Mohenjo-Daro

Mohenjo-Daro (sindhi: موئن جو دڙو, bokstavelig «De dødes haug») er et arkeologisk sted som er lokalisert i den pakistanske regionen Sind. Oldtidsbyen ble bygd en gang rundt 2600 f.Kr. og var en av de aller største bosetningene i Induskulturen i oldtidens Indusdalen, og en av de tidligste betydelige urbane bosetninger. Den eksisterte på samme tid som sivilisasjonene i oldtidens Egypt, Mesopotamia, og Kreta (minoisk kultur). Mohenjo-daro ble forlatt en gang 1800-tallet f.Kr. og ble ikke oppdaget igjen før i 1922. Betydelige arkeologiske utgravninger har blitt utført ved stedet og stedet er blitt utpekt som Verdensarven av UNESCO i 1980.^[1]^[2]

Byen hadde om lag 70 000 innbyggere i sin storhetstid. Den var rik på grunn av handel og handlet med korn, frukt, grønnsaker, kjøtt og luksusvarer (som for eksempel parfyme). Det var offentlige badeanlegg og de fleste innbyggerne hadde eget bad. Byen hadde også et godt kloakk- og veisystem.

Beliggenhet

Mohenjo-daro er lokalisert i distriktet Larkana i Sind^[3] på en åskam fra pleistocentiden midt på flomsletten i dalføret for Induselven, omtrent 28 km fra byen Larkana. Åsryggen var framstående på tiden til Induskulturen, noe som gjorde det mulig for byen å stå opp mot omgivelsene, men oversvømmelser fra elven har siden begravd det meste av åsryggen i avsatt silt (finkornet jordart). Stedet har en sentral posisjon mellom Induselven og elven Ghaggar. Induselven flyter øst for stedet, men elveleiet til Ghaggar på den vestlige siden er i dag tørr.