Læreboknormalen av 1959

Læreboknormalen av 1959 var en reform for bokmål og nynorsk som hadde til hensikt å lage en strammere norm for lærebøkene i skolen. Det gis ofte et feilaktig inntrykk av at det ikke fantes en læreboknormal før 1959. Læreboknormalen er alltid den alminnelige rettskrivningen unntatt sideformene. Det mange mente var et problem, var at 1938-rettskrivningen hadde for mange valgfrie hovedformer. Poenget med læreboknormalen av 1959 var derfor å gjøre flere hovedformer (der det var dobbeltformer) enten til sideformer eller ta dem ut av rettskrivningen. Det ble også gjort andre endringer enn disse rangeringene, derfor er ikke «læreboknormal» en helt presis betegnelse på denne reformen. Den var i virkeligheten en revisjon av 1938-rettskrivningen.

Denne bredere revisjonen var delvis et forsøk på å roe ned språkstriden som raste i Norge på denne tiden (se foreldreaksjonen mot samnorsk). En alminnelig oppfatning er at denne revisjonen var «et halvt skritt tilbake» i forhold til 1938-reformen.^[1] Dette var imidlertid ikke nok til å stagge striden, da språknormeringen fremdeles bygde på den samme språkpolitikken som 1938-reformen, nemlig «samnorsk folkemål». Dette skyldtes blant annet at normalen ble utviklet av Norsk språknemnd, en institusjon som ble opprettet av Stortinget åtte år tidligere, med samnorsk folkemål som sitt mandat.

Endringer

Bokmål

For bokmålet gjorde reformen at ord med -ere nå fikk dobbelkonsonant («plassere», «trafikkere»), i tillegg til flere andre, som «allmenn», «kapitel» «kupp». Innenfor bokmål ble mange enkeltord som hadde vært valgfrie, ble present i en hovedform som skulle stå i lærebøkene, og en sideform elevene kunne velge. I bøkene skulle stå «dogg», «golv», «mjøl», «trøtt», «rein», «sein», «rød», «nød» - mens elever som ønsket det, kunne bruke sideformene (dugg), (gulv), (mel), (trett), (ren), (sen), (raud) og (naud).^[2]

Noen ord på hv- i stedet fikk v-, som «verken eller». Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest fornorskede formene som ble hovedformer. Eksempelvis ble «vatn», «ramn», «botn», «dokke», «mjøl» og «bein» hovedformer som lærebøkene måtte bruke. Formene «vann», «ravn», bunn, «dukke», «mel» og «ben» ble stående som sideformer (klammeformer). Mer generelt ble antall ord med obligatorisk diftong, a-endelse i bestemt form entall, og a-endelse i preteritum, kraftig redusert.^[3]

Nynorsk

Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Kløyvd infinitiv ble sideform, og infinitiv kunne nå valgfritt ende på -a eller -e.

Mange av endringene i nynorsk innebar en tilnærming til bokmål, ettersom «seter», «skremme» og «sprek», mens (sæter), (skræme) og spræk) ble sideformer, mens «høre» og «kjøre» var like bra som «høyre» og «køyre».^[4]

Referanser

^ Gro-Renée Rambø: Bokmålsreformen i 1981, Kr.sand. 1999, s. 38
^ Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 111), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0
^ Einar Haugen: Riksspråk og folkemål, Oslo 1969, s. 204
^ Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 112)

Eksterne lenker

Språkrådet: Ny læreboknormal – kopi av læreboknormalen av 1959^{[død lenke]}
Masteroppgave om Aps språkpolitikk (1929-1990)^{[død lenke]}

[1] Gro-Renée Rambø: Bokmålsreformen i 1981, Kr.sand. 1999, s. 38

[2] Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 111), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0

[3] Einar Haugen: Riksspråk og folkemål, Oslo 1969, s. 204

[4] Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 112)

[1]

[2]

[3]

[4]