Günther Reinecke (1908–1972) var en tysk jurist og SS-leder.

Günther Reinecke
Født18. apr. 1908Rediger på Wikidata
Stuttgart
Død24. apr. 1972Rediger på Wikidata (64 år)
München
BeskjeftigelseJurist, advokat Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel
KÖHV Leopoldina Innsbruck

Ungdom og utdanning

rediger

Etter å ha gått på en folkeskole og et gymnasium, studerte Reinecke jus ved universitetene i Innsbruck og München. I løpet av denne tiden ble han medlem av de katolske studentforeningene K.D.St.V. Langobardia München og K.D.H.V. Leopoldina Innsbruck i CV. I 1931 ble han dommerfullmektig. Han fullførte sine studier i 1933 i München med en doktorgrad i jus (Dr. jur.) med en avhandling om München-privatrett, veiledet av Konrad Beyerle.

Nazismens tid

rediger

Etter å ha bestått assessoreksamen i 1934, ble han dommerassessor og fikk dermed muligheten til å utøve et dommerembete. Deretter tok han en stilling som saksbehandler for disiplinærsaker i SS.

Reinecke meldte seg inn i NSDAP (medlemsnummer 3.257.841) og Schutzstaffel (SS-medlemsnr. 77.151). I SS ble Reinecke i november 1944 forfremmet til SS-Oberführer.[1]

Reinecke arbeidet nesten ti år innen SS-rettssystemet og tilhørte i 1938 Reichsführer SS' personlige stab.[2] Fra 1939 var han leder av Avdeling I (Rettssaker) ved Hovedkontoret for SS-rett i München og representant for sjefen for Hovedkontoret for SS-rett.[3] Etter den tyske okkupasjonen av Norge etablerte Reinecke SS- og politiretten Nord i Oslo, der det fra september 1941 også ble ført saker mot nordmenn som hadde overtrådt forordningene til rikskommissær Josef Terboven.[4] Reinecke lot blant annet etterforske Hans Frank, guvernøren i Generalguvernementet, for korrupsjon. Reineckes etterforskere avdekket under en annen korrupsjonssak i Generalguvernementet at Frank-familien hadde beriket seg ulovlig. Reinecke rapporterte 1. desember 1941 til Reichsführer-SS Heinrich Himmler at fru Frank ulovlig hadde skaffet seg minst ti pelsjakker, og at guvernøren urettmessig hadde overført smykker, møbler og matvarer i betydelig omfang til sin eiendom Schobernhof i Sør-Tyskland. Himmler utnyttet denne affæren til, sammen med Hans Lammers og Martin Bormann, å presse Frank den 5. mars 1942 til å godta personalendringer i regjeringen for Generalguvernementet.[5]

Reinecke ble den 8. august 1942 sjefdommer for Øverste SS- og politidomstol.[6]

Etterkrigstiden

rediger

Ved krigens slutt ble Reinecke tatt til fange av britene. Han ble senere avhørt som vitne under Nürnbergprosessen mot hovedkrigsforbryterne. I saken mot SS som organisasjon vitnet han den 6. august 1946 om Allgemeine SS, Waffen-SS og sikkerhetspolitiet. Reinecke rapporterte særlig om SS-etterforskninger mot medlemmer av KZ-leirpersonalet. Han ble ekskludert fra sine studentforeninger.[7]

Etter løslatelsen fra internering arbeidet Reinecke som advokat i München.[2]

Skrift

rediger
  • Münchener Privatrecht im Mittelalter. Beiträge zur Entwicklungsgeschichte des Stadtrechts, München 1936. (Trykt utgave av avhandlingen hans)

Litteratur

rediger
  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. 2. Auflage. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2007, ISBN 978-3-596-16048-8. 

Referanser

rediger
  1. ^ Günther Reinecke auf www.dws-xip.pl
  2. ^ a b Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Frankfurt am Main 2007, S. 533.
  3. ^ Bianca Vieregge: Die Gerichtsbarkeit einer "Elite": nationalsozialistische Rechtsprechung am Beispiel der SS- und Polizei-Gerichtsbarkeit. Nomos, Baden-Baden 2002, ISBN 3-7890-8011-X, S. 11.
  4. ^ Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen. Beiträge zur Militärgeschichte, Band 54. Oldenbourg, München 2000, ISBN 3-486-56488-9, S. 92.
  5. ^ Heinz Höhne: Der Orden unter dem Totenkopf - Die Geschichte der SS. Augsburg 1998, S. 294f.
  6. ^ Bianca Vieregge: Die Gerichtsbarkeit einer "Elite": nationalsozialistische Rechtsprechung am Beispiel der SS- und Polizei-Gerichtsbarkeit. Nomos, Baden-Baden 2002, ISBN 3-7890-8011-X, S. 49.
  7. ^ Ehrenpersonen und Personenbuch der Katholischen Hochschulverbindung Leopoldina, Stand Juli 2007. Katholische Hochschulverbindung Leopoldina, Innsbruck 2007, Seite 43.

Eksterne lenker

rediger