Inngangskone

Inngangskone eller introdusert barselkvinne var en kvinne som ble fulgt av presten inn i kirken og introdusert på nytt for menigheten etter en fødsel. I norsk rett var slik introduksjon lovfestet inntil 1754; siden var ordningen frivillig, og med visse geografiske forskjeller falt skikken bort i løpet av hundreåret som fulgte.

Angered kirke, Göteborg. «Kvinnealter» fra 1699, brukt som offeralter for inngangskoner.

Påskrift på kirkebenk brukt til inngangskoner og dåpsfølge i Mariager kirke i Danmark.

I gamle kirkebøker er det oppført når kvinner ble «introduceret» på denne måten.

Innhold

Det ble holdt takkegudstjeneste når en kvinne for første gang kom til kirken etter en fødsel. Hun og den nyfødte ankom sammen med flere kvinner. Barselkonen holdt et tent lys i hånden - utent om barnet var dødt. Presten hilste henne, sang en av Davids salmer og førte henne i kirken mens han sang: «Gå inn i Guds tempel og tilbe den salige jomfru Marias sønn, som har unt deg å gi barnet livet.» Så knelte presten og barselkonen foran alteret og ba Fadervår. Deretter ba presten en bønn for mor og barn, og barselkonen ofret sitt lys til jomfru Maria og ble sittende foran alteret under retten av gudstjenesten.

Bakgrunn

Påbudet om introduksjon av barselkvinner stammer fra Moselovens krav om barselkoners renselse, en skikk det òg fortelles at jomfru Maria fulgte da Jesus ble født: «Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren.»

Martin Luther likte ikke skikken med introduksjon av barselkoner. Han mente det var feil å jevnstille barselkonen med en hedning eller se på henne som uren. Skikken stod likevel så sterkt at den overlevde reformasjonen. Kirkeritualet av 1685 presiserte at skikken ikke var knyttet til renselse fra synd eller urenhet, jfr omtalen av skikken med inngangskoner: «… hvilket skeer ikke for den skyld, at mand skulle agte dem mer syndige og ureene for Gud, end andre Mennisker, eftersom de i det Ny Testamente ere af Gud selv befriede fra den Jødiske Renselse …».

Kristian den femtes norske lov 2-8-9 påla kvinnene å holde seg innomhus i fem-seks uker etter at de hadde født, hvoretter gifte kvinner kunne bli introdusert for menigheten der det var skikken. Det var forbudt for presten å la ugifte mødre være inngangskoner. Slike kvinner måtte i stedet avlegge offentlig skriftemål. I 1754 skrev kong Frederik 5. brev til biskopene om at introduksjon skulle være frivillig for kvinnene. Likevel holdt skikken seg i lang tid, noen steder inn på 1900-tallet. Landstads reviderte salmebok fra 1926 tok med en salme ment for bruk ved «mødres kirkegang»: «Til dit hus med takkesang / kommer jeg, min Gud, tilbake, holder glad min kirkegang, Du i nåde mot mig take!» (Nr. 719)

Ved liturgirevisjonen i 1975 ble ordningen fjernet fra det norske kirkeritualet.

Skam eller ære?

Det er ulike meninger om hvordan kvinner oppfattet skikken med å stå inngangskone. Samtidige kilder kan skildre kirkegangen som en høytidsstund for moren. Innsamlet tradisjonsmateriale tyder på at kvinner oftere så skikken som ydmykende. Samtidig kan reglene om at kvinner skulle holde seg i ro etter fødselen, ha gitt dem tiltrengt ro og hvile.