Hårpisk

Hårpisk er en lang, tynn flette eller pisk av hodehår som henger ned i nakken. Flettet hårpisk fra delvis barbert hode var påbudt frisyre for alle menn under Qing-dynastiet i Kina fra 1645 til 1912. Hårpisker var dessuten vanlig i den europeiske herremoten på 1700-tallet. Skikken oppstod som militær Soldatenzopf blant prøyssiske soldater, men ble utbredt også i den sivile moten, særlig i form av piskeparykker, pudderparykker med langt, stramt bundet nakkehår. Mange menn fortsatte med hårpisk i eget hår også en tid etter at parykkene gikk ut av bruk mot slutten av århundret.

Street Gamblers av den skotske fotografen John Thomson viser kinesiske gatehandlere med hårpisk ca. 1870. Lang nakkeflette fra delvis barbert hode var påbudt frisyre for alle menn under Qing-dynastiet fra 1644 til 1912.

Hårpisk i Kina

Eldre kinesisk mann med lang hårpisk eller nakkeflette, fotografert i Chinatown i San Francisco i USA ca. 1900.

Kinesisk mann ca. 1900 i tradisjonell klesdrakt og påbudt lang nakkeflette. Nakkefletter (mandsjuisk: Soncoho, forenklet kinesisk: 辫子; tradisjonell kinesisk: 辮子; pinyin: Biànzi) ble tradisjonelt også båret av mannlige mandsju-kineserne fra Mandsjuria (det nordøstre Kina). I Kina krevde mandsju-keisermakten under Qing-dynastiet fra 1644 at alle menn, også han-kineserne, skulle anlegge hårpisk som tegn på underkastelse. Frisyren bestod i at håret foran på hodet, det vil si over tinningene, ble barbert hver tiende dag, mens det gjenværende håret ble flettet i en lang hestehale. Kravet om at mennene skulle barbere panna og la det vokse ut en nakkeflette møtte imidlertid motstand, og bestemmelsen ble det første året bare innført for hæren, der hårpisk på en tydelig måtte ville skille venn fra fiende. Allerede 1645 ble imidlertid påbudet innskjerpet (ved dekret fra regenten Dorgon) for alle kinesiske menn: «Behold håret og mist hodet – eller mist håret og behold hodet». Påbudet opphørte i 1912 da det kinesiske keiserriket ble styrtet av nasjonalistpolitikeren Sun Yat-sen, som selv hadde vokst opp med moten, men som anla kort, pomadekjemmet hår og vestlig kledsel da han som ung mann flyktet til Japan og Vesten. Flere kinesere fortsatte imidlertid den gamle skikken, deriblant den keiservennlige generalen Zhang Xun. De fleste sluttet med tradisjonen da den fratrådte siste keiseren av Kina, Puyi (1906-1967), klippet sin hårpisk i 1922. Hårpisk, ofte sammen med lange, tynne «flagrebarter» og tradisjonell kinesisk klesdrakt, ble likevel ofte brukt som en vestlig karikatur på en kinesisk mann langt ut på 1900-tallet.

Hårpisk i Europa på 1700-tallet

Hårpisk var en del av den europeiske herremoten på 1700-tallet. Bildet viser Fredrik II av Preussen (1712-1786, konge fra 1740) som feltherre iført tidsriktig uniform med trekanthatt og piskeparykk, det vil si pudderparykk med lang, stram hårpisk i nakken.

Satirisk tegning av de danske samfunnskritikerne Niels Ditlev Riegels og Sigvard Lykke 1787 i tidstypisk herremote og militæruniform med trekanthatt, justaucorps med kokarde og piskeparykk med pompadur.

Offiser i det prøyssiske kyrassér-regimentet Gensdarmes 1806 med Soldatenzopf i sein, kort variant. På 1600-tallet var det blitt vanlig i Europa at menn i samfunnets overklasse bar parykk. En tid var det enorme, krøllete allongeparykker i ulike hårfarger, men formen og lengden på parykkene varierte og motene skiftet. På 1700-tallet overtok de hvite eller grå pudderparykkene. Under rokokkoen ble nakkehåret på disse gjerne samlet i en hestehale med en svart sløyfe. Nakkehåret kunne også samles i en hårpung, det vil si en tøypose eller et nett av silke og andre fine stoffer der mennene kunne samle håret for å unngå å pudre ned klærne. Fra omkring 1740 til 1800 var piskeparykker moderne, delvis etter militære forbilder. Det var pudderparykker med en lang hårpisk surret eller flettet stramt inn i et piske- eller hårbånd. Håret selv var sjeldent flettet, men kunne være pudret eller innsatt med fett slik frisyrene ellers ble farget og formet. Herreparykkene gikk helt av moten mot slutten av 1700-tallet, og ble bare beholdt av eldre, konservative herrer og i embetsdrakten for britiske advokater, dommere og biskoper. Hårpisk som del av eget naturlig hår ble likevel beholdt en kort tid inn på 1800-tallet, gjerne i en kortere variant. I «Telerne i den norske hersoga» fra 1909 skriver Hans Reynolds om telemarkingenes rolle i den norske hæren fra 1600-tallet. Der forteller han blant annet dette om soldatenes uniformer på 1700-tallet: «Lenge bruka dei og haarpisk, som ei tid skulde naa til kjoleskjøtarne. Til parada puddra dei haaret med mjøl; til det var det ytt serskild av rikskassa.» Han skriver også om piskebånd: «I 1789 vart det send upp fraa Kjøpenhamn til nokre av kompanii i «Telemarkske regiment» 1078 haarband.» Ingeborg Møller beskriver i en biografi om den norske filosofen Henrich Steffens student- og universitetsmiljøet i København i 1802 slik: «Der var eldre professorer med hårpisk i nakken og gullknappet stokk, unge studenter med viltre ’revolusjonslokker’, gamle embets-menn med parykk og snusdåser og iblandt noen ’videbegjærlige fruen-timmer’ i pelskantede kåper.» Både frisyrer og klær på 1600- og 1700-tallet var svært fargerike og overdådige sammenliknet med korrekt selskapsantrekk fra vår tid. Da oppstod også moter i moderne forstand og det var en mengde varianter og skikker som ble tatt opp og videreutviklet av overklassen. Av hårpiskliknende frisyrer kan for eksempel nevnes cadenettes, en fransk betegnelse på korte eller lange dreadlock-liknende sidefletter som hang ned foran ørene og som særlig forekom i militærmoten i denne perioden.

Videre utvikling

Tysk unggutt med lang hårpisk eller nakkeflette («rottehale») 2006

Moderne, vestlig kvinne med håret samlet i en uvanlig lang nakkeflette Litt forenklet kan en si at europeisk herremote ble mer nøktern og mindre fargerik etter den franske revolusjonen da knebukser og parykker etter hvert ble erstattet av langbukser, mørke dresser og kort hår. Gamle tiders draktskikker, sterke farger og effekter ble imidlertid beholdt, og videreutviklet, i de militære uniformsdraktene, blant annet for å fenge nye soldater og befolkningen ellers. Også hårmotene ble tidvis ekstreme, selv om hårpisker ikke kom tilbake før den langhårede moten på 1960-tallet førte til friere og villere «opprørsfrisyrer» for menn, som også kunne inneholde fletter. På 1980- og 90-tallet kom dessuten den forsiktige guttemoten med «rottehaler», en tust langt nakkehår på et ellers kortklipt hode. Sammenliknet med mennenes frisyrer har den europeiske kvinnemoten vært mye rikere i samme periode. Kvinnenes lange hår har blitt satt opp og klippet i et utall varianter, også med bruk av fletter på forskjellig vis, selv om den tynne hårpisken ikke har vært et eget fenomen.

Hårpisk andre steder

Christian IV, konge av Danmark-Norge fra 1588 til 1648, iført kniplingskrage, ørering og tidsriktig frisyre med tynn sideflette, en såkalt polsk flette (på latin plica polonica og tysk Weichselzopf), som var pyntet med en sløyfe. Sidefletter har på fransk også blitt kalt à la polonaise og cadenettes. «Polsk flette» har også vært navn på en hårsykdom, i gamle dager ofte forklart som «mareflette». Maleri av Karel van Mander

Hårpisk har også vært båret av enkelte nordamerikanske indianere og indiske brahmaner, det vil si medlemmer av prestekasten der.

En tynn nakkepisk i en ellers kortklipt frisyre har også vært vestlig ungdomsmote på 1980- og 1990-tallet, på norsk ofte omtalt som «rottehale» eller på dansk grisehale (tilsvarende det engelske pigtail, som i britiskengelsk betyr «musefletter» på siden av hodet og i amerikansk betyr «hestehale» i nakken).

Liknende frisyrer

I mange land og kulturer har det vært vanlig å samle langt kvinnehår i en eller flere fletter, som eventuelt ble satt opp ytterligere. En raskere måte å samle langt hår på så det ikke henger i veien, er å lage en hestehale i nakken eller på bakhodet ved hjelp av en sløyfe, hårspenne eller hårstrikk. Slike hestehaler blir idag brukt av både barn og voksne kvinner. Også enkelte menn med langt hår kan ha hestehale i vestlig mote.

• 
  Jente fra Det gamle Egypt med glattbarbert hode og ei tjukk flette på sida. Det var ellers vanlig med kraftige parykker for både menn og kvinner i den egyptiske eliten. Maleriet er fra et gravkammer fra ca. 1200 f. Kr.
• 
  Høvding for siouxspråklige Osage-indianere i USA 1807, med tradisjonell frisyre (barbert isse, hanekam og nakkepisk), øresmykker og vestlige moteklær (kravatt og ståkrage). Tegning av Charles Balthazar Julien Févret de Saint-Mémin (1770–1852).
• 
  Mannlig massai med kunstferdig flettet frisyre og kraftig nakkepynt. Fotografert i Tysk Øst-Afrika 1906

Navn

Hårpisk blir kalt queue eller cue på engelsk og fransk, et ord som også kan skrives kø på norsk og som er dannet av det latinske cauda som betyr «hale». Hårpisk kunne tidligere også kalles floke (floge på dansk).

Se også

• Fletter
• Hestehale, musefletter
• Parykk
• Dårelokk, sjarmerende hårlokk
• Cadenettes
• Zopfstil («parykkstil»), en retning innen tysk kunst 1760-1790 oppkalt etter datidens fletteparykker
• Chonmage, tradisjonell, barbert frisyre i Japan
• Khokhol, glattbarbert kosakkfrisyre med hårtopp
• Hanekam-frisyre

Eksterne lenker

• (en) Queues (hair fashion) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons