Hardcore punk
Hardcore punk er en undersjanger av punk rock som oppsto i slutten av 1970-årene.[1][2] Musikkstilen kan beskrives som en raskere, hardere og mer brutal utgave av andre former for punkrock.[3] Dens røtter kan bli sporet til den tidlige punken i San Francisco og Sør-California som oppsto som en reaksjon mot det fortsatt dominerende hippiemiljøet på denne tiden, men var også inspirert av tidlig urpunk og New York-punkrocken.[4] Punken i New York hadde en langt hardkantet sound enn dens motpart i San Francisco, og uttrykte maskulint raseri, et uttrykk av antikunst, energi og en samfunnsnedbrytende humor. Hardcore punk mislikte generelt kommersialisme, den etablerte musikkindustrien og «enhver likhet med karaktertrekkene til mainstram rock»[5] og var ofte opptatt av sosiale og politiske emner.
| Hardcore punk | |||
|---|---|---|---|
| Opprinnelse: | Punk - hardrock - heavy metal | ||
| Sted og tid: | Begynnelsen av 1980-årene; i USA og Storbritannia | ||
| Vanlige instrumenter: | Gitar - Trommer - Bass | ||
| Popularitet: | Hele verden | ||
| Undersjangere | |||
| crust, straight edge | |||
Hardcore punk spiret i undergrunnen over hele USA tidlig i 1980-årene, særskilt i Washington, D.C., New York, New Jersey, og Boston — foruten også utenfor USA; i Australia, Canada, Storbritannia og til dels også noe senere i de skandinaviske landene. Hardcore punk var involvert i opprettelsen av uavhengige plateselskap, og viljen til å være selvlært og klare seg selv i undergrunnsmiljøene. Den hadde også innflytelse på ulike musikksjangre som har erfart en utstrakt kommersiell suksess, blant annet alternativ rock, thrash metal, emo og metalcore.
Mens tradisjonell hardcore punk aldri opplevde mainstream kommersiell suksess, har en del av dets tidlige pionerer oppnådd anerkjennelse i tidens løp. Black Flags album Damaged (1981), Minutemens Double Nickels on the Dime (1984), og Hüsker Düs New Day Rising (1984) ble alle inkludert på magasinet Rolling Stone's listeplasseringene over de 500 beste album gjennom alle tider i 2003 og Dead Kennedys har fikk et av deres album med gullstatus over en periode på 25 år.[6] I 2011 plassert David Fricke, skribent i Rolling Stone, Black Flag på plass 99 over hans liste på de 100 største gitarister. Selv om denne musikksjangeren begynte i engelsktalende vestlige land, har det eksistert miljøer for hardcore punk i land som Italia, Brasil, Japan, enkelte land i Europa (som Norge) og i Midtøsten.
Historie
rediger
Opprinnelig henviste hardcore til «den harde kjerne med punkere» («the hard core of punks»). Det vil si de punkerne som «gadd å gjøre noe selv», de som tok ansvar for å gi ut plater selv, sette opp konserter, gi ut fanziner, og de som ble igjen i miljøet etter at 1977-punken hadde mistet medias interesse. Musikken kan karakteriseres ved en hardt, gitardrevet lydbilde med en ropende eller nesten skrikende vokal. Sjangeren sitt navn ble popularisert gjennom kanadiske DOA sitt album fra 1981 Hardcore '81. Engelske Discharge regnes for å være sjangerens ubestridte pionerer sammen med amerikanske Bad Brains.
Hardcore i Norge
redigerPionerene
redigerBandet Betong Hysteria fra Oslo regnes som å være et av Norges første hardcore punkband sammen med Fader War fra Bergen.Betong Hysteria platedebuterte i 1982 med EP-en Spontan Abort. EP-en regnes i dag som Norges første hardcore-utgivelse og er ettertraktet blant samlere fra hele verden. Den har blitt bootleget i USA og senere offisielt gjenutgitt av Hit Me Records.
Andre, tidlige, norske hardcoreband var Fader War fra Bergen, Siste Dagers Helvete fra Moss, Bannlyst fra Molde, Svart Framtid fra Oslo og Barn av regnbuen fra Harstad.
1980-årene
redigerNorsk hardcore ble for alvor kjent i utlandet i slutten av 1980-årene med band som Kafka Prosess, So Much Hate, Stengte dører og Life... But How To Live It?. Alle disse bandene hadde til felles at de var knyttet til Blitz-miljøet i Oslo.
1990-årene
redigerMot midten av 1990-årene skjedde et hamskifte på den norske hardcore-scenen. Mange av de viktige blitz-bandene ble oppløst og en ny generasjon med unge straight edge-band tok over. Først ut var band som Gain, Last Straw, Lash Out, Washington Disease og Onward. Men etter hvert eksploderte det nærmest med band som Contention, Mi, Detached, Frame, Break, Encroach, Ambition, Wasteaway, Tranqulized, Close Call, Pinpoint, Sportswear, Rectify, Final Fight og Kids Like Us. Mot slutten av 1990-årene så er også disse bandene oppløst, men bandene Jr Ewing og Amulet fra Oslo opplever etter hvert stor interesse også fra publikum utenfor hardcore-scenen.
Viktige Blitz-band fra midten av 1990-årene var Kort Prosess, Alltid Jaget, Crossbreed og Captain Not Responsible.
2000-tallet
redigerMiljøene for hardcore punk fikk en viss nedgang rundt årtusenskiftet, men har rundt 2010 fått en ny opptur med aktive miljøer i flere byer i landet.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Ellis, Iain (2008): Rebels Wit Attitude: Subversive Rock Humorists. Counterpoint Press, ISBN 9781593762063, s. 172
- ^ Thompson, Stacy (1. februar 2012): Punk Productions: Unfinished Business. SUNY Press, ISBN 9780791484609, s. 71
- ^ Blush, Stephen (9. november 2001): American Hardcore: A Tribal History. Feral House. ISBN 0-922915-71-7.
- ^ Leblanc, Lauraine (1999): Pretty in Punk: Girls' Gender Resistance in a Boys' Subculture. Rutgers University Press, ISBN 9780813526515, s. 49
- ^ Milagros Peña, Curry Malott (2004): Punk Rockers' Revolution: A Pedagogy of Race, Class, and Gender. Peter Lang, ISBN 9780820461427, s. 56.
- ^ «Recording Industry Association of America», RIAA.
Litteratur
rediger- Hurchalla, George (2005): Going Underground: American Punk 1979–1992. Zuo Press.
- Manley, Frank (1993): Smash the State: A Discography of Canadian Punk, 1977–92. No Exit. ISBN 0-9696631-0-2.
- Glasper, Ian (2004): Burning Britain: The History of UK Punk, 1980-1984. Cherry Red. ISBN 9781901447248.
- Glasper, Ian (2009): Trapped in a Scene: UK Hardcore 1985-1989. Cherry Red Books. ISBN 9781901447613.