Paleozoikum

Paleozoikum eller jordens oldtid er den eldste æraen i fanerozoikum. Den begynte for 542 millioner år siden og sluttet for 251 millioner år siden. Æraen før paleozoikum var neoproterozoikum, mens mesozoikum (jordens mellomalder) var æraen som fulgte etter paleozoikum.

Geologi

I paleozoikum ble de kaledonske og hercynske fjellkjedene dannet. Perioden begynte med oppbrytingen av superkontinentet Pannotia.^[1]^[2] og ble avsluttet ved dannelsen av det nye superkontinentet Pangæa.^[3] Oppbrytingen av Pannotia begynte med dannelsen av Iapetushavet og andre havområdet, og falt sammen med en dramatisk økning i havnivå.^[4] Studier av paleoklima og merker etter isbreer viser at sentrale Afrika lå der Sydpolen ligger i dag. Dannelsen av Pangæa foregikk ved av Antarktis, Australia, Sør-Amerika og Det indiske subkontinent klumpet seg rundt Afrika og dannet Gondwanaland for rundt 510 millioner år siden. I løpet av midtre Paleozoikum kolliderte Nordamerika med Europa i den kaledonske fjellkjedefoldningen og dannet det nordlige kontinentet Laurasia. En subduksjonssone presset østre Australia opp i været. På slutten av perioden koliderte Gondwanaland og Laurasia langs Mexicogolfen og det vestlige Middelhavet og dannet ett sammenhengende kontinent. Dette førte også til dannelsen av Appalachene, Uralfjellene og fjellene på Tasmania.^[3]

Utviklingen av dyre- og planteliv

De fleste av de større nålevende plante- og dyregruppene oppstod i løpet av denne tiden. Livet erobret også landjorda. Overgangen til jordens mellomalder markeres av den største masseutdøingen av arter i jordens historie.

Stratigrafien inndeler paleozoikum i seks perioder:

Referanser

^ Scotese, C. R. (2009). «Late Proterozoic plate tectonics and palaeogeography: a tale of two supercontinents, Rodinia and Pannotia». Geological Society, London, Special Publications. 326 (1): 68. Bibcode:2009GSLSP.326...67S. doi:10.1144/SP326.4.
^ Murphy, J. B.; Nance, R. D.; Cawood, P. A. (2009). «Contrasting modes of supercontinent formation and the conundrum of Pangea». Gondwana Research. 15 (3): 408–20. Bibcode:2009GondR..15..408M. doi:10.1016/j.gr.2008.09.005.
^ ^a ^b Rogers, J.J.W.; Santosh, M. (2004), Continents and Supercontinents, Oxford: Oxford University Press, s. 146, ISBN 978-0-19-516589-0
^ Dalziel, I. W. (1997). «Neoproterozoic-Paleozoic geography and tectonics: Review, hypothesis, environmental speculation». Geological Society of America Bulletin. 109 (1): 16–42. Bibcode:1997GSAB..109...16D. doi:10.1130/0016-7606(1997)109<0016:ONPGAT>2.3.CO;2.

[1] Scotese, C. R. (2009). «Late Proterozoic plate tectonics and palaeogeography: a tale of two supercontinents, Rodinia and Pannotia». Geological Society, London, Special Publications. 326 (1): 68. Bibcode:2009GSLSP.326...67S. doi:10.1144/SP326.4.

[2] Murphy, J. B.; Nance, R. D.; Cawood, P. A. (2009). «Contrasting modes of supercontinent formation and the conundrum of Pangea». Gondwana Research. 15 (3): 408–20. Bibcode:2009GondR..15..408M. doi:10.1016/j.gr.2008.09.005.

[rogers-santosh-2004-3] Rogers, J.J.W.; Santosh, M. (2004), Continents and Supercontinents, Oxford: Oxford University Press, s. 146, ISBN 978-0-19-516589-0

[4] Dalziel, I. W. (1997). «Neoproterozoic-Paleozoic geography and tectonics: Review, hypothesis, environmental speculation». Geological Society of America Bulletin. 109 (1): 16–42. Bibcode:1997GSAB..109...16D. doi:10.1130/0016-7606(1997)109<0016:ONPGAT>2.3.CO;2.

[1]

[2]

[3]

[4]