Nasjonalromantikken
Nasjonalromantikken (også kalt Heidelbergromantikk) var en kulturhistorisk periode som oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Nasjonalromantikken var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. I Norge varte perioden fra ca. 1840 til 1855-65.
Nasjonalromantikken var en variant av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca. 1800-1830. Nasjonalromantikken hadde som mål å forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk. Herders ideer rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, i tillegg til eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland.
Bakgrunn
redigerPresten og filosofen Johann Gottfried Herder ga støtet til en nydefinering av begrepet «folk», gjennom sine utgivelse av Volkslieder folkeviser, senere revidert utgave Stimmen der Völker in Liedern. Vokslieder I forordet skrev han at alle folkeslag i verden besatt, og hadde rett på, sine separate kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til begrepet folkevise, folkekultur, og i videre forstand nasjonalkultur. Parallelt med Herders arbeid introduserte Montesquieu maktfordelingsprinsippet, og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Innflytelse fra disse tre, Herder, Montesquieu og Rousseau skulle etter hvert flyte sammen i nasjonalromantikken og gi impulser til forskjellige selvstyrebevegelser.
Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater med felles språk. Tyskland ble først en politisk enhet i 1871. Clemens Brentano og brødrene Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering av tysk språk, og gjennom dette arbeidet nedtegnet de også en rekke eventyr og sagn som hadde levd sitt liv på folkemunn. Grimms Kinder- und Hausmärchen utkom i 1812 og Deutsche Sagen i 1818. Innsamlingen av folkets kulturuttrykk bekreftet og styrket Herders kulturtanke. Arnim og Brentano gav imidlertid ut en samling tysk folkepoesi allerede mellom 1805 og 1808 under tittelen Des Knaben Wunderhorn. Den ble mønster for senere utgaver av folkepoesi i andre land. Johannes Brahms tonesatte den tyske samlingen. Den norske dikteren Henrik Wergeland lot seg inspirere av Des Knaben Wunderhorn da han skapte sine Vinterblommer i Barnekammeret, en samling med barnepoesi som delvis består av frie gjendiktninger. Brødrene Grimm fikk sine norske oppfølgere i Andreas Faye, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, mens deres språkarbeid ble især fulgt opp av Ivar Aasen.
Utvikling i Norge
redigerI Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd, som egentlig startet med Andreas Fayes samling Norske Sagn (1833). Henrik Wergeland mente dette var på langt nær nok.
- «...nu have saamange 100 Præster færdets inde i Dalene siden Vi bleve fri og alt Nationalt fikk sin rette Værdi igjen, uden at have enten samlet eller berettet noget om Folkesangen derinde. Og dog har der været mange poetiske Dilettanter imellem dem, som synes skabte til et saadant Hverv. Men Kjærligheden maa drive dette. Alt hvad vi kan opvise af saadanne Foretagender, er Fayes Sagn, et Rygte om at Præsten Wolff skal have samlet nogle fra Thelemarken og en Samling av "Dialektsange" (saa har man opgivet mig dens smagløse Titel), som nu skal være under arbeide – en Skjald maatte gjennemvandre Norge forat opdage dem; men da maatte han ikke ligge i Præstegaardene. Kommer jeg på Landet, skal jeg udrette noget». (brev til Frederika Bremer, 5. februar 1840).
Arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger var imidlertid allerede i gang på slutten av 1830-tallet, og ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet gjennom konserter og utgivelser, vokste engasjementet i det urbane Norge. Den musikalske innsamlingen begynte med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Bull mente at et norsk musikkuttrykk måtte ta utgangspunkt i den norske folkemusikken, slik den ble fremført av for eksempel Myllarguten.
To typer nasjonalromantikk
redigerNasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. Poetisk svermeri og en vitenskapelig orientert retning.
Poetisk svermeri
redigerI poetisk svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen, finner man diktere som Welhaven og Andreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den inn i mystikk, svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i sin umiddelbarhet ikke er dannet nok – kunsten må foredles. Mange av de ledende forfatterne i nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen» eller Intelligenspartiet. Dette gjaldt også Vinje i unge år.
Da Henrik Ibsen oppførte skuespillet Sancthansnatten i Bergen i 1852 ble det svært dårlig mottatt, og Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene skrev Ivar Aasen en artikkel om Norskhed og dannelse. Dette var åpenbart to ulike størrelser, konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed også en ganske uoverstigelig kulturkløft, som skulle komme til å være et kulturpolitisk problem i Norge til langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden).
Vitenskapelig orientert
redigerPå den andre siden fantes en mer vitenskapelig orientert retning, representert ved samlerne Andreas Faye og Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen og Eilert Sundt.
Språkstriden
redigerSpråkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Noen mente at landet også trengte et eget språk. De to variantene skulle utvikle seg til dagens nynorsk og bokmål/riksmål, representert ved henholdsvis Ivar Aasen og Knud Knudsen. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med Henrik Wergeland, som spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet nedrødmer».
Arkitektur
redigerI arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere stilarter som en fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til etter 1. verdenskrig. Innen norsk trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900. Større bygninger kjennetegnes ved bruk av grovhugget stein (råkopp), som motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk pussarkitektur. Ornamentikken i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og stavkirkedekor for å symbolisere det norske.
Sveits og nasjonalromantisk maleri
redigerSveits var i likhet med Norge en på flere måter ung nasjon, som fikk sine nåværende grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter Napoleonskrigene, dvs omkring 1814.
Også der ble det opplevd som viktig å finne fram til særtrekk. Plasseringen sentralt i Europa gjorde dette både lettere og vanskeligere. De fleste europeiske kunstnere som ville besøke Italia, reiste gjerne over de sveitsiske passene. Enkelte av disse, som f.eks. Jacob van Ruysdael laget «nordiske» landskaper allerede på 1600-tallet.
I malekunsten møttes norske og sveitsiske malere i dyrkingen av den uberørte natur, med fjell, breer, fosser og små vann eller tjern. Landskapet ble hovedtema i bildene, gjerne med kjente landemerker. Flere av bildene ble overført til raderinger som ble solgt i store opplag.
Kjente navn i sveitsisk malekunst i perioden er: Alexandre Calame (1810 – 1864), François Diday (1802 – 1877), Barthélemy Menn (1815 – 1893), Wolfgang-Adam Töpffer (1766 – 1847) og Caspar Wolf (1753 – 1783) som hadde en funksjon i sveitsisk nasjonalromantikk som lignet på Peder Balkes i Norge.
En del norske kunstnere bidro forøvrig med bilder med sveitsiske motiver, som f.eks. Johan Gørbitz, Knud Baade og Thomas Fearnley.
Forfattere
rediger- Andreas Faye (1802-1869)
- Peter Andreas Munch (1810–1863)
- Johan Sebastian Welhaven (1807–1873)
- Ivar Aasen (1813–1896)
- Knud Knudsen(1812–1895)
- Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870)
- Den unge Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)
- Den unge Henrik Ibsen (1828–1906)
- Camilla Collett (1813-1895)
- Peter Chr. Asbjørnsen (1812–1885) (Samlet inn eventyr)
- Jørgen Moe (1813–1882) (Samlet inn eventyr)
Malere
rediger- Erik Bodom (1829 – 1879(?))
- Knud Baade (1808 – 1879)
- August Cappelen (1827 – 1852)
- J.C. Dahl (1788–1857)
- Thomas Fearnley (1802 – 1842)
- Hans Gude (1825–1903)
- Lars Hertervig (1830–1902)
- Adolph Tidemand (1814–1876)
- Peder Balke (1804–1887)
- Theodor Kittelsen (1857–1914)