Wikipedia

Romulus Augustus

Romulus Augustus (født ca. 460, død etter 476; tilsynelatende fortsatt i live så sent som 507),[1] uformelt kjent som Romulus Augustulus («lille keiser»), var romersk keiser og påstått tronraner. Han styrte over Vestromerriket fra 31. oktober 475 og fram til 4. september 476 da han ble avsatt av Odovakar. Avsettelsen er tradisjonelt forstått som avslutningen på Romerriket i vest (Østromerriket med hovedstad i Konstantinopel fortsatte), som slutten på antikkens Roma, og begynnelsen på middelalderen i Vest-Europa (om senantikken ikke regnes med).

Romulus Augustus
Romvlvs Avgvstvs
Født460-tallet
Ravenna
DødEtter 511
Castel dell'Ovo
BeskjeftigelseKeiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Western Roman emperor (475–476) Rediger på Wikidata
FarFlavius Orestes
NasjonalitetVestromerriket
Navn før tiltredelseFlavius Romulus
Navn som keiser:Imperator Caesar Flavius Romulus Augustus
Regjerte31. oktober 475-
4. september 476
DynastiInget dynasti
ForgjengerJulius Nepos
EtterfølgerIngen
Romulus Augustus på Commons
Se også liste over romerske keisere

Selv om han tok det adopterte navnet Augustus da han ble keiser, er han bedre husket ved hans hånlig tilnavn Augustulus.[2] Den latinske endelsen -ulus er et diminutiv, således betyr Augustulus «Lille Augustus», eller «lille-keiser».[3]

De historiske nedtegnelsene inneholder få detaljer om Romulus’ liv. Han var sønn av Orestes, en romer av germansk opprinnelse, som kun hadde tjenestegjort som sekretær og diplomat for hunerhøvdingen Attila før han kom i tjenesten til Julius Nepos i 475. I det samme året ble han forfremmet til rangen av magister militum, men ledet deretter et militært opprør som tvang Nepos til å flykte av sted i landflyktighet. Med hovedstaden Ravenna under sin kontroll fikk Orestes plassert sin sønn Romulus på keisertronen til tross for at han manglet støtte fra det østromerske hoffet i Konstantinopel. Romulus var imidlertid ikke mer enn et barn og en gallionsfigur for sin fars styre. Etter ti måneder ved makten, hvor hans autoritet og legitimitet ble bestridt utenfor Italia, ble Romulus tvunget til å abdisere av Odovakar, en germansk foederati og hærfører som beseiret og henrettet Orestes. Etter å ha tatt kontroll over Ravenna, sendte Odovakar den tidligere keiseren til å bo i Castellum Lucullanum i Campania. Deretter bare forsvinner han fra de historiske opptegnelsene.

Liv og virke

rediger

Tidlig liv

rediger
 
Vestromerriket og Østromerriket i 476.

Romulus’ far Orestes var en romersk borger, opprinnelig fra Pannonia, som hadde tjenestegjort som sekretær og diplomat for Attila, en fryktet huniske hærfører, og fikk senere en karriere i den romerske hæren.[4] Den framtidige keiseren ble gitt navnet Romulus etter sin bestefar på morssiden, en adelsmann fra Poetovio i Noricum (i dagens Slovenia). Mange historikere har merket seg tilfeldigheten at den siste vestlige keiser hadde det samme navnet som den legendariske grunnleggeren og den første kongen av Roma, Romulus, og den første faktiske keiseren av Romerriket (om enn ikke i navnet), Augustus.[5]

Det vestlige Romerriket hadde hatt en fire keisere på fire år som ikke hadde oppnådd noe som helst eller fått noen reell makt. Til sist var det en barbarsoldat som tok kontroll. Han hadde tidligere vært ved et historisk vendepunkt i romersk historie da han hadde vært en romerskfødt sendebud som ble sendt av Attila til Konstantinopel i 449. Etter hunernes oppløsning hadde han gått inn i den romerske hæren og skaffet seg betydelig mengde tilhengere.[6] Orestes ble utnevnt til magister militum av den unyttige keiser Julius Nepos i 475. Kort tid etter hans utnevnelse satte Orestes i gang et opprør med hæren bak seg, leide en rekke germanske leiesoldater fra ulike stammer og marsjerte mot Ravenna. Den 28. august 475 erobret han Ravenna, hovedstaden i Vestromerriket siden 402. Nepos flyktet uten å forsøke på å gjøre motstand til Dalmatia hvor hans onkel hadde styrt en delvis selvstyrt stat på 460-tallet.[7] Orestes nektet imidlertid selv å bli keiser, «fra et hemmelig motiv», ifølge historikeren Edward Gibbon.[8] Isteden innsatte han sin rundt 10 eller 15 år gamle sønn på tronen den 31. oktober 475. Årsaken var antagelig at en romersk keiser ikke burde være en barbar, og Romulus som hadde en romersk mor var mindre barbar enn hva faren var.[6]

 
Romulus overgir keiserkronen til Odovakar. Tegning fra 1800-tallet.

Hoffet ved Ravenna var åpenbart villig til å akseptere denne fiksjonen, noe som holdt den romerske keisertittelen levende i ytterligere et år.[9] Det rike som Romulus i navnet styrte over var mindre enn en blek skygge av sitt tidligere jeg og hadde skrumpet betydelig sammen i løpet av de siste 80 årene. Keiserlig autoritet hadde trukket seg tilbake til kun grensene av romersk Italia og innenfor deler av sørlige Gallia og Gallia Narbonensis.[10] Østromerriket behandlet sin vestlige motpart som en klientstat. Den østromerske keiser Leo, som døde i 474, hadde utpekt de vestlige keiserne Anthemius og Julius Nepos, og Konstantinopel anerkjente aldri den nye regjeringen. Verken Zenon eller Basiliskos, de to generaler som kjempet for den østromerske tronen på den tiden da Romulus ble gjort til keiser, aksepterte ham som hersker.[3]

Som en nikkedukke for sin far gjorde Romulus ingen beslutninger og etterlot seg ingen monumenter, men mynter med hans navn ble preget i Roma, Milano, Ravenna og i Gallia.[3] Flere måneder etter at Orestes hadde tatt makten, krevde de germanske leiesoldatene han hadde leid ytterligere belønninger. Da Orestes nektet, gjorde leiesoldatene opprør under lederskapet til den østgermanske høvdingen Odovakar og marsjerte mot Ravenna. Orestes møtte dem i et slag ved Piacenza den 28. august 476 og ble beseiret. Orestes var blant de som ble drept.

Odovakar inntok Ravenna og tok den unge keiseren til fange. Romulus ble tvunget til å abdisere keisertronen den 4. september 476. Denne handlingen har blitt sett på som den endelige slutt på Vestromerriket, men avsettelsen av Romulus førte ikke til noen merkbare forstyrrelser på denne tiden. Roma hadde allerede mistet sitt herredømme over provinsene, germanere dominerte den romerske hæren og germanske generaler som Odovakar hadde lenge hatt den virkelige makten bak tronen.[11] Derimot kom Italia til gjennomgå langt større ødeleggelser i det neste århundret da den østromerske keiser Justinian I erobret landet under den gotiske krig.

Etter at Romulus var blitt fjernet fra tronen, sendte det romerske senat, på vegne av Odovakar, representanter til den østromerske keiser Zenon hvor det ble anmodet om formelt å gjenforene de to halvdelene av riket: «vesten... krever ikke lenger sin egen keiser: en monark er mer enn nok for verden.»[12] Keiseren ble også bedt om å gjøre Odovakar til patrisier og administrere Italia i Zenons navn. Den østromerske keiseren svarte ved å pekte på at senatet burde rettmessig ha anmodet Julius Nepos om gjeninnta tronen på nytt,[13] men gikk uansett med på deres anmodninger. Odovakar styrte deretter Italia formelt i Zenons navn.

Senere liv

rediger
 
Castellum Lucullanum, nå hetende Castel dell'Ovo, «Eggfestningen», i Napoli hvor den siste keiseren bodde sin siste år.

Den endelige skjebnen til Romulus er uklart. Anonymus Valesianus skrev at Odovakar «fikk medlidenhet for hans ungdom» (han var rundt 16 år), sparte Romulus’ liv og ga ham en årlig pensjon på 6 000 solidi før han ble sendt til å bo med sine slektninger i Campania.[3][14] Jordanes og Marcellinus Comes er samstemte i at Odovakar forviste Romulus til Campania, men nevner ingen finansiell støtte fra germaneren.[3][14]

Kildene er enige om at Romulus bodde i Castellum Lucullanum, nå hetende Castel dell'Ovo (Lucullan Villa), i Napoli, i dag en festning, men opprinnelig bygget som et storstilt herskapshus ved havet av senatoren Lucius Licinius Lucullus på 100-tallet f.Kr.[14] befestet av Valentinian III på midten av 400-tallet. Fra her blir de samtidige kildene tause. Den engelske historikeren Edward Gibbon noterte i sitt store verk om Romerrikets vekst og fall at disiplene til den hellige Severinus av Noricum ble invitert av en «napolitansk frue» om føre sitt legeme til villaen i 488; Gibbon formoder fra dette at Augustulus «var antagelig ikke lenger [i live]».[15] Villaen ble gjort til et kloster mellom 492 og 500 av Eugippius for å oppbevare helgenens levninger.[14]

Cassiodorus, den gang en sekretær hos Teoderik den store, skrev et brev i 507 til en «Romulus» for å bekrefte hans pensjon.[3] Thomas Hodgkin, som oversatte Cassiodorus’ verker til engelsk, skrev i 1886 at det var «sikkert mulig» at Romulus i brevet var den samme personen som var den siste romerske keiser.[16] Brevet vil være i overensstemmelse med beskrivelsen av Odovakars statskupp i Anonymus Valesianus, og at Romulus fortsatt levde tidlig på 500-tallet. Men Cassiodorus gir ingen detaljer om sin brevskrivning eller personens størrelse eller vesen. Jordanes, som skrev en historie fra denne perioden og benyttet et sammendrag av et tidligere verk av Cassiodorus, nevner ingen pensjon.

Den siste vestlige keiser

rediger
 
Julius Nepos på en tremissis av gull.

Da Romulus var en påstått tronraner, hevdet Julius Nepos å holde den lovlige tittelen som keiser da Odovakar tok makten. Imidlertid er det få av Nepos’ samtidige som var villig til å støtte hans sak etter at han flyktet til Dalmatia. En del historikere vurderer Julius Nepos, som styrte i Dalmatia fram til han ble myrdet i 480, som den siste lovmessige vestromerske keiser.[17]

Som følge av Odovakars statskupp sendte det romerske senat et brev til Zenon hvor det ble slått fast at «majesteten av en enkelt monark er tilstrekkelig til å fylle og beskytte på samme tid, både i Øst og i Vest.»[18] Mens Zenon svarte senatet at Neops var deres lovmessige hersker, insisterte han ikke på dette, og aksepterte de keiserlige symboler som senatet hadde fraktet til ham.[18]

Odovakar tok tittelen konge av Italia og oppga den gamle keiserlige fortiden. Det var en endelig innrømmelse av hva som hadde vært på gang lenge, romere styrte ikke lenger Roma. Italia var i stor grad blitt kristen, Odovakar var også kristen, og til sist brydde hans tilhengere seg ikke lenger om hans barbariske opphav.[9]

Arv

rediger

Romulus etterlot seg ingen monumenter eller egne beslutninger, men det ble preget mynter i hans navn. Som den siste keiser i Vestromerriket har han blitt portrettert flere ganger i film og litteratur. Skuespillet Romulus der Große (1950) av den sveitsiske forfatteren Friedrich Dürrenmatt. Stykket framstiller Romerrikets siste dager som blir rolig forventet av Romulus Augustus. Til tross for forsøk fra hans ministre til å tvinge keiseren til å ta avgjørende skritt mot den truende germanske invasjonen, fortrekker Romulus å være hjemme og passe sine høner.

Romerrikets endelige sammenbrudd er også innledningsvis emnet for filmen The Last Legion (2007) med Colin Firth og Ben Kingsley i de fremste rollene, foruten unge Romulus Augustus framstilt av Thomas Brodie-Sangster. Filmen er basert på en italiensk roman fra 2002 skrevet av Valerio Massimo Manfredi. Det er en fiktiv spekulasjon hvor Romulus rømmer fra fangenskapet med en liten gruppe lojale romere, reiser til de britiske øyer hvor han til sist blir Uther Pendragon, den legendariske faren til kong Arthur.[19]

Referanser

rediger
  1. ^ Burns, Thomas (1991): A History of the Ostrogoths, Indiana University Press, opptrykk, s. 74
  2. ^ Eldre litteratur fram til rundt 1850 refererer også til ham som Romulus Momyllus, Momyllus Augustulus, etc., men Momyllus er en feilskrivning av Romulus. Jf. Gibbon, Edward (1994): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, 4.36.
  3. ^ a b c d e f Mathisen, Ralph W. (1997): «Romulus Augustulus (475-476 A.D.)-Two Views», De Imperatoribus Romanis
  4. ^ Gibbon, Edward (1994): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, London; Penguin Books, bind 3, s. 312.
  5. ^ Gibbon (1994), s. 405.
  6. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W.Norton, s. 137
  7. ^ Gibbon (1994), s. 391, 400.
  8. ^ Gibbon (1994), s. 402.
  9. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W.Norton, s. 138
  10. ^ Hollister, C. Warren (1995): Medieval Europe: A Short History. New York; McGraw-Hill, s. 32.
  11. ^ Norris, Shawn T. (3. november 2015): «Romulus Augustus – The Last Roman Emperor» Arkivert 15. juli 2018 hos Wayback Machine., Rome Across Europe
  12. ^ Bryce (1961), s. 25
  13. ^ Málkhos, fragment 10, i: Gordon, C.D. (2013): The Age of Attila: Fifth-Century Byzantium and the Barbarians, University of Michigan Press, s. 127–129
  14. ^ a b c d Gibbon (1994), s. 406
  15. ^ Gibbon (1994), s. 407
  16. ^ Cassiodorus: Variæ Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., iii, 35.
  17. ^ Duckett, Eleanor Shipley (1989): «I», The Gateway to the Middle Ages, University of Michigan Press, ISBN 978-0-472-06051-1, s. 1
  18. ^ a b Gibbon (1994), s. 404
  19. ^ «The Last Legion», IMDb

Litteratur

rediger
  • Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W.Norton
  • Bryce, James Bryce (1961): The Holy Roman Empire, Schocken Books
  • Gibbon, Edward (1994.): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, bind 3, David Womersley, red. London; Penguin Books.
  • Heather, Peter (2005): The Fall of the Roman Empire
  • Hollister, C. Warren (1995.): Medieval Europe: A Short History. New York; McGraw-Hill
  • Murdoch, Adrian (2006): The Last Roman: Romulus Augustulus and the Decline of the West, Stroud; Sutton
  • Norwich, John Julius (1997): Byzantium: A Short History. New York, Vintage
  • Sandberg, Kaj (2008): «The So-Called Division of the Roman Empire. Notes On A Persistent Theme in Western Historiography», Arctos 42, s. 199-213.

Eksterne lenker

rediger

(en) Romulus Augustus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons


   Vestromersk keiser   
Forgjenger:
Julius Nepos 		475–476 Etterfølger:
Vestromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Romulus_Augustus&oldid=21875933»