Jegere og samlere

Jeger og samlere refererer til nomadesamfunn eller menneskelige kulturer hvor leveviset består i å skaffe føde ved å samle inn spiselige vekster og jakte på ville dyr. Avgrensningen mellom jeger- og samlerkulturer og andre samfunn som bygde på domestisering (se Jordbruk og Den neolittiske revolusjonen) er ikke alltid entydig da mange samtidige samfunn benytter seg av en kombinasjon av begge strategier for skaffe seg den føde som kreves for å forsørge seg.

En san-mann fra Namibia. Mindre enn 10 000 san-mennesker lever på den tradisjonelle måten som jegere og samlere. Siden midten av 1990-tallet har myndighetene i Botswana forsøkte å flytte dem ut av deres tradisjonelle områder.

Bakgrunn

En hupaindianer ved Sugar Bowl, California.

Foto: Edward S. Curtis, 1923, USLOC

Jakt og samling var antagelig den eneste strategi for utkomme og livsopphold som menneskelige samfunn benyttet seg av for mer enn to millioner år siden og inntil slutten av mesolittisk tid. Den påfølgende neolittisk tid er hovedsakelig definert av overgangen til et begynnende jordbruk, det vil si kultivering av jorden og ville vekster for å skaffe avling og grøde. Jordbruket begynte og spredde seg på flere forskjellige steder uavhengig av hverandre, blant annet i Midtøsten, Asia, Mesoamerika og Andesfjellene, så tidlig som for 12 000 år siden. Mange grupper fortsatte deres levevis med jakt og samling, skjønt antallet på disse minket – delvis som et resultat av press fra de voksende jordbrukssamfunn.

Områder som tidligere var uinnskrenket brukt av jeger- og samlerkulturer gikk tilbake grunnet økende spredning av jordbrukbosetninger. I den påfølgende konkurransen etter landområder tilpasset jeger- og samlerkulturer sin praksis til jordbrukerne eller flyttet til andre områder for å fortsette livet som tidligere. Forskere som Marvin Harris og Jared Diamond har også sett på nedgangen i tilgjengeligheten av ville dyr. Eksempelvis var de store pattedyrene i Nord- og Sør-Amerika dødd ut ved slutten av den tidsepoken som kalles for pleistocen. I henhold til Diamond var årsaken overutnyttelse fra mennesker, men rovdrift-teorien som han fremmer er også blitt bestridt da klima- og miljøfaktorer også har spilt en rolle.

Da antallet og størrelsen på mange jordbrukssamfunn økte, spredte de seg etterhvert inn i landområder som tradisjonelt hadde blitt utelukkende benyttet av jegere og samlere. Denne prosessen med jordbruksdrevet ekspansjon førte snart til utviklingen av komplekse former for styring av sentrale jordbruksområder som i den fruktbare halvmåne.

Oldtidens India, oldtidens Kina, Olmek og Norte Chico-sivilisasjonen satte i gang ytterligere ekspansjon gjennom krigføring og kolonisering.

Som et resultat av den nå nærmest universelle menneskelige avhengigheten av jordbruk, er det i dag svært få jeger- og samlersamfunn igjen og de lever stort sett i utilgjengelige områder som uansett ikke er attraktive for jordbruk og kultivering.

Jakt og redskaper

Bruk av redskaper og jaktvåpen har vært avhengig av behov og muligheter/tilgang på materialer. Jegerfolk har ofte byttet dem til seg eller skaffet seg på annen måte. Det var redskaper som ga fordeler, slik som kniver, keramiske krukker og lignende fra naboer med tilgang på slike redskaper. Oppfinnelser ble tatt i bruk, dersom de ga fordeler nok til å forsvare strevet med å få dem til å virke. Ting som ikke ble ansett å gi nok nytte, ble vraket. På det grunnlaget er det vanskelig å si sikkert om en oppfinnelse ble gjort ett eller flere steder i verden.

Utmattelsesjakt

Den enkleste jaktformen og trolig den eldste, er den våpenløse forfølgelsen. Den bygger på det faktum at mennesket er i stand til å lunte avgårde over lang tid uten å bli overopphetet, mens byttedyr nok løper fortere, men da over kortere strekninger og med behov for å bli kvitt overskuddsvarme før neste spurt. Jegere fra Khoisan-folket i det sørlige Afrika kan nedlegge gaseller og sebraer på dette viset, bare ved å følge sporet etter ett enkelt dyr. Samme jaktform brukes av urinnvånere i Australia som jakter kenguruer.

Kastetrær og spyd

Å kaste pinner, steiner eller nøtter etter noe man vil ha eller for å skremme, er utbredt også blant primater. Derfra og til å merke seg hvilke trebiter som virket best og ta vare på dem til senere bruk, har gitt opphav til flere varianter. De vanligvis krummede kalles kastetrær, mens de rette utgjør spyd, harpuner og lanser.

Kastetrær (bumeranger) fra Australia.

Kastetre

Disse er kjent fra oldfunn i Karpatene fra så langt tilbake som for 20 000 år siden. Gamle egyptiske veggmalerier viser at slike trær ble brukt til fuglejakt. Kjeppen ble valgt eller formet slik at der var god tyngde i en ende. Kastet satte i gang en rotasjon slik at begge ender ble virksomme. Direkte treff av den tunge enden ga drepende eller beinknusende virkning, mens den lette kunne knekke bein eller lamme muskler.

De mest avanserte kastetrærne finnes i Australia, hvor aboriginene har utviklet flere typer bumeranger, med den selvreturnerende som den mest avanserte. Jaktbumeranger er ikke selvreturnerende, men er optimalisert for å kastes med stor presisjon til opptil 100 meter.

Spyd

Et funn av villhestskjeletter i en brunkullgruve i Schöningen i Niedersachsen viste seg å gi oppsiktsvekkende funn. I skjelettene fantes 7 spyd, som var mellom 1,80 og 2,50 meter lange. Spydene var utstyrt med spisser av et hardere treslag og i vekt og kasteegenskaper sammenlignbare med moderne konkurransespyd i kvinneklassen. Funnene er datert til ca. 400 000 år tilbake, og tillegges menneskestammen homo erectus som på den tid var enerådende i Europa, mens homo sapiens fortsatt var i ferd med å utvikles i sentrale deler av Afrika.

Spydjakt har gitt godt utbytte, trolig i kombinasjon med en felles anstrengelse for å få dyr til å gå i graver eller bli skremt i retning av jegerne (klappjakt). Spor etter slik virksomhet er i stor grad grodd igjen eller forsvunnet av andre årsaker, men finnes fortsatt i rikt monn på Hardangervidda, hvor enkelte fangstgarder kunne lede en reinflokk utfor stup.

Ett funnsted av en jaktleir fra tidlig paleolittisk tid i Bilzingsleben, avdekket knokkelrester av bokstavelig tusenvis av dyr hvor rundt 60 prosent var av storvilt som hjortedyr, villhest, bjørn, neshorn og små elefanter.

Avlivingen har kostet en del i form av skader hos jegerne. For å få en rask avliving, måtte en person utstyrt med lanse gi dødsstøt mot hjerteregionen. Nærkontakten kunne lett føre til at den som holdt lansen ble sparket. Dyrehover gir svært karakteristiske bruddskader, som en i dag finner hos moderne rodeoryttere, foruten på menneskelige beinrester fra tidligere tider.

Kastekraftforsterkning

Kastetre for spyd er en oppfinnelse som kanskje kan spores ca. 18 000 år tilbake, men med sikkerhet til fjerde magdalenske periode, ca. 11 000 år tilbake. Forsterkeren er en klo- eller skålformet ende av et trestykke som er ca. 1/3 av spydets lengde. Kasteren holder mest i håndtaket og bruker armforlengelsen til å gi ekstra snert til kastet, som både tilføres mere energi, og forbedres mht. rekkevidde. Metoden er registrert brukt på så forskjellige steder som Sentral-Europa, Mikronesia, Ny-Guinea, Australia og hos inuitene i Nord-Amerika, Alaska og Grønland. I Mellom-Amerika var metoden primært brukt til krig.

Steinslynge

Slyngen har vært i bruk i mange land, og er fortsatt kjent i Palestina, der Bibelens beretning om David og Goliat viser til en gammel tradisjon også blant bofaste. Den er effektiv mot småvilt og fugler, og et vellykket treff kan også skremme vekk farlige rovdyr .

Lanse og harpun/lyster

Ulike former for harpuner fra steinalderen, i dette tilfelle Madeleinekulturen, (1: Mas d'Azil, 2: Bruniquel, 3, 4, 5: La Madeleine, 6, 7: Lortet).

Lanse i form av spissede stokker som ikke ble kastet, var i bruk allerede med neandertalermennesket. Etterhvert ble også disse utstyrt med steinspisser, mens de tidligere var utstyrt med spisser av hardtre, eller svidd for å gjøre treverket hardere.

Lansen har vært i bruk som villsvinjaktvåpen fram til 1800-tallet. Bjørnespyd er også kjent. Redskapet er en lanse der det er et tverrstykke inn forbi spissen. Hensikten er at jegeren støtter det mot jorden og sikter spissen mot brysthulen på dyret som angriper. Angrepet vil da bråstoppe mot tverrstykket og dyret vil enten dø, eller bli skadet nok til at det er trygt å avlive det.

Med mothaker har lansen tjent som harpun eller lyster. Utstyrt med snøre for å trekke inn fangsten, var dette en inuit-teknikk som kunne gi fangst av både fisk og sjødyr.

Pil og bue

Med buen ble jaktrekkevidden definitivt bedre. Byttet ble dermed også mindre uroet og dermed lettere å nedlegge. Inuitene utviklet i tillegg dekningskjermen som gjorde dem enda mindre synlige.

Funn av utallige pilspisser av stein, vitner om at bueskyting var utbredt i steinalderen over hele den da kjente verden, med Australia som notorisk unntak. Det er usikkert hvor oppfinnelsen ble gjort, og hvor langt tilbake i tid den kan føres da arkeologisk materiale sjelden kan finnes, ettersom råmaterialene er råtnet vekk.

Buene var vanligvis av trevirke, med unntak for mongolenes hornbuer. Pilene var også av tre.

Enkelte steder satte en pilspisser og harpuner inn med gift, for dermed å kunne nedlegge større dyr enn hva pilen alene ellers kunne klare.

Blåserør

Blåserør kombinert med hurtigvirkende plantegift var en foretrukken form for jakt i jungelområder både i Sør-Amerika og Borneo. Pilene var lette nok til å kunne nå høyt opp i trærne, hvor storparten av byttedyrene levde.

Nett

Noen steder fantes plantefibre som kunne knyttes til nett eller garn. Disse kunne brukes til fiske og fangst. Andre måter å utnytte fibrene på var flettverk, vev, snarer og snører. Lasso og bolas er eksempler på gamle redskaper i fortsatt bruk.

Fibermaterialer har stort sett blitt til støv og forsvunnet – spesielt fra steder der en kan anta at jakten har funnet sted. En vet derfor lite om når snarefangst ble tatt i bruk. Det samme gjelder for oppsett av feller og flate steiner med firetallslås. Metodene er tildels i bruk rundt om i verden i dag, men regnes for dyrplageri og er ikke lengre tillatt i Norge.

Studiemetoder

Arkeologiske og paleontologiske funn gir viten om forhistoriske jegere og samlere. Etnografiske studier, foruten historisk informasjon, gir kunnskap om de levende eller historiske. Flerfaglige feltstudier som etnohistorie, etnoarkeologi, menneskelig evolusjonsøkologi, paleobiogeografi og paleoetnobiologi har også blitt fremmet som spesialstudier for å gi innsikt i fortidens jeger- og samlerkulturer.

Fellestrekk

Bosted og befolkning

Jeger- og samlersamfunn tenderer å være relativt mobile eller «nomadiske». Dette grunnet deres avhengighet av et tilgjengelig og naturlig miljø, der årstidene er med på å bestemme oppholdssted og mattilgjengelighet. Befolkningstettheten er som regel langt lavere enn jordbrukssamfunn. Kultivert land kan fø på og opprettholde en befolkning som er 60 til 100 ganger større enn land som ikke er kultivert. Individuelle grupper tenderer til å være små i antall (10-30 individer), men disse kan komme sammen i deler av året for midlertidig å danne en større gruppe (100 eller mer) når det er rikelig med ressurser. I noen få steder hvor miljøet er spesielt rikt, som ved nordvestkysten av Nord-Amerika, var folk i stand til å bli fastboende og samtidig fungere som et jeger- og samlersamfunn .

Jegere og samlernes bosetninger kunne være vedvarende, midlertidige, eller en kombinasjon av de to, avhengigheten av samfunnets bevegelighet. En konstruerte som regel ly og hytter ved hjelp av enkle, nedbrytbare organiske materialer som snø, greiner, trær og torv, men benyttet også huler i fjell når disse var tilgjengelige. Fastboende samfunn bygde mer varige boliger av blant annet stein.

Sosiale og økonomiske strukturer

Jegere med bue som jakter på storvilt, fra en tegningen på en bergvegg i Sahara.

Jeger- og samlersamfunn tenderte til ikke å ha en hierarkisk, men en egalitær sosial struktur. Dette kan ha blitt mer tydelig i mer mobile samfunn som generelt ikke er i stand til å lagre overskuddsmat. Således er ledere, byråkrater, eller håndverkere på heltid sjelden støttet eller fremmet av disse samfunnene. I tillegg til sosial og økonomisk likhet i jeger- og samlerkulturer er det ofte, skjønt ikke alltid, seksuell jevnbyrdighet. Jegere og samlere er ofte gruppert sammen basert på slektskap og stammefellesskap.

Andre, som de innfødte fra Haidafolket i dagens Britisk Columbia i Canada lever fortsatt i et så ressursrikt miljø at de kan være fastboende i likhet med andre urfolk på nordvestkysten av Nord-Amerika. Disse gruppene har en mer hierarkisk sosial struktur. Krig i jeger- og samlersamfunn oppstår vanligvis av nag og hevn mer enn av behov for landområder eller annen økonomisk hensikt.

En stor andel etnografiske og arkeologiske bevis har demonstrert at kjønnsmessig arbeidsfordeling, hvor mennene jaktet og kvinnene samlet ville vekster og grønnsaker, har vært en meget vanlig fordeling blant tilsvarende samfunn over hele kloden, men det er et antall dokumenterte unntak til dette generelle mønsteret. En studie gjort av Aeta-folket på Filippinene slår fast at «omtrent 85 % av filippinske Aeta-kvinnene jakter og de jakter på det samme byttet som menn. Aeta-kvinnene jakter i grupper og med hunder, og har en suksessrate på 31 prosent i motsetning til 17 prosent for mennene. Deres utbytte er faktisk enda bedre når de slår seg sammen med menn: en kjønnsmessig blandet jaktgruppe har 41 prosent suksessrate blant Aeta-folket». Blant et stammefolk i Namibia hjalp kvinnene mennene med jakten ved å spore byttet. Nyere arkeologisk forskning gjort ved antropologen og arkeologen Steven Kuhn fra Universitetet i Arizona har antydet at kjønnsmessig arbeidsfordeling ikke eksisterte før inn i paleolittisk tid og således utviklet relativt sent i menneskenes historie. kjønnsmessig arbeidsfordeling i form av spesialisering (herunder også eldre barn og gamle) kan ha oppstått for at det ga de moderne menneskene en fordel framfor neandertalere og gjorde at menneskene samlet mat og fordelte arbeid langt mer effektivt.

Ved konferansen «Man the Hunter» («Mennesket, en jeger») i 1966 foreslo antropologene Richard Borshay Lee og Irven DeVore at egalitarisme (teorien om at alle mennesker er like) var en av flere vesentlige karakteristikker av jeger- og samlersamfunn, ettersom mobilitet krevde et minstemål av materielle eiendeler for befolkningen, derfor var der ikke et overskudd av ressurser som kunne bli akkumulert av et enkeltmedlem. Andre karakteristikker som Lee og DeVore foreslo var flytende territoriale grenser i tillegg til demografisk sammensetning. Ved den samme konferansen presenterte Marshall Sahlins en avhandling kalt Notes on the Original Affluent Society («Notater om et opprinnelig velstående samfunn») hvor han utfordret den populære forestillingen om at livet til jegere og samlere var «isolert, fattig, vemmelig, brutalt og kortvarig», slik Thomas Hobbes hadde uttrykt det i 1651.

I henhold til Sahlins, indikerte etnografiske data at jegere og samlere arbeidet langt færre timer og nøt mer fritid enn typiske medlemmer av et industrisamfunn, og at deres ernæring var god og at de spiste godt. Deres «velstand» kom fra ideen om at de var fornøyd med svært lite i materiell forstand. Dette, sa han, betegnet en zen-økonomi.

Svedjebruk i Finland, 1892. Foto: I. K. Inha.

Denne tanken er støttet av kulturmaterialisten Marvin Harris i hans bok Kannibaler og konger: «Arkeologisk materiale fra den eldre steinalder – tiden fra ca. 30 000 f.Kr. til 10 000 f.Kr. – gjør det klinkende klart at jegere i denne perioden nøt relativ høy komfort og trygghet på det materielle plan.» Han trakk konklusjonen at jordbrukets utvikling førte til økt arbeidsbyrde pr. individ ved at jordbruk er et matproduksjonssystem som kan absorbere mye mer arbeid pr. jordenhet enn jakt og samling. Så lenge jegere og samlere holdt befolkningsveksten lav – og dermed utnyttelsen av ressursene nede – kunne de nyte godt av både fritid og fullverdig kost.

Det faktum at mange redskaper er utsmykket og bearbeidet ut over det strengt nødvendige i forhold til formålet, støtter også opp om tanken på lange perioder med muligheter for annet enn matauk.

En måte som skilte mellom forskjellige jeger- og samlergrupper, er deres avkastningssystemer. James Woodburn benytter kategoriene «presserende avkastning» for egalitære grupper og «forsinket avkastning» for ikke-egalitære grupper. «Presserende retur»-sankere konsumerer maten i løpet av en dag eller to etter at de skaffet seg den. «Forsinket avkastning»-sankere lagrer overskuddsmaten. En del marxistiske forskere har teoretisert at jegere og samlere ville ha benyttet en form for primitiv kommunisme, og anarko-primitivister har utdypet mekanismene videre ved å hevde at det må ha vært en økonomi basert på gaver, gaveøkonomi (noe som ville gjelde alle tilsvarende samfunn). Gjensidig utveksling og deling av ressurser (kjøtt fra jakt og spiselige vekster fra sanking) er således viktig i de økonomiske systemene til jeger- og samlersamfunnene.

Problemer med generalisering

Det er for stor forskjeller blant jeger- og sankerkulturer verden over til at man kan illustrere et «typisk» samfunn i annet enn generelle vendinger. Kategorien «jeger-samler» begrenses løselig til en mangfoldig rekke av samfunn som deler bestemte trekk.

De aller fleste eksisterende jeger- og samlersamfunn, som er blitt undersøkt, har hatt en god del kontakt med den moderne sivilisasjon og i streng forstand representerer de ikke lenger en opprinnelig, uberørt kultur.

Overgangen fra jakt og samling til jordbruk er ikke nødvendigvis prosess som har gått én veg. Det har vært argumentert at jakt og samling representerer en tilpasningsstrategi som fortsatt blir nyttet, om nødvendig, når miljøendringer gir ekstreme vilkår for jordbruket.

Moderne sammenheng

Noen teoretikerne har antydet at de «rene» jegere og samlere forsvant ikke lenge etter at de fikk kontakt med kolonialistismen, slik at man ikke kan lære noe meningsfullt om forhistoriske jegere og samlere ved å studere moderne.

Det er jegere og samlere i dag som, etter kontakt med andre samfunn, har fortsatt sitt liv uten større ytre påvirkning. En slik gruppe er Pila Nguru/Spinifex-folket i vestlige Australia. Deres bosted i ørkenområdet Great Victoria Desert har vist seg helt uegnet for europeisk jordbruk (og selv for pastoralt jordbruk med husdyr). En annen gruppe er Sentinelesefolket på øygruppen Andamanene i Indiahavet som lever på North Sentinel Island og til dags dato har beholdt sin uavhengige eksistens til tross for flere forsøk på kontakt.

Se også

• Jakt
• Urfolk
• Aboriginer
• Cro-Magnon-mennesket
• Neandertaler
• Migrasjon (folkevandring)
• Paleolitikum (neolittisk tid)
• Den neolittiske revolusjonen
• Nomade

Litteratur

• Barnard, A. J., red. (2004): Hunter-gatherers in history, archaeology and anthropology. Berg. ISBN 1-85973-825-7.
• Bettinger, R. L. (1991): Hunter-gatherers: archaeological and evolutionary theory. Plenum Press. ISBN 0-306-43650-7.
• Brody, Hugh (2001): The Other Side Of Eden: hunter-gatherers, farmers and the shaping of the world. North Point Press. ISBN 0-571-20502-X.
• Diamond, Jared (1998): Guns, Germs and Steel. London: Vintage. ISBN 0-09-930278-0.
• Lee, Richard B. & Irven DeVore, red. (1968): Man the hunter. Aldine de Gruyter. ISBN 0-202-33032-X.
• Harris, Marvin (1980): Kannibaler og konger. Oslo. ISBN 82-05-12170-2.
• Morrison, K. D. & L. L. Junker, red. (2002): Forager-traders in South and Southeast Asia: long term histories. Cambridge University Press. ISBN 0-521-01636-3.
• Panter-Brick, C., R. H. Layton & P. Rowley-Conwy, red. (2001): Hunter-gatherers: an interdisciplinary perspective. Cambridge University Press. ISBN 0-521-77672-4.

Eksterne lenker

• Jegere og sankere, artikkel hos Store norske leksikon
• African Pygmies Afrikanske pygmeer – kultur og foto av afrikanske jegere og samlere (engelsk)
• Rekonstruerte beinfløyter, lydprøver, og instruksjoner på å spille (engelsk)
• En wiki dedikert til vitenskapelige studier av mangfoldet av tidlige kulturer uten å gjenopprette myter (engelsk)
• Historie:
  • Steinalderpolitikk, om jegere og sankere i Norge i eldre steinalder, artikkel hos Norgeshistorie.no
  • Midt i matfatet, om jegere og sankere i Norge i yngre steinalder, artikkel hos Norgeshistorie.no