Homofile i det nasjonalsosialistiske Tyskland og under holocaust

Homofile menn og i noe mindre grad, lesbiske kvinner, var to av mange grupper som ble utpekt som uønskede av nasjonalsosialistene under holocaust.

Nasjonalsosialismens framgang

Før det tredje riket var Berlin regnet for en liberal by med mange samlesteder for homofile. I tillegg til barer, nattklubber og cabareter fantes det dragbarer, frekventert av både heterofile og homofile turister. Mange av eierne av disse klubbene var jøder, noe Hitler senere nevnte i Mein Kampf.

Berlin hadde også den mest aktive bevegelsen for homofiles rettigheter i verden på den tiden. Den jødiske legen Magnus Hirschfeld var med å grunnlegge den Vitenskapelig-humanitære komité (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK) i Berlin i 1897 for å bekjempe paragraf 175, loven som forbød sex mellom menn. WhK søkte også anerkjennelse av homofile og transkjønnede menn og kvinner, og var den første tyske offentlige organisasjonen som kjempet for homofiles rettigheter.

I 1919 var Hirschfeld med å grunnlegge Institut für Sexualwissenschaft (Institutt for seksualvitenskap), et privat sexologiforskningsinstitutt. Det hadde et forskningsbibliotek og et stort arkiv, og omfattet også et kontor for ekteskaps- og sexrådgivning. Instituttet var også en verdenspionér når det gjaldt krav om borgerrettigheter og sosial aksept av homofile og transkjønnede.

Disse framskrittene for homofile ble fort utvisket da Hitlers NSDAP kom til makten. Nasjonalsosialistene erklærte seg uforenlig med homofili, fordi homofile angivelig ikke reproduserte seg og dermed ikke videreførte den ariske rase. Av de samme grunnene ble masturbasjon sett på som skadelig for riket, men tatt litt lettere på. Nasjonalsosialistene fryktet også forurensning fra et «homo-gen».

Hitler mente homofili medførte «degenerert oppførsel» som var en trussel mot staten og nasjonens «maskuline karakter». Homofile menn ble pekt ut som «statsfiender» og anklaget for å true offentlig moral og den tyske fødselsraten.

Nasjonalsosialistiske ledere som Heinrich Himmler så på homofile som en egen rase, og fikk Nasjonalsosialistiske leger til å eksperimentere på dem for å finne den eugeniske svakheten mange mente var årsaken til homofili.

Noen ledere ytret et klart ønske om å utrydde homofile, mens andre ville håndheve lover som forbød sex mellom homofile menn eller kvinner.

Ernst Röhm, leder for SA, ble sett på av Hitler som en mulig trussel. Han var homofil, men levde svært diskret frem til 1925 da han ble avslørt av en avis tilhørende det sosialdemokratiske partiet, som publiserte en rekke kjærlighetsbrev skrevet av Röhm og andre SA-topper som Edmund Heines. Etter 1925 var Röhm åpen om orienteringen sin og var medlem i Ligaen for menneskerettigheter, Tysklands største homorettighetsorganisasjon.

Tyske jøder som Magnus Hirschfeld ble sterkt kritisert for sine ideer som for mange europeere var svært sjokkerende. Selv om Sigmund Freud ikke hadde noe med den tyske homorettighetsbevegelsen å gjøre, ble han utpekt som mål fordi han var jødisk, og fordi han hadde kontroversielle ideer om seksualitet. Personer som framla kontroversielle seksuelle ideer ble sett på som avvikere av det tyske samfunnet og av nasjonalsosialistene spesielt. Freud ble spesielt sterkt kritisert for incestuøse konsepter som ødipuskomplekset og elektrakomplekset som han mente var utviklingspsykologiske fenomener der barn utviklet seksuelle følelser for forelderen av motsatt kjønn.

Utrenskning av homofile

Sent i februar 1933, da Ernst Röhms modererende påvirkning avtok, startet det nasjonalsosialistiske partiet utrenskningen av klubber for homofile i Berlin, forbød publikasjoner som omhandlet seksuelle temaer og forbød organiserte grupper for homofile. Som en konsekvens av dette flyktet mange homofile som Erika Mann og Richard Plaut fra Tyskland. I mars 1933 ble hovedorganisatoren for Magnus Hirschfelds Institutt for seksualvitenskap (Institut für Sexualwissenschaft), Kurt Hiller, sendt til en konsentrasjonsleir.

Nasjonalsosialistiske studenter paraderer foran Institutt for seksualvitenskap i Berlin før de plyndrer det.

6. mai 1933 gjorde nasjonalsosialistisk ungdom fra Deutsche Studentenschaft et organisert angrep på Institutt for seksualvitenskap, og et par dager senere ble hele biblioteket og arkivet dratt ut på gatene og offentlig brent. Omtrent 20 000 bøker og journaler og 5 000 bilder gikk tapt. Instituttets omfattende lister over navn og adresser til homofile og transkjønnede personer ble konfiskert. Under brenningen holdt Joseph Goebbels en politisk tale for de 40 000 frammøtte.

I utgangspunktet beskyttet Hitler Röhm fra andre elementer i NSDAP som mente at orienteringen hans var et brudd på partiets sterke anti-homofile linje, men Hitler skiftet senere kurs da han begynte å oppfatte Röhm som en trussel for sin egen makt. Under De lange knivers natt i 1934, en intern utrensking av dem Hitler mente truet makten hans, fikk han Röhm drept og brukte Röhms seksuelle orientering som forklaring for å unngå opprør innenfor SA. Etter å ha styrket sin egen posisjon, inkluderte Hitler homofile menn i listene over dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene.

Himmler var til å begynne med en støttespiller for Röhm og mente at anklagene om at han var homofil var fabrikkert av jødene. Etter utrenskningen forfremmet Hitler Himmler, og han ble svært sentral i forfølgelsen av homofile. Han uttalte, «Vi må utrydde disse folkene fra rot til gren ... de homoseksuelle må elimineres.»

Telex til Gestapo i Berlin angående «forebyggende fengsling» av en «ukorrigerbar homoseksuell». Den anklagede, 39-årige Hans Retzlaff, døde noen uker senere i Sachsenhausen konsentrasjonsleir.

Kort tid etter utrenskningen i 1934 ble en egen avdeling av Gestapo gitt i oppgave å lage lister over homofile individer. I 1936 opprettet Himmler, da sjef for SS, «Rikets sentralkontor for bekjempningen av homoseksualitet og abort».

Til å begynne med ble homofile ikke behandlet på samme måte som jødene; nasjonalsosialistene så i stor grad på tyske homofile menn som en del av den ariske rasen og prøvde heller å tvinge dem til seksuell og sosial konformitet. Homofile menn som ikke ville eller kunne rette seg etter dette og late som om deres seksuelle orientering ble endret, ble sendt til konsentrasjonsleirer under kampanjen Utryddelse gjennom arbeid.

Over en million homofile tyske menn stod på Gestapos lister, og av disse ble minst 100 000 arrestert og 50 000 dømt til fengselsstraffer. I tillegg til disse var et ukjent antall innlagt på statlige mentalsykehus, og hundrevis av homofile menn i andre europeiske land under tysk okkupasjon ble kastrert.

Mange som ble forfulgt under disse lovene ville ikke identifisert seg selv som homofile. «Anti-homoseksuelle» lover som disse var vanlige i den vestlige verden fram til 1960- og 1970-tallet, så mange homofile menn følte seg ikke trygge nok til å stå fram før de fleste «sodomilovene» var avskaffet på 1970-tallet.

Lesbiske kvinner ble ikke systematisk forfulgt av nasjonalsosialistene, da det ble sett på som lettere å tvinge dem til å avfinne seg med akseptert heterofil oppførsel. De ble likevel sett på som en trussel mot statens verdier og ble ofte stemplet som «antisosiale».

Konsentrasjonsleire

Estimatene på hvor mange homofile menn som ble drept i konsentrasjonsleirer under holocaust spenner mellom 15 000 og 600 000. Det er offisielt dokumentert drap på minst 15 000 menn, men dette tallet inkluderer ikke dem som var jødiske og homofile, eller til og med jødiske, homofile og kommunister. I tillegg til dette mangler i mange områder dokumentasjon av de spesifikke fengslingsgrunnene for fangene. Homofile menn fikk uvanlig hard behandling i konsentrasjonsleirene, der de ble forfulgt ikke bare av de tyske soldatene, men også av medfanger. De mottok rutinemessig hardere og farligere arbeidsoppdrag enn andre ikke-jødiske fanger.

Pierre Seel, en homofil fange som overlevde holocaust, forteller i sin bok om livet som homofil under det nasjonalsosialistiske regimet. I boken beskrives arrestasjoner fulgt av overgrep med torturmetoder som uttrekking av negler, voldtekt med brukne linjaler som førte til perforert tarm og store blødninger. Etter arrestasjonen ble Seel sendt til konsentrasjonsleiren Schirmeck, der han opplevde at hans tidligere kjæreste ble offentlig henrettet på morgenoppstilling ved å bli bitt til døde av schäferhunder.

Opplevelser som denne kan forklare den relativt høye dødsraten homofile menn hadde i konsentrasjonsleirene, sammenlignet med andre «antisosiale» grupper. En studie av Rüdiger Lautmann konstaterte at 60 % av homofile menn i konsentrasjonsleirer døde, sammenlignet med 41 % for politiske fanger og 35 % for Jehovas vitner. Studien viser også at overlevelsesratene for homofile menn var noe høyere for fanger fra middel- og overklassen og for gifte biseksuelle menn og de som hadde barn.

Etter krigen

Homofile fanger i tyske konsentrasjonsleire ble sjeldent anerkjent som offer for nazistisk forfølgelse etter verdenskrigen. I tillegg ble det ikke holdt noen oversikt over homofile ofre fra Holocaust, slik som andre ofre fikk. Erstatning eller statlig pensjon som var tilgjengelig for andre grupper som var offer for Holocaust, ble nektet homofile menn. Men homofile ble fremdeles klassifisert som kriminelle, og de homoseksuelle overlevende forble utstøtte i Tyskland etter krigen. [1]

Holocaust-overlevende som var homofile risikerte også å bli fengslet på nytt på grunn av "gjentatte lovbrudd" og anklaget for å være "sex-forbrytere" også etter krigen. Under Den allierte okkupasjonen av Tyskland etter krigen ble en del homofile også tvunget til å sone i fengsel på grunn av deres homofili. [2]

Nazistenes anti-homofile politikk ble generelt ikke ansett som egnet tema for Holocaust-historikere etter krigen. Det var ikke før utover 1970-tallet og 1980-tallet at dette ble mer utforsking av temaet - for eksempel med overlevende fra Holocaust som skrev sine memoarer, og mer historisk forskning og dokumentarer ble publisert om nazistenes homofobi.

Se også

• Holocaust
• Homofili
• Rosa trekant
• Svart trekant

Eksterne lenker

• (en) Persecution of homosexuals in the Holocaust – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Ruediger Lautmann, Gay Prisoners in Concentration Camps as Compared with Jehovah's Witnesses and Political Prisoners.