Rødhette og ulven

Rødhette og ulven, eller bare Rødhette, Vesle Rødhette og liknende, er et europeisk folkeeventyr med usikkert opphav. I Tyskland og Nord-Europa er brødrene Grimms versjon Rotkäppchen und der (böse) Wolf fra 1812 best kjent, men den eldste nedskrevne versjonen er Charles Perraults franske Le Petit Chaperon rouge fra 1697.

Tysk versjon av folkeeventyret Rødhette (Rotkäppchen) illustrert av Arpad Schmidhammer ca. 1910. Tegningen viser jegeren, ulven, jenta og mormora. At sluttpoenget blir avslørt på bokforside kan vise at eventyret allerede er svært kjent.

Gustave Dorés ulv er utstyrt med nattluen som Ludwig Tieck skrev om.

Illustrasjon av Walter Crane (1845–1915) til eventyret om Rødhette. Ulven er her en antropomorf dyreskikkelse som kan snakke og bruke klær.

Otto Kubel: Rødhette formanes av sin mor.

Engelsk illustrasjon fra 1920-tallet.

En moderne bildetolkning av Rødhette og ulven 2004 utført i plastilina. Kunstneren legger vekt på det erotiske spenningsforholdet mellom den unge kvinnen og den grådige, maskuline ulven.

Rødhette er et av de mest utbredte, bearbeidede og fortolkede og parodierte eventyr som finnes. Det har kommet i et utall bokutgivelser, ofte med nye illustrasjoner. Som ett av svært mange eksempler på dette, kan nevnes Charles Dickens, som kalte Rødhette «sin første kjærlighet». I den internasjonale typekatalogen for folkeeventyr, Aarne–Thompson-Uther, ATU er eventyret type nr. 333.

Perraults versjon

Dette er den eldste nedskrevne versjonen av eventyret, og en del av Perraults samling Gåsemors historier. Eventyr var på moten ved Ludvig 14.s hoff, men måtte pyntes litt på. Hos Perrault er piken «den peneste som noen gang er sett». Moren hennes er svært glad i henne, bestemoren elsker henne enda høyere. Moren får sydd en rød hette til datteren sin, og den kler henne så godt at hun får navn etter den. En dag blir hun sendt i vei av sin mor med kaker og en potte smør til sin bestemor, for den gamle er blitt syk. På veien møter hun en sulten ulv, og da han spør henne hvor hun skal, forteller hun hvor bestemoren bor. Han tar dermed snarveien dit, mens Rødhette går en omvei. Ulven banker på hos bestemoren hennes, etterligner pikens stemme, finner bestemoren i sengen og eter henne. Da Rødhette kommer, ligger han pent i sengen og later som om han er bestemoren. Pikens forbausede spørsmål («Hvorfor har du så store øyne?» «Det er for å se deg bedre.») kulminerer i «Hvorfor har du så store tenner, bestemor?» «For lettere å kunne ete deg.» Hva han også gjør.

Moralen her kan tolkes til at det kan være farlig å snakke med fremmede:

Der finnes ulver med manér

som vennlig på sitt bytte ser,

som synes tamme og gentile

- men under pelsen er de ville.

Barnelitteraturforskeren Sonja Hagemann har en litt annen tolkning; hun mener moralen i Perraults Rødhette og ulven først å fremst er at det går ille med ulydige barn, dernest å advare unge piker mot å falle for smiger. Hun viser til følgende strofer i Perraults fortelling:

On voit ici que les jeunes enfants

Surtout des jeunes filles,

Belles, bien-faites et gentilles

Font très-mal d'écouter toute sorte de gens,

- - -

Mais, hélas! qui ne sait que les loups doucereux

De tous les loups sont les plus dangereux.

På 1700-tallet var Perraults eventyr enerådende; men da Ludwig Tieck skrev et skuespill over eventyret, dukker det opp en jeger som Rødhette har møtt på veien, men som kommer for sent til å redde henne. Hos Tieck har ulven forkledd seg i bestemors nattlue, og dette påfunnet dukker også opp hos Gustave Doré, da han i 1860 illustrerte Perraults eventyr, hvor nattluen ikke er nevnt overhodet.

Andre versjoner

I Charles Perraults opprinnelige versjon fins det ingen jeger, og hverken bestemoren eller Rødhette blir reddet. Fortellingen slutter da med at Rødhette blir spist.

Den listlige, farlige ulven er også kjent fra Esops fabler (Gutten som ropte ulv, Hunden og ulven, Ulven og tranen, Ulven og lammet og flere), brødrene Grimms Ulven og de sju geitekillingene samt det engelske folkeeventyret om De tre små grisene.

Brødrene Grimms versjon

Da Jeanette Hassenpflug (1791–1860) fortalte eventyret til brødrene Grimm i Kassel i 1812, hadde fortellingen endret seg til at ulven lokker Rødhette bort fra stien; og det er bestemor som har gitt henne den røde hetten, mens gaven hun har med til bestemor er kaker og vin, ikke kaker og smør. Dessuten tilføyde Hassenpflug en ny slutt, lånt fra eventyret om ulven og geitekjeene. Slik ble Perraults kompromissløse slutt gradvis fortrengt av brødrene Grimms, der Rødhette ikke legger seg i sengen hos ulven; tvertom springer han ut på gulvet og sluker henne. Jegeren kommer likevel til og spretter opp ulvens mage, så Rødhette og deretter bestemor kan springe ut; etterpå blir ulvemagen fylt med steiner og sydd igjen før ulven våkner. Da føler han seg så tung at han dør av det. – Med alle sine utbroderinger er Grimms versjon en tredjedel lengre enn Perraults. Moralen er likevel uendret, for Rødhette sier til seg selv: «Jeg skal aldri gå fra stien inn i skogen når mor har sagt at jeg skal la være.»

Moralen understrekes hos Grimm ved en tilføyelse, der Rødhette ved en annen anledning blir tiltalt av enda en ulv, som vil lokke hende bort fra stien. Men nå har hun lært og går rett bort til bestemor, som straks låser døren. Snart etter banker ulven på og later som om det er han som er Rødhette. De åpner ikke, og ulven hopper opp på taket. Han planlegger å følge etter Rødhette når hun går hjem igjen om kvelden. Men bestemor får Rødhette til å fylle vann fra pølsekoking opp i et stort trau. Duften får den sultne ulven til å strekke seg til han mister balansen og faller ned i trauet og drukner.

Folkeeventyret

I folkeeventyret - som på fransk ble kalt Historien om bestemor og ble innsamlet i Nièvre i 1885, men utgitt av Paul Delarue først i 1951 - har piken ingen rød hette, og frelses ikke av en forbipasserende jeger som hos brødrene Grimm. I denne muntlige overleveringen, som Perrault bygget på, møter piken en bzou, moderne fransk loup-garou (på norsk en varulv). Hun møter ham i et veikryss, der varulven spør henne om hun har tenkt seg Synålveien eller Knappenålveien. Hun har bestemt seg for Synålveien. «Fint,» sier varulven «da tar jeg Knappenålveien.» Piken morer seg med å plukke opp synåler, slik at varulven når rekker frem til bestemoren, dreper henne, setter noe av kjøttet fra henne i spiskammeret, og en flaske blod på en hylle. Da piken ankommer, setter varulven kjøttet og «vinen» (bestemors blod) frem til hende. En liten katt advarer henne forgjeves. Varulven ber så piken om å kle av seg og legge seg i sengen hos ham. Da hun spør hvor hun skal gjøre av klærne sine, sier han at hun kan kaste dem på varmen, for hun kommer ikke til å trenge dem mer. I sengen forundres piken over hvor hårete og bredskuldret bestemor er. Da varulven forklarer sin store munn med at så kan han lettere ete henne, får hun hastverk med å si at hun må «utenfor» som snarest. Han gir henne lov til det, men knytter en ullsnor til det ene beinet hennes. Utenfor knytter hun snoren til et plommetre og flykter. Varulven forstår at han er blitt lurt og løper etter. Snart kan piken høre ham på stien bak seg. Heldigvis når hun frem til en dyp elv. Noen sypiker sitter på elvebredden og arbeider. Hun ber dem om hjelp til å krysse elven, og sypikene brer en duk over elven og strammer duken til en bro, så piken kommer seg trygt over vannet. Nå dukker varulven opp ved elven, og ber sypikene om hjelp til å krysse den. Igjen brer de en duk over vannet, men da varulven er halvveis over, slipper de stoffet, og han ramler i elven og drukner.

Innslaget med kannibalisme tyder på at historien er svært gammel, og har fungert som et overgangsritual. For selv å bli voksen, må jentebarnet ta opp noe av den voksne kvinnen i seg.  Varulven representerer hennes møte med seksualiteten, og hun vet å ta vare på seg selv.

Italo Calvino har tatt med en versjon fra Abruzzo i sin samling av italienske historier fra 1956. Her blir historien kalt Den falske bestemoren; for i stedet for en varulv møter Rødhette en sulten trollkjerring som har forkledd seg som pikens bestemor. Som i det franske folkeeventyret blir piken tilbudt et gruoppvekkende måltid, der bønnene som surres i gryten, i virkeligheten er tenner, mens kjøttet i stekepannen er menneskeører. Calvino tvilte på at historien opprinnelig var italiensk, og mente den var blitt til i kjølvannet av Perraults og Grimms eventyr. Men Abruzzo-historien rommer tydelige elementer fra gammel folkelig overlevering, f.eks det kannibalistiske måltid og pikens evne til selv å planlegge flukten og gjennomføre den under påskudd av å skulle «utenfor».

Et populært folkeeventyr i Japan, Kina, Korea og andre deler av Østasia er kjent som Tigerbestemoren. Her deler en søskenflokk seng med en tiger eller et uhyre kledd ut som bestemoren deres. Da barna om natten hører at den yngste av dem blir spist, ber de den skyldige om å få gå «utenfor». I likhet med Rødhette klarer de å flykte. Et eventyr fra det midtre og sørlige Afrika beretter om en jente som angripes av et monster som etterligner stemmen til bror hennes. I noen versjoner blir offeret skåret ut av magen på monsteret i live, akkurat som Rødhette i brødrene Grimms versjon.

Yngre versjoner

I Norge har Margrethe Munthe brukt historien i sangen Rødhette, som første gang stod på trykk i 1918. Den svenske folkevisen Jungfrun i blå skogen har et lignende tema.

Eksterne lenker

• (en) Little Red Riding Hood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Rødhette i Barnas første: Hutte-meg-tu (illustrert av Ingelill Mitchell, Cappelen, 1995)
• Lille Rødhette fra Mormors eventyrbok av Fanny Brate (oversatt av Henning Hagerup, utgitt av Bonnier Carlsen 1996)
• Lille Rødhette og ulven fra Eventyr for barna (tegninger av Tor Morisse, Orion, 1999)
• Lille Rødhette fra Alle barns eventyr (illustrert av Feodor Rojankovsky, Sandviks bokforlag, 1998)