Slaget ved Helgeå

Slaget ved Helgeå var et sjøslag mellom en engelsk-dansk flåte ledet av kong Knut den store, og en norsk-svensk flåte ledet av kongene Olav Haraldsson og Anund Jakob. Årstallet er omdiskutert, men mest trolig skjedde det omkring september i 1026.

Snorre forteller at kong Olav lot bygge storskipet «Visunden» vinteren før slaget ved Helgeå. Etter alt å dømme ble skipet satt på land ved Kalmar etter slaget. Senere må det ha blitt hentet tilbake til Norge, da det er nevnt at Magnus den gode brukte skipet.

Bakgrunn

I år 1026 var kong Knut den store hersker over England og Danmark. I Norge var Olav Haraldsson (den hellige) konge etter at han erobret landet i 1016. Kong Anund Jakob var blitt konge over Sverige etter at faren, Olof Skötkonung døde i 1022. I Danmark hadde kong Knut satt Ulf Torgilsson jarl til riksforstander, han var gift med Estrid, kong Knut sin søster.

Kong Knut hadde før denne tiden sendt sendemenn til kong Olav og hadde gjort krav på Norge, trolig med tanke på å gjenopprette ladejarlenes herredømme over Norge og gi styret tilbake til sin søstersønn, Håkon Eiriksson jarl. Men kong Olav hadde gitt avslag, og ikke lenge etter fikk han i stand et forbund med den svenske kongen Anund Jakob og i fellesskap gikk de til angrep for å «legge under seg Danmark». Kong Olav hadde bydd ut leidangen, men leidanghøvdingene ville ikke være med på en strid utenom landegrensene og dro hjem igjen da kong Olav gjorde det kjent at han ville gå til angrep på danske områder. Kong Olav hadde likevel en stor flåte og fikk støtte av mange av stormennene i landet.

Da kong Knut i England fikk høre at norske og svenske hærstyrker var i ferd med å gjøre angrep på Danmark, samlet han en stor flåte og dro til Danmark for å forsvare landet. Snorre skriver at Håkon Eiriksson jarl var høvding i denne hæren og flere norske stormenn hadde sluttet seg til flåten hans, mellom andre Tore Hund og hersen Erling Skjalgsson. Det er i denne sammenhengen at Snorre forteller at kong Knut hadde et drakeskip på seksti rom og Håkon jarl en drake på 40 rom.

Både eldre og nyere historieskriving vil gjerne gjøre gjeldende at kongene Olav og Anund gikk til angrep mot Danmark som en «forsvarskrig», fordi kong Knut skulle ha hatt planer om å bruke hærmakt for å utvide sitt rike til å omfatte alle de skandinaviske landene. De eldste kildene gir imidlertid ingen støtte for en slik konstruksjon, og det er liten tvil om at det var de to kongene, med kong Olav i spissen, som startet en erobringskrig. Danmark hadde på denne tiden en svak styring, kong Knut sin sønn Hardeknut var da bare ca. åtte år gammel og de danske stormennene kjempet om makten i landet.

Kong Olav og kong Anund for hardt frem med herjing i bygdene i Skåne (dansk område), og Snorre skriver at «de la landet under seg vidt og bredt». Men da de fikk høre at kong Knut var kommet fra England og hadde samlet en stor flåte i Limfjorden, dro de seg østover langs landet, til de kom til elven Helgeå. Der samlet de styrkene sine for å holde slag mot danskene.

Sted og tid for slaget

Det er nevnt flere steder i de norrøne kildene at slaget stod ved ei elv som ble kallet Helgeå. I den angelsaksiske krønike, er det også skrevet at slaget stod ved «holmen ved den hellige elven» (Þam Holmeæt ea Þare halgan). I en dråpa til kong Knut nevner også skalden Ottar Svarte at slaget stod ved en hellig elv (þars ô en helga). I nyere historieskriving har det vært diskusjon omkring lokaliseringen av slagstedet, men den vanligste oppfatningen er at slaget stod i Hanöbukten, ved utløpet av Helgeå (Helgeån) i nærheten av Åhus i Kristianstad kommune på østkysten av Skåne.

Årstallet for slaget varierer sterkt i de ulike kildene og tolkningene, fra år 1022 til 1031. I den angelsaksiske krønike er opplysningene om slaget henført til året 1025. Det som synes å være mest troverdig er likevel år 1026, noe som også stemmer best med hendingene før og etter slaget. Mest pålitelig er opplysningene om at kong Knut i 1027 gjorde en reise til Roma, der han blant annet hadde vært med på kroningen av keiser Konrad den 26. mars 1027. På bakgrunn av et brev _{(se nedenfor)} han skrev under hjemreisen våren 1027, er det utledet at slaget må ha funnet sted det foregående året.

Slaget

Bilde fra vår tid: Helgeåens utløp mot Hanöbukten.

Da kong Knut gikk til angrep på inntrengerne, oppstod ifølge enkelte kilder kamper både på land og sjø. Det skal ha vært en mindre trefning på et sted som Saxo Grammaticus kaller Stangeberg, og et slag ved Gårdstånga nær Lund er omtalt. Det avgjørende sjøslaget stod imidlertid uten tvil i Hanöbukten.

Snorre forteller at det var sent på dag da flåten til kong Knut nådde frem til Helgeå. Den norske og svenske flåten hadde da forlatt havnen og lå ferdige til slag ute i rom sjø. Kong Knut lot da skipene sine ligge i ro over natten, og mange av skipene ble lagt inn i bukten foran elvemunningen. Om natten, eller om morgenen skal det ha kommet en stor flodbølge ned gjennom elven og mange av danskeskipene ble skadet, mens andre ble tatt av strømmen og ført ut på havet. I dette kaoset begynte slaget og mye tyder på at kong Knut ble påført skade og stort mannetap i begynnelsen. Men etter hvert fikk kong Knut organisert styrkene sine, og det kom til et stort slag der mange falt på begge sider. Sagaene er samstemte om resultatet av slaget: kong Olav og kong Anund innså at de ikke kunne vinne noen seier over kong Knut, de lot skipene dra ut av slaget og tok deretter flukten østover langs med landet, til svensk område. Kong Knut styrte senere med hele flåten sin tilbake til Sjælland.

Det er i Heimskringla det står den mest detaljerte skildringen av slaget ved Helgeå, men Snorres prosaiske fortelling kan trolig ikke regnes som historisk pålitelig i alle detaljer. Det kan likevel ikke være tvil om at slaget virkelig skjedde og at det var kong Knut som gikk av med seieren, slik det er nevnt i Knutsdråpa av Ottar Svarte: Sveane har du knekket, hvor det Helge-åen heter. Den angelsaksiske krønike opplyser at det var størst mannefall mellom de danske og engelske styrkene og at det var svenskene som seiret, men i ly av det som skjedde senere, virker dette ikke troverdig.^{[trenger referanse]} Verken kong Olav eller kong Anund gjorde flere forsøk på å gjøre hærferd mot Danmark.^{[trenger referanse]}

Skadeflommen

Snorre forteller at kong Olav og mennene hans bygget en demning oppe i elven og skapte deretter en voldsom flom som gjorde stor skade på kong Knut sine skip, til og med den store draken til kong Knut skal ha blitt tatt av flommen og ført ut på havet, der fiendeflåten lå og ventet. Det virker lite troverdig at de, på kort tid, var i stand til å forårsake en så voldsom flom som er beskrevet. Topografien rundt elven er også slik at en vanskelig kan tenke seg hvordan en slik skadeflom kunne skapes, og trolig er Snorres fortelling ren dikting, eller i beste fall en sterk overdrivelse. I de samtidige skaldekvadene finnes ingen hentydninger til hverken oppdemmingen av elven eller flommen.

I krøniken til Saxo Grammaticus er det ikke nevnt noe om en slik skadeflom, men der finner en en fantasifull fortelling om hærmenn som samlet seg på en bro over elven, og om broen som plutselig brast under dem, slik at mange danske hærmenn druknet.

Etter slaget

Kong Knut lot skipene sine holde vakt ved Øresund, slik at den norske flåten var forhindret fra å seile hjem igjen. Kong Olav og de norske høvdingene hadde derfor ikke noe annet valg enn å la skipene bli værende i Sverige og Snorre skriver at de ble satt på land «øst for Kalmar». Deretter gikk de norske hærstyrkene over land, opp gjennom Småland, deretter til Vika der de fikk seg vinterleir ved Sarpsborg. Kong Olav hadde reelt sett ikke kongemakt i Norge etter denne ferden, han hadde mistet hele sin skipsflåte og hadde trolig lite med folk. Sigvat Skald nevner dette i et skaldevers, han hadde for få folk og mindre av skip. Han brukte det neste året på skaffe seg nye skip og nye hærstyrker fra Vika og Opplandene, som han deretter benyttet i den mislykkede hærferden nordover mot Trøndelag, i desember 1028.

Kong Knut ble liggende med flåten sin i Danmark den høsten. Han konsoliderte sin makt i Danmark, blant annet lot han drepe Ulf Torgilsson jarl, fordi han hadde vært illojal. Trolig hadde Ulf gitt en viss støtte til den norsk/svenske styrken da angrepet på Danmark ble innledet. Senere reiste Håkon jarl tilbake til England og kong Knut dro på pilegrimsferd til Roma. Våren 1028 rustet de ut en ny, stor flåte og seilte nord til Trøndelag. Der ble kong Knut valgt til konge over Norge, for deretter å gi styringen av landet til ham som skulle komme til å bli den siste ladejarlen, Håkon Eiriksson jarl.

Brevet våren 1027

Brevet som kong Knut skrev under hjemreisen fra Roma, har gitt grunnlag for utdypende opplysninger i tilknytning til slaget ved Helgeå. I brevet finnes en formulering om at … jeg (kong Knut) vil returnere den samme veien som jeg reiste, jeg reiser nå til Danmark, for å gjøre fredsavtale …. med de nasjoner og folk som ville ha tatt mit liv og min krone, om det hadde vært mulig (for dem) … Av dette er det utledet at kong Knut, rett etter slaget ved Helgeå, la ut på Roma-ferden, med avreise fra Danmark,.

Brevet er innledet slik: CANUTE, king of all England, and of Denmark, Norway, and part of Sweden.
Selv om det er nokså sikkert at han ble valgt til konge over Norge først i 1028, ser det altså ut til at han anså seieren ved Helgeå som avgjørende, og at kong Olav etter dette ikke lenger var å regne som hersker over Norge. Formuleringen «del av Sverige» gjør det sannsynlig at kong Knut etter slaget utnyttet sin militære overmakt og la under seg svenske landområder. Et moment som styrker denne antagelsen, er at det er gjort funn av mynter med teksten CNVT REX SV, som skulle bety: Cnut Rex Sveorum.

Helgeå ligger i det som ble kallet Skånelandene, eller de skånske landskapene, og var allerede dansk. En teori er det at kong Knut etter slaget la under seg landskapet Blekinge. I reiseskildringen til Wulfstan fra Hedeby fra slutten av 800-tallet, blir Blekinge nevnt som svensk område, men må senere ha blitt dansk da det ble overdratt fra Danmark til Sverige i freden i Roskilde i 1658.

Historiske kilder

Slaget er nevnt i flere av de norrøne sagaene, mest detaljert i Heimskringla og Fagerskinna. Slaget er også omtalt i Gesta Danorum (Danmarks krønike) av Saxo Grammaticus, men i en versjon som er sterkt avvikende fra de øvrige sagaene. I krøniken til William av Malmesbury er slaget omtalt og der er også referert brevet som kong Knut skrev under hjemreisen fra Roma i 1027 (se ovenfor). Slaget ved Helgeå er også nevnt i flere skaldevers, både av skaldene Ottar Svarte, Sigvat Skald og Tord Sjåreksson.

Litteratur

• Sven Rosborn: Den skånska historien. Vikingarna. Malmö 2004.
• Martin Furseth: Jarleætta. (ISBN 978-82-300-1308-3) 2015.
• M.K.lawson: CNUT (ISBN 0-582-05970-4) Longman 1993.

Eksterne lenker

• Knut den stores motståndare i slaget vid Helgeå - av Ove Moberg (Scandia 2008)
• Slaget vid Helgeå och dess följder - av Ove Moberg (Scandia 2008)
• Knut den store och sveariket - av Bo Gräslund (Scandia 2008)

Autoritetsdata