Johannes Ewald

Johannes Ewald (født 18. november 1743 i København, død 17. mars 1781 samme sted) var en dansk dikter og dramatiker. Johannes Ewald ble bare 37 år gammel, men nådde i sitt korte liv å skrive ikke mindre enn 90 dikt. Men hans forfatterskap rommer langt mer enn disse diktene. Overordnet kan det oppdeles i to deler: Det offisielle (diktene og dramaene), som alle ble gitt ut i samtiden, og prosatekstene, som først kom ut etter Ewalds død. Blant disse finner man blant annet «Levnet og Meeninger», som i dag anses for å være hans hovedverk.

Johannes Ewald
Født		18. nov. 1743 København
Død		17. mars 1781 (37 år) København
Beskjeftigelse		Lyriker, dramatiker, skribent
Utdannet ved		Københavns Universitet
Far		Enevold Ewald
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Johannes Ewald på Commons

For de fleste dansker er kongesangen «Kong Christian stod ved højen mast» det de kjenner best til av Ewalds forfatterskap.

Liv og virke

Bakgrunn

Ewald var sønn av vajsenhuspresten Enevold Ewald og ble født i København. Så lenge faren levde, ble han undervist i hjemmet, Vajsenhusets på Nytorv, av forskjellige lærere, sammen med sin tre år eldre bror Matthias. Han forteller at han hadde en levende fantasi, og at den ble tidlig utviklet, først ved barneeventyr, senere ved lesning om oldtidens helter i antikkens Hellas og Roma og av kirkens og misjonens historie.^{[trenger referanse]}

Da faren med sin nedbrutte helse forstod at han snart skulle dø, ble det bestemt at den eldste sønnen skulle sendes til Roskilde. Samtidig ble den mer begavede Johannes, sendt til domskolen i Slesvig by, hvor faren hadde slektninger. Sannsynligvis for at få en grundigere tysk oppdragelse; han skulle i huset til rektoren, Johan Frederik Licht, en kjent utmerket lærer.

I 1758 returnerte han til Danmark og begynte ved Københavns universitet.

Forfatter og dikter

Han begynte sitt forfatterskap med en allegorisk fortelling, Lykkens tempel, som «Selskabet til de skjönne videnskabers forfremmelse» tok til seg blant sine skrifter (1764). Hans neste forsøk var det bibelske dramaet Adamiaden (1765), som vat foranledigen av en oppgave i en priskonkurranse, men den ble underkjent som mangelfull, om enn levende.^{[trenger referanse]} Han trakk da tilbake sitt arbeide med forklaringen at om han ikke kunne bli Danmarks beste skald, ville han ikke være den nest beste, og samtidig bestemte han seg for at han på to år ikke skulle skrive vers, men heller ved gjennom lesning utdanne sin ånd.^{[trenger referanse]}

Det var de franske klassikerne (i særdeleshet Pierre Corneille), Friedrich Gottlieb Klopstock (som han kjente personlig), Romas diktere og tyske oversettelser av Shakespeare og Ossian, som han fremfor alt studerte.

På denne tid skrev han kun en kantate ved Fredrik Vs død (1766). Detta dikt gjorde haom med ett slag kjent over hele landet.^{[trenger referanse]} Til slutt satte han i gang med å omarbeide Adamiaden, til Adam og Eva (1769), som er Ewalds mest omfangsrike religiøse dikt.

Gjennom Klopstock hadde hans oppmerksomhet blitt rettet mot arveb fra den nordiske forntiden, som man imidlertid hadde heller lite kunnskap om. Ewald studerte Saxo Grammaticus og hentet fra ham emnet til Rolf Krage (1769), den første danske historiske tragedie, skrevet på prosa etter Klopstocks mønster. Ved denne tid ble Ewald hardt angrepet av gikt. Sykdommen ble raskt forverret og han var i flere år bundet til sengen. Ewald arbeidet nå for en stor del for teateret, skrev satiren De brutale klappere (1771), med henspillinger til tidsforholdene, lystspillet Harlequin patriot (1772), som hadde en politisk hensikt, men ikke ble oppført, og Pebersvendene (1773), en komedie i Ludvig Holbergs stil.

Egentlig var det bare et fåtall som hadde satt pris på hans diktning, men etterhvert vokste skaren av beundrere; særlig Det danske literaturselskab, som ble stiftet i 1775, gav Ewald støtte og oppmuntring.

I 1777 ble Ewald flyttet tilbake til hovedstaden og kom i god behandling. Der opplevde han at Balders død med framgsng ble fremført på det kongelige teater (1778), og der skrev han den dramatiske idyllen Fiskerne, likesom Balders død med atskillige sanger, blant annet Liden Gunver, som er det første vellykkede forsøket på atter å anslå folkevisens tone, samt det velkjente Kong Christian stod ved højen mast, som snart ble folkesang.

Med musik av Hartmann den eldre ble Fiskerne oppført i 1779 med stort bifall. Da Ewald i 1780 bestemte seg for å utgi sine samlede skrifter, tegnet det seg en stormengde abonnenter. Hans stilling ble nå forbedret, men hans kraft var uttømt. Han fullbyrdet en avhandling om almuens opplysning og begynte å skrive på et Hamlet-drama. Forordet til hans skrifter, et mesterstykke av dansk prosa, var hans siste større arbeide.

Av sin mor ble Ewald derpå losjert i Rungsted, halvviss mellom København og Helsingør, ved Sundet (våren 1773- høsten 1775), der han fikk god pleie og fullbyrdet flere fine lyriske dikt, blant annet Rungsteds lyksaligheder (1773) og det heroiske sangspillet Balders død (1775), som innførte blankverset i Danmarks dramatikk. Til tross for at Ewald bare her og der klarte å treffe den nordiske tonen, som oftest druknet i et deklamatorisk uttrykksvis, har dette drama betyning som utgangspunkt för 1800-tallets renessanse, særskilt Öhlenschläger, og flere av de der innlagte sangstykkene er meget vakre.^{[trenger referanse]}

Ewalds ufullbyrdede selvbiografi, Johannes Ewalds levnet og meninger, har datidens beste danske prosastil.^{[trenger referanse]}

I 1775 ble han flyttet til Søbækshus, ved Helsingør, der han under stadig voksende sykelighet tilbragte de to sørgeligste år av sitt liv.^{[trenger referanse]}

Bibliografi

Dikt

• «Rungsteds Lyksaligheder. En Ode»
• «Til Siælen. En Ode»

Drama

• Adam og Ewa (1769)
• Fiskerne
  • «Kong Kristian stod ved højen mast» (1779)

Selvbiografiske verker

• Levnet og Meeninger

Kulturkanonen

«Til Siælen. En Ode» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi.

Eksterne lenker

• Johannes Ewald på Kalliope
• (da) Johannes Ewald på bibliografi.dk