Joseph Wolff (født i 1795 i Weilersbach i Tyskland, død 2. mai 1862 i Isle Brewers i Somerset) var en kristen misjonær av jødisk opphav. Han reiste vidt og bredt og fikk tilnavnet «the missionary to the world».[9] Han utgav en rekke skildringer av sine reiser; særlig kjent ble Travels and Adventures of Joseph Wolff (2 bind, London, 1860).

Joseph Wolff
Født1795[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Weilersbach[5]
Død2. mai 1862[6][7]Rediger på Wikidata
Isle Brewers[5]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, misjonær, anglikansk prest Rediger på Wikidata
Utdannet vedEberhard-Karls-Universität Tübingen
University of Cambridge
EktefelleLady Georgiana Mary Walpole (1827–)[8]
BarnHenry Drummond Wolff
NasjonalitetKongeriket Storbritannia
Det forente kongerike Storbritannia og Irland

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Joseph Wolffs far David Wolff (født 1760) var i 1790 rabbiner i Weilersbach (da del av Kissingen i Halle) og Uehlfeld, var rabbiner i Jebenhausen i Württemberg mellom 1804 og 1807, og sendte sønnen til det lutherske lyceum i Stuttgart.[10]

Joseph konverterte til kristendommen etter lesning av biskop Johann Michael von Sailers bøker, og ble døpt i den katolske kirke i 1812 av abbeden av den benediktinke abbediet Emaus nær Praha.[11]

Wolff ble orientalist av akademisk retning, og studerte ved universitetet i Tübingen og i Roma; der ble han imidlertid utvist fra Collegio di Propaganda i 1818 etter å ha gått til angrep på kirkens ufeilbarlighet og etter å ha kritisert sine lærere. Etter et kort opphold i redemptoristklosteret i Val Sainte nær Fribourg i Sveits fortsatte han til London, der han gikk over til den anglikanske kirke. Han fortsatte så sine orientalske og teologiske studier ved universitetet i Cambridge.

Reiser

rediger
 
Joseph Wolff preker i Palestina

I 1821 begynte han sitt virke som misjonær i Orienten med besøk til Egypt, Sinaihalvøya, Jerusalem, Aleppo, Mesopotamia, Persia, Georgia og på Krim. Han vendte tilbake til England i 1826.

I 1828 la Wolff ut på leting etter Israels ti tapte stammer, og reiste under store strapatser gjennom Anatolia, Armenia, Turkestan og Afghanistan til Simla og Calcutta, og preket den kristne tro underveis. Han besøkte Madras, Pondicherry, Tinnevelly, Goa og Bombay og vendte hjem via Egypt og Malta.

I 1836 fant han Samuel Gobat i Etiopia, tok ham med til Jidda, og han fortsatte så selv til Jemen og Bombay, og så videre til USA. Der ble han ordinert til diakon den 26. september 1837 i Newark i New Jersey. Trinity College i Dublin gav ham et æresdoktorat i rettslære.

Han ble presteviet i 1838 av Richard Mant, den anglikanske biskop av Down and Connor. Samme år fikk han kall til Linthwaite i Yorkshire.

Under en reise på vei til Bukhara fant han ut at Herrens snarlige gjenkomst var forvente av et lite og isolert folk. Araberne i Jemen, sa han, var i besittelse av en bok kalt «Seera», som gav forvarsel om Kristi komme og hans herredømme i herlighet, og de forventer, skriver han, at store ting ville finne sted i året 1840.[12]

«In Yemen I spent six days with the Rechabites. They drink no wine, plant no vineyards, sow no seed, live in tents, and remember the words of Jonadab, the son of Rechab. With them were the children of Israel of the tribe of Dan, . . . who expect, in common with the children of Rechab, the speedy arrival of the Messiah in the clouds of heaven.».[13][14]

I 1843 kom Wolff til Bukhara (bukharajødenes hjem) for å lete etter to britiswke offiserer, oberstløytnant Charles Stoddart og kaptein Arthur Conolly, som var blitt satt i fengsel av emiren der, Nasrullah Khan, i juni 1842. Da var allerede blitt henrettet, fant han ut, og som Wolff senere beskrev ble hans eget liv bare spart fordi emiren brøt ut i ukontrollert latter ved synet av Wolff i fulle geistlige gevanter. Hans Narrative av denne reisten ble utgitt i syn opplag mellom 1845 og 1852. I 1938 fulgte Fitzroy Maclean, den gang en ung diplomat, hans reiserute, reisende incognito.

Familie

rediger

Joseph Wolff traff sin første hustru i 1826 gjennom Edward Irving, som introduserte ham til Lady Georgiana Mary Walpole, en etterkommre av Robert Walpole, Storbritannias første statsminister. Paret giftet seg 26. februar 1827.[15]

I 1845 fikk han sognet Isle Brewers i Somerset. Etter hustruens død den 16, januar 1859,[16] giftet han seg i mai 1861 med Louisa Decima, datter av James King, rektor for St. Peter-le-Poer i London. Han var i ferd med å planlegge nok en stor misjonsreise da han døde i Isle Brewers den 2. mai 1862.

Verker

rediger

Reprints:

Litteratur

rediger

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

  • Biography at the Jewish Encyclopedia
  • Hopkins, Hugh Evan, Sublime vagabond: the life of Joseph Wolff – missionary extraordinary, foreword by Sir Fitzroy Maclean, Worthing: Churchman, 1984, ISBN 1-85093-002-3
  • Dr Wolff's new mission: being the Rev. Wolff's determination to set out again on a missionary tour in Armenia, and Yarkand in Chinese Tartary, returning to England via Kamtschatka and Moscow, as soon as his church, now building at Ile-Brewers, is completed, and his autobiography, now in course of publication is finished, London: Saunders, Otley, and Co., 1860. (8p)
  • Gidney, W. T., Joseph Wolff, (Biographies of eminent Hebrew Christians), London Society for Promoting Christianity Amongst the Jews, 1903
  • Palmer, Felix Henry Price, Joseph Wolff. His romantic life and travels, etc, London: Heath Cranton, 1935
  • Riggans, Walter, Joseph Wolff, in Gerald, H. Anderson (ed.) Biographical Dictionary of Christian Missions. Grand Rapids / Cambridge: William B, Eerdmans Co. 1998., p. 746.

Referanser

rediger
  1. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 29836[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Trinity College Library, Archive Site Trinity College Cambridge-ID wolff-joseph-1795-1862-missionary-and-traveller[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13527199q[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Faceted Application of Subject Terminology, FAST-ID 114114, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Wolff, Joseph (DNB00)[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage, oppført som Reverend Joseph Wolff, The Peerage person ID p3833.htm#i38325, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6hd88v5, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p3833.htm#i38325, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Ellen White, The Great Controversy, s. 222
  10. ^ "Verzeichnis der Rabbiner in jüdischen Gemeinden im Bereich Baden-Württembergs" (trl.: List of rabbins in Jewish congregations in the area of Baden-Württemberg), i: Alemannia Judaica: Arbeitsgemeinschaft für die Erforschung der Geschichte der Judenim süddeutschen und angrenzenden Raum, lest 31. oktober 2011.
  11. ^ Joseph Wolff har beskrevet koncersjonen slik (engelsk oversatt fra tysk): When only seven years old, he was boasting to an aged Christian neighbour of the future triumph of Israel at the advent of the Messiah, when the old man said kindly, “Dear boy, I will tell you who the real Messiah was: he was Jesus of Nazareth, whom your ancestors crucified, as they slew the prophets of old. Go home and read the fifty-third chapter of Isaiah, and you will be convinced that Jesus Christ is the Son of God.” Conviction at once fastened upon him. He went home and read the scripture, wondering to see how perfectly it had been fulfilled in Jesus of Nazareth. Were the words of the Christian true? The boy asked of his father an explanation of the prophecy, but was met with a silence so stern that he never again dared to refer to the subject. This however only increased his desire to know more of the Christian religion.
  12. ^ Journal of the Rev. Joseph Wolff, s. 377
  13. ^ Journal of the Rev. Joseph Wolff, pp. 389
  14. ^ Ellen White, The Great Controversy, s. 361
  15. ^ The Jewish Encyclopedia. JewishEncyclopedia.com. 1906. Besøkt 18. januar 2016. 
  16. ^ Appletons' annual cyclopaedia and register of important events of the year: 1862. New York: D. Appleton & Company. 1863. s. 814. 

Eksterne lenker

rediger