Kairos
Kairos (gresk: καιρός, «(det rette) tidspunkt»)[1] er et gammelgresk ord som betyr «det rette eller kritiske øyeblikket»;[2] på moderne gresk betyr kairos også «vær» eller «tid». Innen retorikken er det et begrep som betegner talesituasjonen, den tid og det sted en tale framføres. En videre betydning utledet fra denne er å gjøre/si noe i riktig øyeblikk. Gresk hadde to ord for tid, khronos og kairos, hvor det første ordet refererte til den tidsmessige rekkefølgen («kronologien») eller sekvensiell tid,[3] mens det andre, kairos, refererte til den tid hvor noe spesielt hendte, og referer til en god eller riktig tid for handling. I denne forstand, mens khronos er kvantitativ, har kairos en kvalitativ, permanent natur.[4]
Flertallsordet kairoi (καιροί) betyr «tidene». Kairos er et begrep, idé og praksis som har blitt brukt på flere felt, særskilt klassisk retorikk, moderne retorikk, digitale medier, kristen teologi og vitenskap.
Klassisk retorikk
redigerI retorikk er kairos «et forbigående øyeblikk når en åpning dukker opp som må drives gjennom med kraft om suksess skal oppnås».[5] Kairos betyr altså at man må finne den beste situasjonen, tatt i betraktning timing, for å handle.
Kairos var sentral for sofistene, som understreket retorens evne til å tilpasse seg og dra nytte av skiftende og betingede omstendigheter. I skriftet Panathenaicus skrev Isokrates at utdannede mennesker er de «som klarer godt de omstendighetene de møter dag for dag, og som har en dømmekraft som er nøyaktig når de møter anledninger når de oppstår og som sjelden savner den hensiktsmessige handlingen».[6]
Kairos er også svært viktig i Aristoteles’ retorikkskjema. Kairos er for Aristoteles konteksten for tids og rom som beviset (sannhet) vil bli levert i. Kairos står ved siden av andre kontekstuelle elementer av retorikk: Publikum, som er den psykologiske og emosjonelle sammensetningen av de som vil motta beviset; og til prepon (formålstjenlige), som er stilen som taleren utstyrer beviset sitt med.[7]
I antikkens Hellas ble kairos brukt av begge de to hovedretningene innen retorikk, med fokus spesielt på hvordan kairos gjelder for taler. De konkurrerende skolene var sofistene og deres opposisjon, ledet av filosofer som Aristoteles og Platon. Sofistene nærmet seg retorikk som en kunstform. Medlemmer av skolen reiste rundt i Hellas og lærte innbyggerne om retorikkens kunst og vellykket diskurs. I sin artikkel «Toward a Sophistic Definition of Rhetoric» definerte akademikeren John Poulakos retorikk fra et sofistisk perspektiv som følger: «Retorikk er kunsten som søker å fange i opportune øyeblikk det som er passende og forsøker å foreslå det som er mulig.»[8] Aristoteles og Platon, på den annen side, så på sofistisk retorikk som et verktøy som brukes til å manipulere andre, og kritiserte de som underviste i det.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «kairos», NAOB
- ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert: Greek-English Lexicon, via Perseus Project
- ^ Liddel, George; Scott, Robert: χρόνος, A Greek-English Lexicon, via Perseus Project. Definisjon 2 refererer spesielt til kronologisk tid - datoer og år. For eksempel oversettes referansen til Thukydides til «men han er noe kortfattet og ikke nøyaktig i sine datoer». Hvor «i hans datoer» er «τοῖς χρόνοις».
- ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert: Ordbokoppføring, Greek-English Lexicon, via Perseus Project
- ^ White (1987), s. 13
- ^ Isocrates: Panathenaicus, 30
- ^ Schiappa, Edward (2003): Protagoras and Logos: A Study in Greek Philosophy and Rhetoric, University of South Carolina Press, s. 73
- ^ Poulakos, John (1983): «Toward a Sophistic Definition of Rhetoric», Philosophy and Rhetoric. 16 (1): 35–48.
Litteratur
rediger- Baert, Barbara (2016): Kairos or Occasion as Paradigm in the Visual Medium. Nachleben, Iconography, Hermeneutics, Leuven: Peeters
- Kermode, Frank (1967): «Fictions», The Sense of an Ending: Studies in the Theory of Fiction, New York: Oxford University Press, s. 46–52.
