Slaget i Westtief

Slaget i Westtief
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato	31. juli til 6. august 1712
Sted	Westtief sørøst for Rügen på nordlige Tyskland
Resultat	Dansk seier
	Stridende parter
Danmark-Norge	Sverige
	Kommandanter og ledere
Scoutbynacht Christen Thomesen Sehested	kommandør Henck
	Styrker
9 orlogsskip	Uklart
	Tap
8 drepte og 15 sårede på tre skip	Ukjent

Slaget i Westtief på sørøstlige side av Rügen om innløpene til den grunne sjøen Greifswald mellom Rügen og Pommern var egentlig en del av en større operasjon som strakk seg over flere dager mellom danskene under Sehested og svenskene under Henck.

Bakgrunnen

Etter nederlaget under Slaget ved Helsingborg i mars 1710 ønsket dansk-nordmennene under deres konge Frederik IV å tilfredsstille seg med det neste beste, en nøytralisering av de svenske besittelsene i Tyskland inkludert Svenske Pommern, som fremdeles ved sin eksistens utgjorde en trussel mot Danmark fra sørøst. Da et fredsfremstøt om nøytralitet i Nord-Tyskland i mai 1710 var blitt avslått av svenskene under Karl XII fikk danskene fri vei for deres planer sammen med deres allierte Sachsen og Russland. Men fordi en pestepidemi herjet i den første halvdel av året 1711, var det ikke mulig å kunne få lansert et felles angrep før i august 1711, og dette med svekkede krefter. En gradvis erobring av de svenske provinsene ble så startet.

I mars 1712 var den viktige byen Stralsund, selve garantien for den svenske besittelse av de nordtyske kystprovinsene, innenfor rekkevidden for de allierte hærer, men fordi man i forveien hadde undervurdert de svenske anstrengelsene for å holde de oversjøiske forbindelser over Østersjøen ved like, kom det fram et behov for å forsegle innløpet til Stralsund fra øst over sjøen Greifswalder Bodden. Dessuten hadde tidligere erfaringer vist at kontakt mellom Rügen - som hadde flere utmerkede havner og avstigningssteder som ikke kunne ikke bli blokkert - og byen Stralsund måtte bli brutt for å kunne fullføre dette formålet: å erobre Stralsund (se Slaget ved Stresow). Det grunne farvannet måtte derfor under dansk-norsk herredømme.

Frederik IV beordert så den dansk-norske orlogsflåte om å stille en østersjøeskadre for denne oppgaven, og han ble presentert en detaljert plan av den kyndige scoutbynacht Christen Thomesen Sehested som allerede var viseadmiral (om enn ennå ikke i den korrekte graden). Planen gikk ut på å blokkere de to innløpene fra den østlige del av Østersjøen, Westtief nordvestover mot Rügen og Osttief sørøstover mellom øyen Ruden og Usedoms nordspiss. Deretter skulle begge innløp forseres med grunngående krigsskip for å kunne ta kontroll over disse og dominere sjøen, som er så grunn at det var få seilingsruter å bruke. Mens Sehested skulle ta fatt på sin oppgave, skulle en eskadre under viseadmiral Barfoed krysse mellom Rügen, Ystad og Møn for å forhindre flere transportsflåter og deres eskorter å nå fram.

Den 17. juli 1712 kunne Sehested eskortert av viseadmiral Niels (Nicolaus) Larsen (Lauritsen) Barfoed (Barfoed) (1650-1730)[1] fra Køge bukt med en sterk eskadre på ett orlogsskip, tre lette fregatter, to armerte galioter og flere prammer.

Eskadrene

Den dansk-norske eskadren under Sehested:

Ditsmarsken(46) orlogsskip
Svenske Sophia(20) fregatt
Christiansø(26) fregatt
Kongens Jagt Krone(24)
Arc Noah(16) pram
Ebenetzer(15) pram?
Helleflynderen(14) pram?
Gravenstein(14)
Phønix(12)
Hecla(10) flåtebatteri?

5 mindre fartøyer inkludert to galioter og 3 brannskip

Den svenske eskadren under Henck:

Stralsund(30)
Anklam(30)
St.Thomas(30)
St.Johannes(30)
Witdove(22)
Jomfru(14)
Sjökane I (8)
Sjökane II (8)

4 mindre fartøyer inkludert en galei og 11 transportsfartøyer

Sjøslaget

Ved 27. juli ankret Sehested ved Rügen nordøstover for innløpene med sin eskadre som umiddelbart sperret av begge med fregattene og den 31. juli stevnet Phønix(12) mot Westtief sammen med prammene Arc Noah(16), Ebenetzer(15) og Helleflynderen(14). Der ventet svenskene med en sterk styrke på flere krigsskip, som ikke kunne tillatte seg å miste kontrollen: fordi det frs innløpet finnes en sikker innseilingsrute mot Jasmund. Den planlagte ekspedisjonen under Magnus Stenbock, som skulle over til Rügen med 7 500 soldater i første omgang, var ment å komme til østsiden av Rügen - vekk ifra den dansk-norske orlogsflåten, som kunne overfalle transportsflåten når man var opptatt med å losse forsyningene på land. Derfor ville østsiden med de sikre avstigningssteder være passende. Med dette i baktanke slåss svenskene djervt mot de mindre stykkprammer som hadde grovt artilleri.

Slaget raste utover dagstimene og det første angrepet ble slått tilbake, men med store tap. Sehested gikk på ny til angrep, så sjøslaget som foregikk på grunn farvann omkring et innløp med banker rundt omkring, skulle kunne vare i flere dager mellom krigsskipene, som entens beveget seg sakte eller nesten var stasjonert. Prammen Arc Noah(16) var hardest rammet med 7 døde og 13 sårede og hadde fått mye skade.

Den 2. august 1712 etter to dager med vedvarende strid rettet Sehested et nytt angrep mot Westtief innløpet, men med et par orlogsskip med to fregatter som med sin blotte tilstedværelse og deres artilleristyrke holdt svenskene opptatt, så Sehested kunne trekke seg med en del av eskadren på Ditsmarsken(46) og seile om øya Ruden mot Osttief, som var latt åpent. Etter å ha forsert innløpet Osttief mellom Ruden og Usedom var han nå i Greifswalden Bodden og kunne angripe Mikael Henck [2] mellom Westtief og det indre innløpet Neutief. Henck forsto faren og skyndte seg tilbake, først til Neutief, men et nytt angrep av Sehested forverret situasjonen dér.

Ved 4. august hadde ikke svenskene annet valg enn å forlater Neutief til sundet mellom Rügen og fastlandet, og de lå nå ved øya Palmer Ort. To dager senere kunne Sehested med sin eskadre og forsyningsflåte, som medbrakte tungt artilleri, ankre på Dänische Wiek som herre over de østlige farvannene av Rügen og Pommern.

Etterspillet

Nederlaget i Slaget i Westtief skulle få konsekvenser: Nå måtte riksadmiral Wachtmeister føre den store transportsflåten på mellom 110 og 150 fartøyer til vestsiden av Rügen, der det finnes gode avstigningssteder, men sårbar for angrep fra vest, nemlig om farvannet langs Wittow og Dornbusch på nordvestlige siden av Rügen var mot fritt hav. Resultatet viste seg under Rügen-affæren der transportsflåten ble tilintetgjorde av dansk-nordmennene. Generaladmiral Gyldenløve var noe overrasket over at svenskene kunne gjøre et slik vågestykke, men var ikke sen med å utnytte situasjonen til sin fordel.

Den 17. september 1712 hadde den svenske eskadren blitt tvunget til Binnenwater under Stralsund og dermed hadde Sehested fullført sin oppgave ved å ha vunnet kontroll over Greifswalden Bodden. Men han var ikke underrettet om at Gyldenløve hadde trukket seg fra farvannet mellom Rügen og Bornholm. Da planlegger han sammen med de allierte en landgangsoperasjon med russiske og saksiske tropper samt danske tropper ombord på Arc Noah, Helleflynderen og Svenske Sophia ledsaget av tre brannskip, en galiot og mange joller sammen med tsar Peter den store. Den skulle finne sted den 28. september 1712, mindre enn et døgn etter at den svenske hæren under Stenbock gikk på land ved Wittow.

Om morgen da landgangen skulle begynne, observerte de allierte flere ryttere komme fram, og senere viste dette seg å være et sterkt svensk rytterkorps som de visste ikke skulle ivære på Rügen. Sehested stoppet operasjonen og besluttet sammen med de andre offiserer å trekke seg vekk for å rådslå om situasjonen på Rügen. Sehested ville nå vente på en oppklaring, og det var først den 4. oktober 1712 at han sammen med tsaren og kong August av Polen fikk nyhetene om at det var blitt landsatt en stor hær under general Stenbock. Tsaren, skuffet over nyhetene, annoserte at han ville trekke seg og overlate sin hær til Sehested og kong August av Polen overbevist om at det nå var nytteløst å invadere Rügen. Kort etterpå falt hele samholdet fra hverandre.

Frederik IV, informert om situasjonen, beordret Sehested om å bringe tilbake det tunge artilleriet dersom den svenske hæren på Rügen kunne forvansket en beleiring av den viktige byen Stralsund, og uten russisk eller polsk hjelp kunne man ikke ta opp kampen med Stenbock - eller angripe Stralsund. Selv om det var 45 000 allierte soldater i oktober, kunne Stenbock trekke seg over til Stralsund uten å bli forstyrret. Stenbock, etter å ha ventet på at de allierte skulle kom fram for å ringer inn Stralsund, opplevde forsyningsmangel fordi mye av forsyningene var ødelagt og høststormene forhindrer flere transportsflåter fra Sverige. Den 1. november måtte han forlate Stralsund vestover.

I desember hadde Sehested kommet tilbake til København med det tunge artilleriet mens hans eskadre med Ditsmarsken lå i Osttief innløpet til Greifswalden Bodden gjennom vinteren tross storm og is med dyp frost. Ved februar var alle skipene innelukket av tykk is som brøt opp og drev vekk først i mars 1713.

Kilder

Svenska Flottans Historia Bind 2 1680-1814 Årstall 1943
Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0

Autoritetsdata