Snipefamilien

familien av vade-, måse- og alkefugler

Snipefamilien (Scolopacidae) eller sniper er en stor familie i underordenen snipefugler (Scolopaci), som er én av flere underordner i ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes).

Snipefamilien
Svarthalespove (Limosa limosa)
Nomenklatur
Scolopacidae
Rafinesque, 1815
Populærnavn
snipefamilien,
sniper
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
UnderordenSnipefugler
Økologi
Antall arter: 91
Habitat: åpent hav, kyst, tidevannssonen, strandsoner, våtmarksområder, taiga, gressletter, krattskog, lynghei med mer.
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktis
Inndelt i

Familien består av 91 arter (hvorav fem er bekreftet utdødd) med tilsammen cirka 146 taxa, fordelt i flere underfamilier, tribus og slekter.[1] Mest tallrik er slekten Calidris, som inkluderer 24 av artene i underfamilien Calidrinae. Den mest tallrike underfamilien er imidlertid Scolopacinae, som inkluderer 34 arter. Nær 50 arter har siden 1. januar 1950 blitt registrert som besøkende til Norge, og flere av dem hekker også her.

De fleste artene hekker i borealt, subarktisk eller arktisk klima, og bare noen fåtalls arter hekker sør for den tempererte sonen. Snipene, ei gruppe som i tillegg til sniper også inkluderer spover, bekkasiner og rugder, er stort sett trekkfugler, som i varierende grad overvintrer på lavere breddegrader. Noen få (tropiske arter) er imidlertid standfugler, ofte med en naturlig sterkt begrenset geografisk spredning, som for eksempel tuamotusnipe (Prosobonia parvirostris), som bare finnes på Tuamotuøyene i Fransk Polynesia (Stillehavet).

«Årets fugl 2019»

rediger
 
Storspove (Numenius arquata)
«Årets fugl 2019» i Norge
 
Langtåsnipe (Calidris subminuta)

Norsk Ornitologisk Forening (NOF) valgte storspove (Numenius arquata) til «Årets fugl 2019» i Norge. Samme art ble også valgt til «Årets fugl 2019» i Nederland.[2]

 Storspoven er i trøbbel! Bestandene i de fleste land der arten hekker går tilbake, og noen land er i ferd med å miste arten helt som hekkefugl. Nå er det laget en internasjonal handlingsplan som tar sikte på å stanse, og på sikt snu, den negative trenden. 

Taksonomi

rediger

Scolopacidae er en svært variert familie, som trolig oppsto tidlig i tertiær, sannsynligvis sent i eocen, for omkring 40 millioner år siden.[1] Sekvensen av arter i denne familien er for en stor del basert på funn gjort i en fylogenetisk studie av Gibson & Baker (2012).[3] Studien viste at slektene Aphriza, Philomachus, Limicola, Eurynorhynchus og Tryngites burde slås sammen med Calidris, noe som også ble resultatet da Banks (2012) litt senere reviderte klassifiseringen.[4]

Biologi

rediger

Artene er små til mellomstore og varierer typisk i størrelse, mellom 12–66 cm. Fuglene karakteriseres av sine lange undre ekstremiteter, tilpasset vading i gruntvannsområder, og slanke, halvlange til svært lange nebb, som enten er rette eller svakt buede, oppover eller nedover. Lengst nebb av alle vadere har hunnfuglene av arten østspove (Numenius madagascariensis). Det måler i snitt 18,4 cm og er nedoverbøyd. Østspova er dessuten den største av vadefuglene, med en vekt opp mot 1 350 g hos hunnene, mens hannene i snitt veier 110 g mindre. Fjærdrakten er variert, men som oftest kamuflasjefarget (spettet eller flekket i ulike jordfarger), og hannens hekkedrakt gjerne mer prangende enn vinterdrakten.

Artene er nært tilknyttet våtmarksområder, strandsoner og tidevannssonen langs kysten, der de livnærer seg av små virvelløse dyr, som de plukker opp fra bunnslammet eller bakken med nebbet. Artene er i hovedsak saktegående vadere, men de er også hurtige løpere på land og habile svømmere til vanns.[1]

Snipefuglene hekker for det mest i åpne områder og forsvarer gjerne territoriet sitt med akrobatisk luftatferd. Selve redet er gjerne kun ei enkel grop i bakken, der hunnen typisk legger 2–4 egg. Atferden rundt redet varierer imidlertid mye mellom artene. Avkommet til de fleste artene klarer seg raskt selv. De mindre artene er gjerne flygedyktige i løpet av et par uker, mens det blant de større artene kan ta opp mot tre–fem uker.[1]

Inndeling

rediger
 
Steinvenderen (Arenaria interpres) særpreges av artens korte nebb
 
Langnebbspova (Numenius americanus) særpreges av artens ekstra lange nebb

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[1] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[3] og klassifiseringen til Banks (2012)[4].

Treliste

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
  2. ^ Paul Shimmings (2019) Storspove er Årets fugl 2019: hvor er de nå om vinteren? Norsk Ornitologisk Forening, 16.01.2019. Besøkt 2019-11-16.
  3. ^ a b Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
  4. ^ a b Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.

Eksterne lenker

rediger