Brevet til hebreerne

Brevet til hebreerne eller Hebreerbrevet er en bok i Det nye testamente, nummer 19 ifølge testamentets kanoniske rekkefølge. Tertullian omtalte brevet som Barnabae titulus ad Hebraeos («Barnabas' brev til hebreerne»). Barnabas er bare én av mange personer (blant Paulus' samtidige eller hans etterfølgere) som opp igjennom historien har vært foreslått som forfatter av skriftet (Martin Luthers forslag var Apollonios). Selv om Barnabas-teorien ble forlatt, ble hebreer-tittelen stående.

Skriftet selv nevner ikke sin opphavsmann, og det er i dag gjengs oppfatning at det ikke var Paulus. Først på slutten er skriftet formet som et brev, og det er ment som et innlegg rettet mot en gnostisk preget jødedom - kanskje den sekten som holdt til i Qumran. Hebreerbrevet tolker overleveringene allegorisk, med Kristus høyt hevet over englene og Moses.

Forfatter

Den greske- og syrisktalende delen av kristenheten mente tidlig at Paulus var forfatteren bak Hebreerbrevet. Den katolske kirke (vestkirken) mente derimot, helt fram til det 4. århundre, at det ikke kunne forholde seg slik. Skriftets høye gresknivå ble, ifølge Eusebius (Historia Eccl., VI, xiv), kommentert av Clement av Alexandria, og Origenes mente at enhver kompetent leser måtte se de store forskjellene mellom Paulus' andre brev og dette (også ifølge Eusebius: VI, xxv). Etter hvert som tiden gikk, ble imidlertid Hebreerbrevet likevel medregnet blant Paulus-brevene også av Den katolske kirke (i nyere tid står det imidlertid katolske teologer fritt å mene at Paulus ikke er forfatteren).

Datering

En tidlig datering kan støttes av de mange henspillingene på Jerusalems tempel, som ble ødelagt i år 70. Imidlertid kan det argumenteres for at skriftet ikke henspiller på det fysiske tempelet i Jerusalem, men tempelet som symbol på Det gamle testamentes forskrifter for jødisk gudsdyrkelse. Hebreerbrevet siteres i Første Klemensbrev, som man med stor sikkerhet vet ble forfattet mellom år 93 og 97 (se Klemens I), og må derfor i alle tilfelle være eldre enn det.

Form

Skriftet har ikke den tradisjonelle hellenistiske brevform; blant annet mangler både åpningshilsen og adressat. Disse kan selvsagt være gått tapt. Men det er en utbredt oppfatning blant fagfolk at skriftet som helhet er komponert ut fra greske og romerske retoriske regler for et foredrag eller en tale. En del vil derfor hevde at skriftet opprinnelig var en preken (homile), en kristen tale eller et foredrag av oppbyggelig karakter. Kanskje ble det dernest, i nedskrevet form, benyttet som et brev? Et slikt syn kan i alle fall støttes av skriftets avsluttende formaning og hilsener (kap. 13,18-25). Men disse spørsmålene har man altså ingen fullgode svar på.

Innhold

Hebreerbrevet inneholder mange referanser til Det gamle testamente (nærmere bestemt Septuaginta- oversettelsen). Sentralt står sammenligningen mellom «den gamle» og «den nye pakt». Der Moses var «Guds tjener», er Kristus «Guds sønn» og den rette «yppersteprest» som Salme 110 forteller om, han som skal ligne prestekongen Melkisedek (1. Mos 14). Poenget er at Jesu verdighet som yppersteprest er langt større enn de foregående, jordiske yppersteprester. Og den himmelske helligdom, som Jesus har trådt inn i og åpnet for de troende, er langt høyere enn det jordiske tempel: «Den nye pakt» overgår «den gamle pakt» i alt.

I de siste kapitlene er det derimot formaningene som står i fokus. I tillegg til GT-henvisningene inneholder Hebreerbrevet også referanser til de langt fleste av Paulus' kanoniske brev. Og, i likhet med disse, slutter også Hebreerbrevet med enkelte personlige kommentarer, bønn for tilhørerne, doksologi, formaning og hilsen.

Litteratur

• Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949
• Noack, Bent: Det nye Testamente og de første kristne årtier. Gad Forlag, København, 1973 (3. utgave, 11. opplag 1997)

Eksterne lenker

• Bibelen Oversettelsene av 2005 & 1978/85