Gustavlinjen
Gustavlinjen, eller Vinterlinjen var en serie av tyske militære forsvarsposisjoner og fortifikasjoner i Italia under andre verdenskrig,[1] bygget av Organisation Todt.
| Gustavlinjen og slagene for Roma | |
|---|---|
| Bernhardtslinjen– San Pietro– Ortona– Monte Cassino– Anzio– Cisterna |
Bakgrunn
redigerGustavlinjen var hovedlinjen innen det totale nettverket som omfattet vinterlinjen og var rundt 100 km sør for Roma. Linjen gikk på tvers av Italia fra Sangro-elvens munning i Adriaterhavet i øst. Linjen fulgte i hovedsak elveløpet vestover, over Appenninene i en høyde av opptil 2 000 moh og videre langs elven Garigliano til der den munnet ut i Tyrrenhavet på vestkysten av Italia.
Sentrum av linjen var der hvor denne krysset hovedveien fra Roma gjennom Liri-dalen og hovedbefestningen her var rundt fjellene ved byen Cassino, herunder Monte Cassino, som var en meget god utsiktspost for forsvarende styrker. På vestsiden av Appenninene var det to alternative linjer: Bernhardtlinjen foran hovedposisjonene i Gustavlinjen og Adolf Hitlerlinjen rundt åtte kilometer lengre bak.
Forsvarslinjen var den sterkeste tyske linjen sør for Roma og utnyttet til det ytterste terrenget som favoriserer en forsvarer og var væpnet med skytestillinger, støpte bunkere, forsterkede maskingeværstillinger, piggtråd og minefelt. Linjen var bemannet med 15 tyske divisjoner og de allierte kjempet fra november 1943 til slutten av mai 1944 under Felttoget i Italia før de klarte å slå seg gjennom forsvarslinjen.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Den andre verdenskrig, side 573
Litteratur
rediger- * Antony Beevor: Den andre verdenskrig, Cappelen Damm (2012), ISBN 9078-82-02-32861-0