Kroning av den britiske monarken

Kroningen av den britiske monarken er en seremoni som den britiske monarken deltar i. Kongen eller dronningen av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland blir formelt kronet og tildelt kronregaliene. Den tilsvarer kroningsseremoniene som tidligere forekom i andre europeiske monarkier; disse ble avskaffet til fordel for ulike innsettelsesseremonier.

Britiske kroninger blir holdt i kirken Westminster Abbey.

Kroningen av en monark finner vanligvis sted flere måneder etter at den forrige monarken er død. Seremonien blir sett på som en gledelig handling, og derfor ville det vært unaturlig å holde den mens sørgeprosessen ennå foregår. Forsinkelsen gir også planleggerne mer tid til å ferdigstille arrangementet. Dronning Elisabeth II av Storbritannia ble eksempelvis kronet 2. juni 1953, mer enn et år etter at hun besteg tronen den 6. februar 1952, umiddelbart etter faren Georg VIs død. Britiske lover slår fast at tronen ikke blir meldt «ubesatt» og den nye monarken etterfølger den gamle med en gang.

Seremonien blir utført av den anglikanske erkebiskopen av Canterbury, geistlig overhode for den engelske kirken. Andre geistlige og medlemmer av adelen har også roller, de fleste ikledd seremonielle uniformer og kapper. Mange andre representanter for myndighetene og gjester deltar, også representanter for andre riker der monarken er statsoverhode, samt andre land.

De mest viktige elementene i kroningen har nærest forblitt uendret i de siste tusen år. Overhodet blir først presentert for folket, og hyllet som monark. Hen sverger en ed på å følge loven og kirken. Etter at monarken har blitt salvet med olje blir hen kronet og gitt regaliene. Personen som nå formelt har tiltrådt stillingen som konge eller dronning mottar så hyllest.

Historie

Tiden kroningen blir arrangert har variert gjennom britisk historie. Den første normannerkongen, Vilhelm I Erobreren ble kronet samme dag som han ble konge – 25. desember 1066. De fleste av hans etterkommere ble kronet uker eller måneder etter tiltredelsen til tronen. Edvard I kjempet i det niende korstog da han ble konge i 1272; han ble kronet etter hjemkomsten i 1274. Kroningen til Edvard II ble forsinket ettersom han var på et felttog i Skottland i 1307. Henrik VI var bare noen få måneder gammel da han ble konge i 1422; han ble kronet i 1429, men ble ikke offisielt overhode for myndighetene før han ble ansett for å være gammel nok i 1437. Under de hannoverske kongene fra slutten av 1700-tallet til 1800-tallet ble det vanlig at kroningen ble utsatt flere måneder slik at sørgeprosessen kunne fullføres og for å gi tid til forberedelsene. Alle kroninger siden da har hendt minst et år etter at forgjengeren døde, med unntak av Georg VIs, hvis forgjenger abdiserte, ikke døde. I dette tilfellet hadde datoen for kroningen allerede blitt satt og planleggingen var igang; forberedelsene fortsatte bare med en annen konge.

Ettersom det tar en stund fra den gamle monarken er død og den nye krones finnes det monarker som aldri har blitt kronet. Edvard V og Lady Jane Grey ble begge avsatt før de kunne bli kronet. Edvard VIII forble også ukronet, han abdiserte i 1936 før den ettårige perioden var slutt. Britisk lov konstaterer allikevel at en monark tiltrer tronen fra og med forgjengeren dør, ikke fra monarken blir kronet.

De anglosaksiske monarkene brukte forskjellige steder ved sin kroning, blant annet Bath‚ Kingston upon Thames, London og Winchester. Den siste anglosaksiske monarken Harald II ble kronet i Westminster Abbey i 1066 og fra og med dette var stedet for alle de kommende britiske kroningene satt. De grunnleggende elementene for kroningsseremonien har blitt beholdt de siste tusen år, de ble fastslått i år 973 av Dunstan. Da London var under fransk kontroll ble Henrik III kronet i Gloucester i 1216; senere valgte han å ha en andre kroning i Westminster Abbey, denne fant sted i 1220. To hundre år senere hadde Henrik VI også to kroninger: som konge av England i London i løpet av 1429 og som konge av Frankrike i Paris i løpet av 1431.

Etter den engelske borgerkrigen avskaffet Oliver Cromwell monarkiet men gjennomgikk selv en kroning, uten å bli kronet til konge men til Lord Protector.

Kroninger har også blitt holdt for personer som ikke er regjerende monark. I 1170 ble Henrik den yngre, arving til tronen, kronet til andrekonge av England, underordnet faren Henrik II. Slike kroninger var vanlig praksis i land som Frankrike og Tyskland men tilfellet med Henrik den yngre var bare ett av to i England (det andre var da Ecgfrith av Mercia i 796 som ble kronet mens faren Offa av Mercia fortsatt levde). Det mer vanlige er at kongens kone blir kronet til dronning. Allikevel blir ektemannen til en dronning aldri kronet. Dersom kongen allerede er gift ved kroningen foretas det ofte en felles kroning for kongeparet. Den første seremonien som var slik var kroningen til Henrik II og Eleanor av Aquitaine i 1154; sytten slike kroninger har blitt gjennomført, blant annet for samregentene Vilhelm III og Maria II. Den mest nylige var for Georg VI og Elizabeth Bowes-Lyon i 1937. Dersom kongen giftet seg, eller giftet seg om igjen, etter sin kroning kan det foretas en separat kroningsseremoni. Dette kan også forekomme dersom dronningen ikke var til stede under kroningen til sin mann. Matilda av Flandern var den første gemalinnen som ble kronet separat i 1068; den siste var Anne Boleyn i 1533. Den kongen som mest nylig giftet seg etter sin kroning var kong Karl II, men han hadde ikke noe kroning for sin ektefelle.

Elisabeth IIs kroning i 1953 ble sendt på fjernsyn av BBC. Det var meningen at BBC bare skulle sende enkelte deler av kroningen, resten av kroningen skulle filmes for så å vises senere, med eventuelle feil redigert bort. Dette betød at folket ikke kunne følge med på hoveddelene av kroningen og heller ikke selve kroningen direkte. Dette førte til kontrovers i pressen og det ble også tatt opp i parlamentet. Etter alt oppstyret ble bestemmelsene endret. Hele kroningen skulle vises på fjernsyn, med unntak av salvelsen og nattverden, som også hadde blitt utelatt på fotografier av den tidligere kroningen. Sendingen ble sett av hele tjue millioner i Storbritannia. Kroningen gjorde at folk ble mer opptatt av fjernsyn.

Monarken blir samtidig kronet til konge eller dronning av andre nasjoner enn bare det forente kongerike. Elisabeth II ble spurt "Will you solemnly promise and swear to govern the Peoples of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland, Canada, Australia, New Zealand, the Union of South Africa, Pakistan and Ceylon, and of your Possessions and other Territories to any of them belonging or pertaining, according to their respective laws and customs?" (Lover og sverger du å regjere over folkene i det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Canada, Australia, New Zealand, unionen Sør-Afrika, Pakistan og Ceylon og dine andre besittelser og andre territorier som tilhører deg, i overensstemmelse med deres lover og skikker?)

Deltakere

I tillegg til alle britene, deltar også utlendinger med høye stillinger under seremonien. 7500 mennesker ble presset inn i Westminster Abbey under kroningen til Elisabeth II i 1953; hver person fikk en sitteplass på knappe 45 centimeter.

Geistligheten

Erkebiskopen av Canterbury har forrang foran alle andre geistlige og over alle legfolk unntagen medlemmer av kongefamilien. Etter tradisjonen er det erkebiskopen som forretter kroningen, men dersom han er fraværende kan en annen biskop salvet av monarken overta. Unntak har forekommet opp gjennom historien. Vilhelm I ble kronet av erkebiskopen av York da erkebiskopen av Canterbury hadde blitt utnevnt av motpaven Benedikt X og utnevnelsen ble ikke godkjent av den egentlige paven. Edvard II ble kronet av biskopen av Winchester grunnet at erkebiskopen av Canterbury ble sendt i eksil av faren Edvard I. Maria I var katolsk og nektet derfor å bli kronet av den protestantiske Thomas Cranmer, i stedet ble hun kronet av biskopen av Winchester. Da Jakob II ble avsatt og erstattet med samregentene Vilhelm III og Maria II ville ikke erkebiskopen av Canterbury godkjenne de nye monarkene; det ble med at biskopen av London forrettet. I tilfeller der erkebiskopen av Canterbury ikke har kunnet deltatt har han blitt erstattet av en annen høytstående geistlig: erkebiskopen av York er andre person i rekken, biskopen av London er tredje, biskopen av Durham er fjerde og biskopen av Winchester er femte. Elisabeth I ble kronet av biskopen av Carlisle (som ikke har noe sted i rekken for stedfortredelse) fordi de andre prelatene ikke mente hun hadde rett til tronen.

Riksembedsmenn

Etter tradisjonen deltar riksembedsmennene under seremonien. Embedene Lord High Steward (riksdrott) og Lord High Constable har ikke vært besatt kontinuerlig siden det 14. og 15. århundret, men før en kroning er det noen som blir tildelt titlene for å bruke dem under seremonien. Lord Great Chamberlain ikler monarken med de liturgiske klærne, med hjelp fra Groom of the Robes og Master (ved kroning av en konge) eller Mistress (ved kroning av en dronning) of the Robes.

Baronene av Cinque Ports deltok også under seremonien. Tidligere var baronene medlemmer av underhuset som representanter for Cinque Ports. Reformer som ble gjennomført på 1800-tallet gjorde at Cinque Ports ble gjort til en vanlig valgkrets. Ved senere kroninger ble rådsmedlemmer utnevnt til baroner, kun for å delta ved denne spesielle anledningen. Opprinnelig var baronene ansvarlige for å bære en seremoniell baldakin over monarken. Den siste gangen baronene gjorde dette var under kroningen av Georg IV i 1821. Baronene deltok ikke under kroningene av Vilhelm IV (som ville ha en enklere og billigere seremoni) og Viktoria. Ved seremonier etter Viktorias har baronene deltatt, men ikke båret baldakinen.

Andre

Mange landeiere og andre personer har ærerike plikter og privilegier under seremonien. Hvem som får slike rettigheter blir avgjort av Court of Claims, tradisjonelt sett med Lord High Steward som leder. Court of Claims ble kalt sammen for første gang i 1377 før kroningen av Rikard II. I tudortiden inngikk den arvelige tittelen Lord High Steward i kronen. Henrik VIII startet derfor tradisjonen med å utnevne en midlertidig Steward bare for kroningen. Allikevel er det andre representanter står for avgjørelsene som blir tatt i Court of Claims.

Bekledning

Victoria på sin kroningsdag

Monarkens embedsdrakter

I løpet av kroningsseremonien bærer monarken mange forskjellige plagg.

• Crimson surcoat (høyrød ytterkappe) – den vanlige bekledningen under nesten hele seremonien. Blir båret under alle andre kapper. Elisabeth II hadde på seg en nylaget langkjole i stedet for en surcoat under hennes kroning i 1953.
• Robe of State of crimson velvet eller Parliament Robe (Statskappe av høyrød fløyel eller parlamentskappen) – den første kappen som blir brukt under seremonien; ved inngangen i Westminster Abbey og senere ved parlamentsåpninger. Kappen er dekorert med hermelin og gullsnøring.
• Anointing gown (salvelseskappe) – en enkel og spartansk kappe båret under salvelsen. Den er helt hvit, har ingen dekorasjoner, og festes på ryggen.
• Colobium sindonis (shroud tunic) – en løstsittende hvit underkjole av fint lintøy med blondekanter, åpen i sidene, uten ermer og lavt snitt ved nakken. Den symboliserer at kongemaktens autoritet har sitt opphav hos folket.
• Supertunica – en lang kappe av gullsilke som går ned til anklene og har vide ermer. Den har linjer av rosefarget silke, pyntet med gullsnører, vevet med nasjonalsymboler og tilstrammet med et sverdbelte. Supertunicaen har sitt opphav i uniformen til en konsul i Det bysantinske riket.
• Robe Royal eller Pallium Regale – hovedkappen under seremonien. Også brukt under kroningen. Firesidet kappe med høyrød silke, dekorert med sølvkroner, nasjonalsymboler og med keiserørner i sølv i de fire hjørnene.
• Stole Royal eller armilla er et gullfarget silkeskjerf som brukes sammen med Robe Royal. Det er brodert inn flere gull- og sølvtråder og juveler. I kantene av skjerfet finner man linjer med rosefarget silke og gullfrynser.
• Purple surcoat – motstykket til crimson surcoat. Blir båret under den siste delen av seremonien.
• Imperial Robe of purple velvet er kappen som blir brukt ved utgangen fra Westminster Abbey, helt ved slutten av seremonien. Rundt kragen er det hermelin, og slepet består av lilla silkefløyel. Langs kantene finner man ren engelsk silkesateng og canadisk hermelin. Kappens lilla farge peker tilbake på kappene til de romerske keiserne.

Som kontrast til all historie og tradisjon som knyttes opp mot regaliene, blir de fleste kappene som brukes under kroningsseremonien nylaget for hver ny monark. Unntakene er supertunicaen og Robe Royal, som begge er fra kroningen av Georg IV i 1821.

Offisielle drakter

Kroningskappen til en jarl

Mange av deltakerne i seremonien har på seg spesielle drakter, uniformer eller kapper. De adelige bærer en høyrød fløyelskappe med hermelin rundt skuldrene. Rekkene med svarte flekker viser rangen til den adelige; hertuger har fire rekker, markier tre og en halv, jarler tre, vicomter to og en halv og baroner og lorder av parlamentet to. Kongelige hertuger har seks rekker og har lange slep som bæres av pasjer. Kvinnelige adelige har ikke de svarte flekkene som viser deres rang, men forskjellige lengder på slepet og forskjellige bredder på hermelinkantene. For hertuginner er slepet omtrent to meter langt, for markiser omtrent en og en halv, for grevinner litt under en og en halv, for vicomtesser litt over en og for baronesser og ladyer litt under en. Hermelinkantene er 127 millmeter i bredden for hertuginnene, 102 mm for markisene, 76mm for grevinnene, og 50 for vicomtessene, baronessene og ladyene. Kappene til de adelige brukes kun under kroninger.

Kroner

De aller fleste medlemmene av kongefamilien bruker kroner under seremonien. De adelige bærer også adelskroner. Slike kroner viser heraldiske emblemer basert på rang eller forhold til monarken. Arvingens krone har fire kors med fire liljefigurer, med en bue øverst. Samme type krone, bare uten bue, bæres av monarkens barn og søsken. Kronene til arvingens barn består av fire liljer, to kors og to jordbærblader. En fjerde type, som består av fire kors og fire jordbærblader blir brukt av barna av monarkens sønner og monarkens nevøer. De ovennevnte kroner blir båret i stedet for kroner basert på adelsrettigheter. Adelskronen til hertugene består av åtte jordbærblad, den til markiene består av fire jordbærblader med opphøyde perler imellom, den til jarlene består av åtte mindre jordbærblader med åtte opphøyde perler imellom, den til vicomtene består av seksten opphøyde perler og den til baronene består av seks opphøyde perler. Adelige kvinner bruker samme typer adelskroner, men de er mindre i diameter.

Foruten kongene og dronningene som deltar under seremonien, er det bare de britiske våpenkongene som får bære kroner. Disse personene er Storbritannias høyeste embetsmenn innen heraldikk. Våpenkongene Garter, Clarenceaux og Norroy og Ulster, som utgjør College of Arms, har makt til å fastsette heraldikken i England, Wales og Nord-Irland. Våpenkonge Lord Lyon har ansvar for Skottland. I tillegg finnes det en våpenkonge knyttet til Bath-ordenen, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden og Den britiske imperieordenen. Disse våpenkongene har bare en seremoniell rolle, men kan bære den samme kronen som våpenkongen Garter under en kroning. Kronen til en våpenkonge er sølvforgylt og består av seksten akantusblader som er plassert i forskjellige høyder. Kronen har innskriften Miserere mei Deus secundum magnam misericordiam tuam (latin: «Se i nåde til meg O Gud i overensstemmelse med Din store nåde»). Våpenkongen Lord Lyon har båret en krone av denne typen under alle kroningene siden kroningen til Georg III. Før den tid bar han en kopi av Skottlands krone. I 2004 ble det laget en ny kopi av denne kronen til framtidige kroninger.

Stadfesting og edsavlegging

Monarken gjør entré i Westminster Abbey ikledd en høyrød kappe og Robe of State i høyrød fløyel.

Etter at monarken har satt seg på stolen Chair of Estate, går hovedvåpenkongen for Garter, erkebiskopen av Canterbury, Lord Chancellor, Lord Great Chamberlain, Lord High Constable og Earl Marshal mot øst, sør, vest og nord i kirken. I hver retning spør erkebiskopen om stadfesting av monarken med ordene «Herrer, jeg presenterer dere for ..., deres ubestridte konge. For ham har dere møtt opp, for å hylle og tjene, vil dere gjøre det samme?» Etter at folket har stadfestet monarken på hver side, forretter erkebiskopen en edsavlegging for monarken. Edens innhold har variert opp gjennom tidene; under Elisabeth IIs kroning lød den:

Erkebiskopen av Canterbury: «Vil du høytidelig erklære og sverge at du vil styre folkene i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland, Canada, Australia, New Zealand, Unionen Sør-Afrika, Pakistan og Ceylon og alle dine besittelser og andre territorium og alle som tilhører dem, i henhold til deres egne lover og skikker?»

Dronningen: «Jeg lover høytidelig å gjøre dette»

Erkebiskopen: «Vil du ved din makt sørge for at lov og rettferdighet, i nåde, blir opprettholdt i alle dine dommer?»

Dronningen: «Det vil jeg»

Erkebiskopen: «Vil du til det ytterste, i kraft av din makt, opprettholde Guds lover og den sanne bekjennelsen av evangeliet? Vil du til det ytterste, i kraft av din makt, opprettholde den protestantiske reformerte religion i Storbritannia, slik den er etablert ved lov? Vil du opprettholde og bevare Den engelske kirkes forordning, og dens doktrine, tilbedelsesform, disiplin og styre, som ved lov er blitt innstiftet i England? Og vil du bevare for bispene og de geistlige, og til kirkene gitt dem å ivareta, alle de rettigheter og privilegier som ved lov hører eller skal høre til dem hver og en?»

Dronningen: Alt dette lover jeg å gjøre. De tingene jeg her har lovet, vil jeg utføre og holde. Måtte Gud være til hjelp.»

Monarken avlegger også en ed som går på å beskytte det presbyterianske kirkestyret i Church of Scotland. Denne delen av eden avlegges før kroningen.

Etter at eden har blitt avlagt, presenterer en kirkelig embetsmann en bibel for monarken og sier «Her er vidsom; dette er den kongelige lov; disse er de levende Guds orakler.» Det blir brukt en King James-bibel, som inneholder apokryfene. Under Elisabeth IIs kroning ble bibelen presentert av Moderator of the General Assembly of the Church of Scotland. Etter at bibelen har blitt presentert blir nattverden gjennomført. Gudstjenesten avbrytes etter den nikenske trosbekjennelsen.

Salvelse og kroning

Etter at nattverdshandlingen blir den høyrøde kappen tatt av, og monarken fortsetter bort til kong Edvards stol iført salvelseskappen. (I 1953 stod kong Edvards stol på et podium med flere trappetrinn.) Stone of Scone blir plassert under stolen for anledningen. Steinen er også kjent som «skjebnens stein». Den ble brukt i tidlige skotske kroninger, inntil den ble brakt til England av Edvard I. Den har blitt brukt i samtlige kroninger i Westminster Abbey siden. Fram til 1996 ble steinen oppbevart sammen med stolen i Westminster Abbey. I 1996 ble den fraktet tilbake til Skottland, der den står utstilt på Edinburgh Castle. Steinen skal fraktes til Westminster Abbey til kommende kroninger.

Etter å ha satt seg på denne stolen, blir en baldakin holdt over monarkens hode under salvelsen. Fire riddere av Hosebåndsordenen har blitt utpekt til å bære baldakinen de siste kroningene. Denne delen av seremonien blir sett på som hellig og blir skjermet fra offentlig skue; den ble ikke fotografert i 1937 eller sendt på fjernsyn i 1953. Dekanen av Westminster heller vigslet olje fra en ørnformet krukke over i en skei. Erkebiskopen av Canterbury salver så monarken på hendene, brystet og hodet. Denne skeien er den eneste delen av kronjuvelene fra middelalderen som har blitt bevart. Erkebiskopen avslutter ved å lyse velsignelsen.

Monarken blir da ikledd colobium sindonis. Over denne igjen ikles overtunikaen.

Lord Great Chamberlain holder fram et par hestesporer foran monarken, som representerer ridderlighet. Erkebiskopen av Canterbury, assistert av andre biskoper presenterer deretter Sword of State for monarken. Videre blir den kongelige kappen og den kongelige stolaen lagt over supertunikaen. Erkebiskopen utleverer deretter flere kronjuveler til monarken. Først overleverer han rikseplet, satt med flere edelsteiner. Rikseplet har et kors på toppen, noe som symboliserer Jesu styre over verden. Rikseplet legges tilbake til alteret umiddelbart etter det har blitt mottatt. Etterpå mottar monarken en ring som representerer «ekteskapet» mellom ham eller henne og nasjonen. Septeret med duen (med en due i toppen som symboliserer Den hellige ånd) og septeret med korset (som inneholder Cullinan I, den største slipte diamanten i verden) blir gitt til monarken. Når monarken da holder disse to septrene, plasserer erkebiskopen av Canterbury St. Edvards krone på hans eller hennes hode. Alle de tilstedeværende roper ut «God Save the King» (Gud signe Kongen [Dronningen]), og setter på sine adelskroner og øvrige hodeplagg. Kanoner blir avfyrt fra Tower of London.

Erkebiskopen proklamerer så kroningsformularet, som er en oversettelse av den gamle latinske bønnen Coronet te Deus: "Gud krone deg med en krone av ære og rettferdighet, at din rette tro og mangfoldige frukter av gode gjerninger skal gi det evige rikets krone, gitt av ham hvis rike varer til evig tid." Gjestene bøyer sine hoder og sier "amen".

Når denne bønnen er fullført synger koret en engelsk oversettelse av den tradisjonelle latinske vekselsangen Confortare: "Vær sterk og ved godt mot; hold Herren din Guds bud og vandre på hans veier". Under sangen står alle ved sine plasser mens monarken blir sittende i kroningsstolen med krone og septrene i hendene. Resiteringen av vekselsangen etterfølges av flere bønner. Menigheten svarer et høyt og hjertelig "amen" for hvert av bønneleddene.

Musikk

Musikken som blir spilt i løpet av seremonien er hovedsakelig klassisk med religiøse motiv. Det mest brukte stykket er Zadok the Priest av Georg Friedrich Händel som er basert på bibelske tekster. Verket ble skrevet til Georg IIs kroning og har blitt brukt under hver eneste kroning siden; ingen andre musikkstykker har blitt brukt så mye. Hubert Parrys I was glad ble skrevet som en hymne til bruk ved Edvard VIIs inntreden. I was glad inneholder også et overgangsparti der kongens eller dronningens stipendiater fra Westminster School får muligheten til å rope «vivat»; de er da de første borgerlige som utroper den nye monarken.

Kroningsbankett

Georg IVs kroningsbankett i Palace of Westminster.

Etter kroningsseremonien holdes det tradisjonelt sett en bankett i Westminster Hall i Palace of Westminster (som er bygningen Houses of Parliament holder til i). Personen med tittelen King's Champion rir inn i hallen på en hest, ikledd en ridderrustning, med Lord High Constable ridende til høyre og Earl Marshal til venstre. Deretter vil en budbringer proklamere,

«Dersom noe menneske, uavhengig av rang, høy eller lav, skulle benekte at vår suverene herre ..., Konge av Det forente kongeriket Storbritannia og Irland, troens forsvarer, sønn og nærmeste arving til vår suverene herre den siste avdøde konge, er den rettmessige arvingen til den imperiale tronen av dette riket Storbritannia og Irland, eller ikke burde besitte denne; her er stridsmannen, som sier at han ljuger og er en falsk forræder, klar til personlig å bekjempe ham; og i denne striden sette sitt liv på spill i kampen mot ham, på den dagen som vil bli utpekt for ham.»

Kongens stridsmann vil deretter kaste ned stridshansken; denne seremonien vil bli gjentatt i hallens midtpunkt og ved høysetet (hvor monarken vil sitte). Monarken vil så drikke en skål til stridsmannen fra et gullkrus, som han så vil presentere for ham.

Embetene Chief Butler of England, Grand Carver of England og Master Carver of Scotland var også involverte i kroningsbanketten.

Det har ikke blitt holdt banketter siden kroningen av Georg IV i 1821. Georg IVs kroning var den mest gjennomtenkte noen sinne. Broren og etterfølgeren Vilhelm IV tok bort banketten, og hans ønske om å ta denne kostbare tilstelningen bort har følgende blitt sedvane. Det ble vurdert å holde en bankett i 1902 for Edvard VII, men hans plutselige sykdom satte en stopper for planene. I 1953 ble retten Coronation Chicken (kroningskylling) servert som et uformelt måltid til gjestene.

Eksterne lenker

• 40 minutt lang videosnutt med utdrag fra kroningen av Elisabeth II i 1953
• Lord Wakehursts Long to Reign Over Us, del tre: Kroningen, fra «The Royal Channel», YouTube (engelsk).
• Order of Service fra kroningen av dronning Elisabeth II i 1953 - Oremus.org

Autoritetsdata