Pipiler
Pipiler eller nahuaer eller cuzcatlecer er en urbefolkningsgruppe i vestre del av El Salvador; de sies å stamme ifra azteker og tolteker[1]. De lever hovedsakelig i Sonsonate, mange bor også i Nahuizalco og i Izalco og i områder nær Guatemala. Noen grupper har også holdt til i Guatemala, men i dag synes folket bare å være i El Salvador. Opplysninger om antallet pipiler varierer. Om man kun skal regne med de som stadig snakker språket ''nahuat'' sies det være mellom 200 og 2000. Regner man med de spansktallende blir det mange flere. Tall som oppgis er 11 000 - 12 000.[2][3] En stor del av El Salvadors befolkning stammer åpenbart fra pipil-folket.[1]
| Pipiler | |||
|---|---|---|---|
| () | |||
| Språk | |||
| nahuat | |||
| Religion | |||
| Kristendom | |||
Språk
redigerSpråket pipil, eller nahuat (nawat), er et av de sørlige uto-aztekiske språkene og ofte regnes det også som inngående i språkfamilien nahuatl. Det er kun et fåtall individer som snakker språket i dag og det forekommer kun i visse områder av landet. De som stadig snakker språket bor hovedsakelig i Cuisnahuat og Santo Domingo de Guzmán. Campbell kom til at det kun syntes 200 personer som snakket pipil 1985, men i offisielle rapporter har oppgitt så mange som 2000 talere.[4] Gordon rapporterte kun 20 individer 1987.[5]
Det eksakte antallet antallet pipiler er vanskelig å fastsette fordi folket har vært undertrykte og utsatt for folkemord. Midt på 1900-tallet har pipilenes etterkommere derfor unngått å bruke språket for ikke å avsløre sitt etniske opphav.
Navnespørsmålet
redigerPipil er den vanligste forekommende termen i antropologisk og lingvistisk litteratur. Ordet kommer ifra det nær beslektede nahuatlordet -pil som betyr "sønn, gutt". Arkeologen William Fowler konstaterer at pipil kan oversettes som "adelig (eng: noble)" og mener at de invaderende spanjolene og deres allierte blant befolkningen anvendte benevnelsen for den styrende eliten. Det var derfor, ifølge Fowler, først senere at ''pipil" ble assosiert med ''hele'' folket. I folkemunn i El Salvador bruker dog termen pipil oversettes til "barnslig" og ble inspirert av den enkle formen av Nahuatl som snakkes av de mennesker som bor på avstand ifra kjern sivilisasjonen i Mexico.[4]
Utvandringen fra Mexico
redigerPipilene stammer fra flere ulike grupper som på 1100-tallet dro ut fra nåværende Mexicos sentrale høyland og den mexikanske kysten via Tehuantepeneset[6][1]. De migrerte for å unngå tørke som rammet de sentrale delene av nåværende Mexico. Men de ville også vekk fra sosiale og politiske forhold, ikke minst toltekernes makt.
Pipilene tok med seg flere stedsnavn fra Mexico og det er derfor mange paralleller mellom stedsnavn der og i Mellom-Amerika. Byene Sonsonate og Ahuachapán vokste fram på denne tiden fra små pipilsamfunn til bystater.[1] Omkring den spanske invasjonen var antallet pipiler i El Salvador omlag en million og ytterligere 100 000 fantes i Guatemala.[6]
Spanjolenes erobring av pipilerne og Cuzcatlán
rediger
På begynnelsen av 1500-tallet trengte de spanske conquistadorerna inn i Mellom-Amerika fra Mexico. På denne tiden het pipienes stat Cuzcatlán og dekket sentrale og vestre del av det som i dag er El Salvador.[6] Etter at ha beseiret Mayaene, dels gjennom strid og dels gjennom allianser, ville spanjolene ekspandere og selv kontrollere pipilene og bystaten Cuzcatlán.
Pedro de Alvarado, en av Hernán Cortés løytnanter, ledet den første spanske invasjonenen i juni 1524. Med seg hadde Alvarado tusentals som var alliert med Mayaene, som lenge hadde vært rivaler til Cuzcatlán om kontrollen av den store kakaoproduksjonen. Pipilhæren møtte den spanske invasjonen i to store slag, men ble beseiret og tilintetgjort av spanjolene som hadde overlegne våpen. Senere ble de rammet av sykdommer europeerne hadde med seg.
De overlevende pipilene flyktet opp i fjellene og derfra drev de lenge geriljakrig mot spanjolene som fortsatte å okkupere byen Cuscatlán. Spanjolene hadde problem med geriljakrigene og Alvarado var dessuten plaget av et sår i sitt ben etter en pil som hadde truffet ham under den første invasjonen. Spanjolene trakk seg tillbake til Maya-byene i Guatemala.
Men etter to nye spanske invasjoner i årene 1525 og 1528 led Cuzcatlán nederlag.
Næringsliv
redigerTradisjonelt har pipilene ernært seg som bønder, jegere og fiskere, de drev også med veving og handel, og de kriget med sine nabostammer. Jordbruket var som vanlig i mesoamerika basert på mais, bønner, squash og chili. Andre viktige avlinger var tomater, jordnøtter, avokado og amarant.[6] De viktigste kommersielle jordbruksproduktene var kakao (sjokolade) og bomull.
Pipilene fikk både mat og råvarer fra jakt. De meste fremtredende byttedyrene var hvitevanhjorter, bomullsvanskaniner, tapeire og navlesvin. Skinn, fjær, bein og skall ble tilvirket til bruksgjenstander og klær. Før jakt skulle en hjort ofres og hjertet ble brent med gummi til gudene.[6] En av deres jaktmetoder var å lage en ring av ild i skogen og drive dyrene til et sted i midten.[6] Der skulle byttet drepes med klubber og piler. Ved siden av jakt var også fiske viktig for å skaffe mat. Sjøene og elvene hadde rikelig med fisk som vanligvis ble tatt med not.
Kvinnene spant og vevde bomulltøy som de siden sydde klær av. De farget tøyene med farge av planter og mineraler. Blant annet anvendte de indigo, som gav en blå farve.
Et nettverk av markedsplasser ble drevet av profesjonelle kjøpmenn som kjøpte og solgte matvarer, klær og annet. Markedene er nevnt i spanske dokumenter fra den tidlige perioden som spansk koloni. Dokumenter fra denne perioden forteller også om jordbruksprodukter som siden ble handelsvarer.[6]
Carl Vilhelm Hartman og pipilerna
redigerDen svenske etnografen Carl Vilhelm Hartman tilbrakte over ett år hos pipilene på sine reiser i Mellomamerika 1896-1899. Under feltarbeidet fotograferte han og samlet inn gjenstander som i dag tilhører Etnografisk museum i Stockholm.[7]
Hartmans førsteinntrykk var et velfungerende og velordnet samfunn. Men pipilene var ytterst motvillige til å utsettes for hans antropometriska undersøkelser og de var også reserverte til hans ønske om å erverve gjenstander.[8][9] Han laget en ordliste for språket som han konstaterte var på vei til å dø ut. Hartman skrev at det antagelig var 100 000 pipiler i vestre del av El Salvador.[10] Ca en fjerdedel av disse snakket fortsatt språket, men antallet ble stadig færre.[11] Videre dokumenterte han pipilenes jordbruk og husdyrhold.[12] Han samlet blant annet inn korger og tekstilarbeider. Under feltarbeidet måtte han ofte stole på sin tolk, José Beltran.[9] Ved fremstilling av korger og tepper brukte pipilene et halvgras som de kalte tule og som de farget og flettet.[9] Vevkunsten var på dette tidspunkt på vei til å bli helt utkonkurrert av spanjolenes produkter. Bomull ble ikke lenger dyrket.[13]
Referanser
rediger- ^ a b c d (på engelsk).
- ^ (på engelsk).
- ^ (på engelsk).
- ^ a b The Pipil language of El Salvador. Berlin: Mouton Publishers. 1985.
- ^ Ethnologue: Languages of the world (15th ed.). 2005.
- ^ a b c d e f g «The Pipils of El Salvador».
- ^ «Carlotta - Frisök».
- ^ Etnografiska undersökningar öfver aztekerna i Salvador. "3". Ymer. 1901. s. 277-324.
- ^ a b c Hartman (1901), s. 303.
- ^ Hartman (1901), s. 281.
- ^ Hartman (1901), s. 292.
- ^ Hartman (1901), s. 297.
- ^ Hartman (1901), s. 311.