Stortingets fullmaktskomité
Stortingets fullmaktskomité har siden 1814 ivaretatt den lovgivende statsmaktens (Stortingets) autonome rekruttering i Norge. Hensikten er å unngå at de andre to statsmaktene – regjeringen og domstolene – skal ha avgjørende påvirkning på Stortingets sammensetning.
Komiteens arbeid
redigerFullmaktskomiteens oppgave er å godkjenne fullmaktene etter et stortingsvalg, altså å kontrollere at Grunnlovens og valglovens regler er overholdt og at valgresultatet er korrekt. Komiteens 16 medlemmer gjennomgår mandatet (fullmakten) som de valgte stortingsrepresentantenes har med seg, for å verifisere at de er gyldige, og legger deretter frem en samlet innstilling til Stortinget i plenum.
Stortingets behandling
redigerPå stortingsmøtet hvor mandatene skal behandles har ikke regjeringen adgang til å være til stede, heller ikke kommunalministeren (hvis departement arrangerer valgene).
Stortinget voterer over godkjenningsinnstillingene under ett – så formelt sett er den enkelte representant inhabil når den godkjenner sitt eget mandat.[trenger referanse] Hvis ett mandat foreslås underkjent behandles denne i en egen votering.
Inntil fullmaktene er godkjent, har Stortingets medlemmer midlertidig sete og stemme. Så snart fullmaktene er godkjent, konstituerer Stortinget seg med valg av presidentskap og sekretærer.
Den forberedende fullmaktskomiteen
redigerPå 1800-tallet tok komiteens arbeid med prøving av fullmaktene lang tid, og i 1902–1903 ble det bestemt at det avtroppende storting skulle sette ned en forberedende fullmaktskomité. Denne komiteen (som etter 1908 har ni medlemmer) kommer sammen kort tid etter valget og foretar en første undersøkelse av de innsendte fullmaktene og presenterer deretter sin foreløpige innstilling for den ordinære fullmaktskomiteen når Stortinget kommer sammen i oktober.
Andre oppgaver
redigerDet er Stortingets fullmaktskomité som behandler klager i forbindelse med valglovens § 70, som gjelder spørsmål om stemmerett. For eksempel kan det være en person som mener at han ikke har fått stemmerett som han faktisk har krav på. Dette gjelder også ved lokalvalg, men forekommer svært sjelden.
Fullmaktskomiteen er derfor som regel passiv ellers i stortingsperioden.
Litteratur
rediger- Nordby, Trond (2004) «I politikkens sentrum. Variasjoner i Stortingets makt 1814–2004» (s. 188ff). Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 82-15-00651-5
