I Nabokovs Forsvaret møter vi Luzhin, en gutt som fatter interesse for sjakk. Han blir raskt en meget sterk spiller og blir oppslukt av spillet. Gradvis svekkes hans mentale helse og han går mot et mentalt sammenbrudd.

Barnebokklassikeren Gjennom speilet (Through the Looking-Glass, 1871) av Lewis Carroll er en oppfølger av Alice i Eventyrland (1865). Den første av bøkene inneholder flere referanser til spillkort, mens personene i Gjennom speilet presenteres som sjakkbrikker.

Musikk

«Checkmate» er en ballett i én akt av komponisten Arthur Bliss og koreografen Ninette de Valois. Balletten ble første gang fremført den 15. juni 1937 på Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Balletten handler om en galant rød springer, trofast til sin konge, som blir forført og ødelagt av den hensynsløse svarte dronningen i denne allegoriske historien om et parti sjakk mellom kjærlighet og død. Etterlatt forsvarsløs, er den røde kongen et enkelt bytte for den nådeløse svarte dronningen.

Sjakk er gjennomgangstemaet i den svensk/britiske musikalen «Chess» fra 1986 skapt av Tim Rice, Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Handlingen er inspirert av verdensmesterskapet i sjakk i 1972, da Bobby Fischer fra USA spilte mot Boris Spasskij fra Sovjetunionen og de senere VM-matchene mellom Viktor Kortsjnoj, som hadde hoppet av fra Sovjetunionen og flyttet til vesten, og Anatolij Karpov som var lojal og bodde i Sovjetunionen.

Film

Sjakk har vært behandlet i film siden Vsevolod Pudovkins Sjakkfeber, en stumfilmkomedie som ble tatt opp i forbindelse med en større sjakkturnering i Moskva i 1925. Sjakk har senere blitt brukt i en rekke filmer. Av de mer fremtredende er Casablanca (1942), Ingmar Bergmans Det syvende innseglet (1957), Schachnovelle (1960) basert på Zweigs bok Sjakknovelle, James Bond-filmen From Russia with Love (1963), Searching for Bobby Fischer (1993),The Luzhin Defence (2000) basert på Nabokovs bok Forsvaret og Harry Potter og de vises stein (2001). Disneyfilmen Alice i Eventyrland (1951) baserer seg på Lewis Carrolls barnebøker Alice i Eventyrland og Gjennom speilet; flere av figurene i filmen fremstilles i form av sjakkbrikker.

Blindsjakk

Paul Morphy spiller blindsjakk

Blindsjakk er en form for sjakk der trekkene gjøres uten at spillerne kan se brettet eller brikkene, og uten at de har annen form for fysisk kontakt med dem. Trekkene kommuniseres ved hjelp av sjakknotasjon.

Blindsjakk er kjent fra tidlig i sjakkens historie, det første partiet ble muligens spilt av Sa'id bin Jubair (665–714) i Midtøsten. Blindsjakk er blitt brukt for å jevne ut nivåforskjellen mellom en sterk og en svak spiller, eller rett og slett for å vise hvor dyktig man er. Den franske mesteren Philidor kunne spille opptil tre partier samtidig. I 1858 gav Paul Morphy simultanoppvisning i blindsjakk mot de åtte sterkeste spillerne i Paris. Han vant seks partier, og spilte to remiser. Uoffisiell verdensrekord i simultanblindsjakk innehas i dag av Marc Lang, som i 2011 spilte simultant mot 46 spillere. Han slo da den tidligere rekorden til Miguel Najdorf som i 1947 spilte mot 45 spillere.

Det blir arrangert flere blindsjakkturneringer årlig. Den mest kjente har vært Amber-turneringen som ble arrangert (med blindsjakk) fra 1993 til 2011. Turneringen tiltrakk seg verdenseliten, og blindsjakkdelen (turneringen besto av både blindsjakk og hurtigsjakk) er blitt vunnet av blant andre Viswanathan Anand, Levon Aronjan, Magnus Carlsen, Aleksandr Grisjtsjuk, Vladimir Kramnik, Aleksandr Morozevitsj og Veselin Topalov.

Fjernsjakk

Postkort for fjernsjakk

Fjernsjakk er sjakk som blir spilt over avstand med ulike former for kommunikasjon. Dette har tradisjonelt skjedd som postsjakk, hvor trekkene sendes med brev eller postkort. De siste årene er det blitt vanligere å formidle trekk ved bruk av e-post eller egne fjernsjakkservere på internett. Fjernsjakkpartier kan ofte ta lang tid. Selv om det spilles med begrenset betenkningstid (typisk 30 dager på 10 trekk, postgang ikke medregnet), må man regne med at det kan gå 1–2 år før et parti er ferdigspilt.

Fjernsjakk står i motsetning til vanlig sjakk, også kalt «brettsjakk» eller «nærsjakk», der spillerne sitter ved et sjakkbrett samtidig. Det blir også regnet som nærsjakk dersom spillerne ikke sitter på samme sted, men der trekkene blir overført fortløpende, slik at partiet blir avviklet innenfor vanlige rammer for betenkningstid i nærsjakk.

Fjernsjakk som konkurranseform er internasjonalt organisert av International Correspondence Chess Federation (ICCF) og i Norge av Norges Fjernsjakkforbund.

Problemsjakk

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Hvit trekker og holder remis.
En av verdens mest kjente sluttspillstudier laget av Richard Réti i 1921.

Problemsjakk (også kalt sjakkomposisjon) er kunsten å lage eller skape «sjakkproblem» (også kalt «sjakkomposisjoner»). Sjakkproblem er en type sjakkoppgaver som

• er konstruert, dvs. har ikke oppstått i et faktisk sjakkparti
• har et bestemt mål, for eksempel at hvit skal sette matt i et bestemt antall trekk
• viser økonomi i konstruksjonen, dvs. at det ikke brukes flere eller sterkere brikker enn det som trengs for å sikre én og bare én løsning
• har en estetisk verdi.

En person som skaper slike problemer er kjent som «problemforfatter» eller «sjakkomponist».

Noen mye brukte kategorier av sjakkproblem er:

• To-trekker, hvit trekker og setter sjakk matt i to trekk.
• Tre-trekker, hvit trekker og setter sjakk matt i tre trekk.
• Fler-trekker, hvit trekker og setter sjakk matt i fire eller flere trekk.
• Sluttspillstudie, hvit trekker og vinner eller hvit trekker og holder remis.
• Hjelpematt, svart trekker og hjelper hvit med å sette sjakk matt.
• Selvmatt, hvit trekker og tvinger svart til å sette sjakk matt.

Sjakkomposisjon som konkurranseform organiseres av World Federation for Chess Composition (WFCC). Det konkurreres i både problemkomposisjon og i problemløsing. I problemkomposisjon skal deltakerne lage problemoppgaver som er jury skal vurdere ut fra bestemte kriterier, mens i problemløsing skal deltakerne løse problemoppgaver innen en gitt tidsfrist.

Sjakk og data

Sjakkmotor

Et skjermbilde av «Jose», et grafisk brukergrensesnittet for sjakk. Her bruker den sjakkmotoren «Toga II» for å analysere et parti mellom Emanuel Lasker og José Raúl Capablanca

Ideen om å skape en sjakkspillende maskin kan dateres til omkring 1769 da den sjakkspillende robot «Tyrkeren» gjorde suksess. «Tyrkeren» ble senere avslørt som en bløff, og det var først med utviklingen av digitale datamaskiner fra 1950-årene at vellykkede sjakkspillende dataprogram, en «sjakkmotor», ble konstruert.

Sjakk er velegnet for programmering fordi problemet er skarpt definert, både når det gjelder lovlige trekk og det endelige målet (sjakk matt). Problemet er å utvikle algoritmer som kan evaluere stillinger og velge det beste trekket i enhver situasjon. Dette er utfordrende fordi antall mulige stillinger er svært høyt. I midtspillet har en sjakkspiller typisk 30–40 lovlige trekk å velge mellom, men det kan være så få som null (ved sjakk matt eller patt) og det kan være så mange som 218. Antall mulige stillinger og partier blir derfor svært høyt. Det er beregnet at antall lovlige stillinger i sjakk er mellom 10⁴³ og 10⁴⁷ (en påvisbar øvre grense).

De første sjakkmotorene var svake, og det var først i 1996 at et sjakkprogram, IBMs Deep Blue, klarte å slå en regjerende verdensmester (Garri Kasparov) i et parti med lang betenkningstid. I 1997 ble Deep Blue også det første sjakkprogram som klarte å slå en regjerende verdensmester i en match over flere partier. I dag er de beste sjakkmotorene, som Houdini, Rybka, Critter, Stockfish og Komodo, vesentlig sterkere enn de sterkeste menneskelige sjakkspillerne.

Spill over internett

En internett-sjakkserver (ICS) er en ekstern server som gir mulighet til å spille, diskutere og vise sjakk over internett. Begrepet refererer spesielt til anlegg for tilkobling av spillerne gjennom en rekke av grafiske brukergrensesnitt (GUI) plassert på hver enkelt brukers datamaskin. Det finnes også rent web-baserte sjakkservere hvor brukerne ikke trenger GUI.

Det finnes i dag en rekke sjakkservere. Noen av de mest kjente er Internet Chess Club (ICC), Free Internet Chess Server (FICS) og Playchess.

Sjakk: idrett, sport eller spill?

Skal sjakk regnes som idrett eller sport, eller er det et brettspill som ikke faller inn under begrepene «idrett» eller «sport»? Dette er en diskusjon som kommer opp med jevne mellomrom. I Norge har diskusjonen særlig vært knyttet til om Magnus Carlsen kan få idrettspriser eller ikke for sine prestasjoner innen sjakk.

Idrett er et særnordisk begrep, opprinnelig sammensatt av begrepene «ið» og «þrôtt». Førsteleddet «ið» betyr syssel eller gjerning og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet gidde (orke). Andreleddet «þrôtt» betyr kraft eller utholdenhet og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet trøtt (trett, sliten). Det gammelnorske «îþrôtt» ble brukt om både åndelige og legemlige ferdigheter. Ett eksempel er Orknøyjarlen Ragnvald Kale Kolsson (1100-1158) som i en av sine lausavísur, ramser opp ni idretter han behersker. Det første han nevner er at han kan spille «tafl» (Tafl emk ǫrr at efla/íþróttir kannk níu). Tafl er brettspill som enten kan være hnefatafl eller sjakk. De andre idrettene han nevner er runeskrift, lesing og/eller skriving, smedkunst, skiløping, skyting, roing, harpespill og diktning. Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer dermed også ferdigheter som legger mer vekt på mentale egenskaper enn på de rent fysiske. Brettspill, som sjakk, faller dermed inn under det norrøne idrettsbegrepet.

Idrettsbegrepet er senere blitt snevret inn til i all hovedsak å legge vekt på fysiske kroppsøvinger. I moderne språkbruk legges det derfor gjerne til grunn at det må være et minimum av fysiske kroppsøvinger før en aktivitet kan defineres som idrett. Dette hindrer likevel ikke at enkelte aktiviteter blir definert som idrett selv om aktivitetene inneholder minimalt med ytre observerbare bevegelser, for eksempel enkelte disipliner innen skytesport. Sjakk, med unntak for lynsjakk, inneholder lite fysisk aktivitet i form av ytre observerbare bevegelser. Mange vil derfor mene at sjakk ikke faller inn under det moderne idrettsbegrepet.

Sport er et låneord fra engelsk, og betyr opprinnelig spill eller fornøyelse. Sport er en forkortelse av «disport» som igjen kommer fra gammelfransk «desporter». Dette begrepet betyr egentlig bære bort og er beslektet med det moderne deportere. Sport betyr dermed opprinnelig det som får en bort fra arbeidet, altså fritidsbeskjeftigelse eller adspredelse. I sport legges det stor vekt på konkurranseelementet, jf. uttrykket «å la det gå sport i noe». Konkurransesjakk vil dermed naturlig falle inn under begrepet «sport».

Den internasjonale olympiske komité (IOC) skiller mellom «official sports» (olympiske idretter) og «recognised sports» (anerkjente idretter). I IOC har sjakk hatt status som «recognised sport» siden 1999. Dette er samme status som bl.a. motorsport, cricket, sportsdans, karate, orientering og sportsklatring. Den andre tankesporten som har status som «recognised sport» er bridge. Nasjonale sjakkforbund er medlemmer av nasjonale idrettsforbund (nasjonale olympiske komiteer) i 105 land. og sjakkspillere har blitt kåret til «årets sportsutøver» av sportsjournalister i en rekke land. Dette gjelder blant annet Garri Kasparov i Sovjetunionen i 1989 og 1990 (begge gangene foran langrennsløperen Jelena Välbe), Viswanathan Anand i India i 2003 og 2007, Veselin Topalov i Bulgaria i 2005 og Magnus Carlsen i Norge i 2013. Sjakk regnes dermed utvilsomt som «sport» i en lang rekke land.

Litteratur

• Falk,Hjalmar og Alf Torp (1991 (1903-1906)). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8290520166. 
• Grooten, Herman (2010). Chess Strategy for Club Players (på engelsk). Alkmaar: New In Chess. ISBN 978-90-5691-268-0. 
• Heisman, Dan (2007). Back to Basics: Tactics (på engelsk). Milford: Russell Enterprises. ISBN 978-1-888690-33-0. 
• Shenk, David (2006). The Immortal Game. A History of Chess (på engelsk). New York: Anchor Books. ISBN 978-1-4000-3408-6. 
• Watson, John (2006). Mastering the Chess Openings (på engelsk). 1. London: Gambit Publications Ltd. ISBN 978-1-904600-60-2. 

Eksterne lenker

• «ChessBase Online Database» (på engelsk). ChessBase. Arkivert fra originalen 28. februar 2009. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «System of Signs» (på engelsk). Chess Informant (Šahovski Informator). Arkivert fra originalen 3. september 2011. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Advanced players search» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE - World Chess Federation» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Handbook - B 0.0. Introduction» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Handbook - B 1.0. Requirements for the titles designated in 0.31» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Handbook - C.08 Time Control» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Handbook - D.IX. World Championship for Rapid Chess» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Handbook - D.XI. Regulations for the World Blitz Championship 2012» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Handbook - E.I FIDE Laws of Chess» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 
• «FIDE Handbook - E.I FIDE Laws of Chess - Appendices» (på engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. 

Digitale lærebøker

• Agdestein, Simen (1997). Simens sjakkbok. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-25146-0. 
• Whyld, Ken (1995). Sjakk for begynnere. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1551-8. 

Forbund

• FIDE – World Chess Federation
• ECU – European Chess Union
• Nordic Chess Federation Arkivert 17. oktober 2011 hos Wayback Machine.
• NSF – Norges sjakkforbund
• NFSF - Norges Fjernsjakkforbund

Rating

• FIDE Top 100 Players
• Live Chess Ratings
• Norges Sjakkforbunds Elo-rating Arkivert 16. oktober 2011 hos Wayback Machine.
• Narvik Sjakklubbs norske Elo-database
• Norsk liverating

Sjakknyheter på norsk

• Bergens Schakklub – Sjakknyheter
• Nettavisen Sjakk

Sjakknyheter på engelsk

• ChessBase News
• Chessdom
• Chessvibes
• The Week in Chess
• WhyChess

Partidatabaser

• Chessgames
• ChessBase Online Database
• NorBase

Sjakkhistorie

• Bøckman, Knut (1996). Kongenes spill - og spillets konger. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22744-8. 
• Chess Notes av Edward Winter
• History of Chess: Chesspage of Jean-Louis Cazaux
• Sjakkhistorisk forum
• Carolus Chess

Sjakkprogrammering

• The Chess Programming Wiki Arkivert 13. november 2010 hos Wayback Machine.