Mexicos uavhengighetskrig

Mexicos uavhengighetskrig var en av de lengste krigene i Latin-Amerika. Ny-Spania hadde vært underlagt Spania i omtrent 300 år, og krigen begynte med et opprør mot de spanske koloniherrene. Krigen varte fra den 16. september 1810 til den 27. september 1821 og førte til at Mexico ble til en selvstendig stat. Uavhengighetskrigen ble avløst av interne konflikter som ikke var mindre blodig, mellom rojalister og selvstendighetstilhengere fram til 1821. Det spanske imperiet aksepterte til slutt Mexicos selvstendighet etter at en spansk ekspedisjonstyrke ble beseiret i september 1829. Etter elleve år med krig var store deler av Mexico i ruiner, ut av befolkningen på 5,8 millioner, var mellom 250 000 og 500 000 drepte.

Mexicos uavhengighetskrig
Slaget ved Monte de las Cruces, den 30. oktober 1810
Dato 16. september 1810– 26. september 1821 Sted Mexico Resultat Avgjørende meksikansk seier Mexico uavhengig av Spania
Stridende parter
Den meksikanske hær	Spania
Kommandanter og ledere
Miguel Hidalgo José María Morelos Francisco Javier Mina Vicente Guerrero Agustín de Iturbide	Francisco Javier Venegas Ignacio Elizondo Juan Ruiz de Apodaca Félix María Calleja del Rey
Styrker
120 000	14 000
Tap
15 000 døde 450 000 sårede, inklusive sivile	8 000 døde

De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene 1808-1828
Argentina Chile Colombia México Perú Venezuela

Avgjørende slag under Mexicos uavhengighetskrig 1810-1821
Puente de Calderón

Bakgrunn

I 1767 ble de innflytelsesrike jesuittene utvist fra det spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Jesuittene hadde lånt ut penger til kjøpmenn og jordeiere, og den påfølgende gjeldsinndrivelsen var smertelig for store deler av befolkningen. Motsetningsforholdet mellom «criollos» og «peninsulares», sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoleons inntog i Spania, utløste krigen.

Kampene

Oppdagelsen av en sammensvergelse i flere byer i Bajío-området førte til at presten Miguel Hidalgo i sin grito de la independencia i kirken i Dolores Hidalgo erklærte krig mot Spania, og fikk med seg store menneskemengder. En hær på 80 000 mann gjorde etterhvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen av landet.

Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og erobret de fleste byene. I den opprørske byen Guanajuato trakk spanjolene lodd om hvem av byens borgere som skulle tortureres og henrettes. Miguel Hidalgo og en rekke opprørsledere ble drept, og hodene ble utstilt til skrekk og advarsel.

Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i 1813 møttes en riksforsamling i byen Chilpancingo i Guerrero for å bli enige om en grunnlov for den framtidige staten. Her ble blant annet kravet om opphevelse av slaveriet fremmet. Den nye lederen for motstanden var Jose Maria Morelos y Pavon, som ble skutt i Ecatepec i 1815.

Avgjørelsen

Omslaget kom endelig da den spansktro generalen Vicente Guerrero skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821.

Litteratur

• Robert L. Scheina: Latin America´s Wars: The Age of the Caudillo, 1791-1899. Kapittel 5: Viceroyalty of New Spain 1810-29 2003 ISBN 1-57488-450-6