Wikipedia

Sabinerinnerovet

Sabinerinnerovet var en legendarisk hendelse i Romas mytiske tidlige historie, som er en del av Romas opphavsmyte. Etter at Romulus’ bror Remus var blitt drept, besto byen de hadde opprettet av kun en håndfull av Romulus’ venner. Romulus erklærte da byen Roma for være et fristed eller asyl og oppmuntret alle i distriktene rundt byen som ikke hadde et eget hjem til bosette seg. Det kom «rømte slaver, dømte kriminelle, forviste og flyktninger.»[1] Med tilstrømningen av disse broket skare av folk, ble det et kvinneunderskudd i byen. Før å bøte på dette arrangerte byen en religiøs fest hvor nabostammene ble invitert, blant dem sabinerne. Midt under festlighetene ga Romulus signal om at hans menn skulle gripe de unge kvinnene blant gjestene og frakte dem vekk som deres koner.[2] Dette kvinnerovet[3] utløste sabinerkrigen da sabinerne forlangte å få de bortførte kvinnene hjem igjen. Konflikten trakk ut, og under et heftig angrep gikk kvinnene med sine barn ut mellom de stridende og tryglet deres ektemenn på den ene siden og deres fedre på den andre siden om at krigen måtte stoppe. «Vi vil heller dø selv enn å leve uten dere, som enker eller foreldreløse.»[4]

Sabinerinnerovet av Giambologna, ved Loggia del Lanzi i Firenze.

Hendelsen har vært et hyppig gjenstand for malere og skulptører, spesielt siden renessansen, men også i antikken. Eksempelvis ble en sølvmynt preget i 89 f.Kr. som viste hvordan Romas første innbyggere frakter vekk to sabinerkvinner.[5] Nicolas Poussin framstilte hendelsen i sitt berømte maleri L'enlèvement des Sabines («Bortføringen av sabinskvinnene») i 1638, nå i Louvre.[6] Her står Romulus rolig og betraktet volden som utspiller seg mens kvinnene blir dratt avsted. En amerikansk musikal fra 1954, Seven Brides for Seven Brothers («Syv bruder for syv brødre»), parodierte kvinnerovet til sang og dans.[7] I 1962 som et svar på trusselen om atomkrig under Cubakrisen omarbeidet Pablo Picasso maleriet til Poussin til en rekke malerier som forsterket volden og skrekken.[8]

Antikkens romere aksepterte den mytiske opphavsfortelling om Romas begynnelse, men hadde vanskeligheter med å forsone seg med den. Flere skribenter gjenfortalte den, og forsøkte å forklare den, blant dem Titus Livius, Sallustius, Ovid, Cicero og andre. Som den engelske historikeren Mary Beard har påpekt, «Ikke langt under overflaten av disse historiene ligger noen av de viktigste temaene i senere romersk historie, så vel som noen av de dypeste romerske bekymringene. De har mye å fortelle oss om romerske verdier og hva de var opptatt av...»[9] Fortellingen om Romas opphav er forstyrrende og lite sympatisk. Byen ble grunnlagt av to tvillingbrødre som endte i brødredrap, bosatt av kriminelle og rømte slaver, og basert på kvinnerov.[10]

Sabinerkrigen og forsoning

rediger

Utdypende artikkel: Sabinerkrigen

Angivelig var Hersilia den eneste gifte kvinnen blant de bortførte, og henne giftet Romulus seg med.[11] Sabinernes konge Titus Tatius erklærte romerne krig for å få de bortførte kvinnene hjem.[12] Ifølge tradisjonen drepte Romulus da en sabinerkonge i kongens egen by. Den falne kongens rustning ble brakt som krigsbytte og offergave til Kapitolhøyden, ved innvielsen av tempelet til guden Jupiter Feretius - ifølge tradisjonen den eldste helligdom konstruert på høyden.[13] Å overmanne fiendens konge på egen hånd, for å så ta hans rustning og våpen, var ansett som det gjeveste en romersk hærfører kunne gjøre. Denne handlingen, kjent på latin som spolia opima («det optimale krigsbytte»), lyktes ifølge den romerske historiker Livius kun to ganger til i Romas historie.[13]

Et gresk sagn forteller om Demonike fra Efesos at hun ble knust under vekt av gullsmykkene hun oppga som sin pris for å forråde hjembyen sin til galleren Brennus hun forelsket seg i.[14] Dette sagnet fikk nytt liv i det romerske sagnet om romerinnen Tarpeia som lot seg bestikke til å slippe sabinerne inn i Romas sitadell en sen nattetime. Ifølge én versjon av sagnet ble Tarpeia som straff for sitt svik kastet ned fra Kapitolhøydens klipper, slik at stedet ble oppkalt etter henne, Rupes Tarpeia («Den tarpeiske klippe»). Kapitolhøyden ble iblant kalt Tarpeius Mons. Klippene de dødsdømte ble kastet utfor, snur mot den nåværende piazza della Consolazione.[15]

I en annen versjon av sagnet oppgis Tarpeia å være kommandant på Kapitolhøyden. Plutark avviste dette og rettet det til at Tarpeia var kommandantens datter som forrådte Roma til Tatius av griskhet etter gullet i sabinernes halskjeder - og at hun ble knust under vekten av dette gullet da sabinerne dynget det over henne.[16] Plutark foreslo også at siden Kapitolhøyden fikk sitt navn fordi det angivelig ble funnet et menneskehode der da Jupiter-tempelet ble reist, kunne det være Tarpeias hode som ble funnet, ettersom kong Tarquinius angivelig fikk henne gravd opp og flyttet til en annen grav. Plutark avviste samtidig at Tarpeia var datter av kong Tatius og røvet av Romulus under sabinnerinnerovet.[17]

Nok en versjon hevder at Tarpeia ville ha armringene av gull som sabinerne bar rundt sin venstre arm, og forrådte Roma til sabinerne i bytte mot dette gullet. I stedet ga sabinerne henne det de hadde på sin venstre arm - ikke gullet hun ønsket seg, men skjoldene, som de dynget oppå henne til hun døde av det. Men i en annen versjon sviktet Tarpeia slett ikke hjembyen sin, men hadde innviet Romulus i sin plan om å lokke sabinerne til å gi fra seg skjoldene sine, slik at de i mindre grad kunne verge seg mot romerne. Ifølge Lucius Calpurnius Piso Frugi[18] var det da hun sa at hun ønsket skjoldene - ikke armringene av gull - at Tatius og hans menn i sinne tok livet av henne. Dette ville i så fall forklare hvorfor graven hennes der hun falt, ble vedlikeholdt, og at romerne hvert år foretok et drikkoffer der.[19]

Ifølge Livius opphørte krigen da de bortførte sabinerkvinnene gikk imellom og tryglet «snart sine fedre, snart sine ektemenn om ikke å la seg besudle av frenders blod. Det var naturstridig for ektemennene å begå fadermord og for fedrene å drepe svigersønner».[13] Romulus og Tatius forsonte seg, og ble enige om å slå sammen folkene og dele makten; Tatius døde kort tid senere, og Romulus stod igjen som konge over en større befolkning.[13]

I kunst og film

rediger

Hendelsen ble et populært motiv i kunsten. I Nicolas Poussins versjon av hendelsen, et maleri som har vært i blant andre kardinal Richelieus eie, ses Romulus løfte sin røde kappe som tegn til at mennene kan springe frem og gripe den kvinnen de har utsett seg. For Poussin ga motivet mulighet til å demonstrere hvordan han mestret gjengivelser av gester og stillinger, og hans kjennskap til antikkens skulpturer og arkitektur.[20]

I MGMs musikal fra 1954, Seven brides for seven brothers, oppmuntrer hovedpersonen Adam sine seks yngre brødre til å bortføre kvinnene de ønsker å gifte seg med, under henvisning til nettopp sabinerinnerovet. Alle syv brødrene bryter ut i sangen Sobbin' women («Hulkende kvinner») – slik oppfatter de ordene Sabine women – mens de forbereder seg på bortføringen.[21]

Bilder

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Beard (2016), s. 60.
  2. ^ Iddeng (2014), s. 24–25
  3. ^ «kvinnerov», NAOB
  4. ^ Beard (2016), s. 63.
  5. ^ Beard (2016), s. 61.
  6. ^ L'enlèvement des Sabines, Louvre site des collections
  7. ^ Syv bruder for syv brødre, IMDb
  8. ^ «The Rape of the Sabine Women, 1962 by Pablo Picasso», Pablo Picasso.org
  9. ^ Beard (2016), s. 64.
  10. ^ Beard (2016), s. 63.
  11. ^ «Hersilia»
  12. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, bok 1, kapittel 9
  13. ^ a b c d Iddeng, s. 26
  14. ^ Henry A. Sanders: The myth of Tarpeia (s. 31) (1904)
  15. ^ Lacus Curtius: «Tarpeius Mons»
  16. ^ Henry A. Sanders: The myth of Tarpeia (s. 20) (1904)
  17. ^ Henry A. Sanders: The myth of Tarpeia (s. 7) (1904)
  18. ^ Piso-familien
  19. ^ Henry A. Sanders: The myth of Tarpeia (s. 4) (1904)
  20. ^ Poussins maleri, Metropolitan Museum of Art
  21. ^ Filmen Seven brides for seven brothers - en forklaring

Litteratur

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sabinerinnerovet&oldid=24543393»