Wikipedia

Luftfartøy

(Omdirigert fra «Flymaskin»)

Luftfartøy er en fellesbetegnelse på konstruksjoner som kan holde seg oppe i atmosfæren ved hjelp av luftens statiske eller dynamiske oppdrift. ICAO definerer luftfartøy som ethvert apparat som kan holdes oppe i atmosfæren ved reaksjoner fra luften, dog ikke ved reaksjoner av luft mot jordoverflaten[1].

En Fairey Swordfish fra 1930-årene

Kategorier og klassifisering

rediger

Luftfartøy kan deles i to hovedgrupper:

Lettere enn luft

rediger

Aerostater er svevende fartøyer som er lettere enn luft, for eksempel varmluftsballonger og luftskip. Aerostater bruker oppdriftsmiddel for å holde seg i luften på samme måte som et skip flyter på vannet. Spesielt bruker disse fartøyer en lett gass – helium, hydrogen, eller varm luft (varmluftsballonger) – for å fortrenge luften rundt fartøyet. Forskjellen mellom en ballong og et luftskip er at luftskipet kan styres, mens ballongen driver fritt med vinden.

Tyngre enn luft

rediger

Tyngre enn luft – aerodyner – omfatter fly, helikoptre og autogyroer.

Fly bruker vanligvis en forbrenningsmotor – enten en stempelmotor (med propeller), jetmotor eller turboprop – til å oppnå skyvekraft som driver flyet frem gjennom luften. Luftstrømmen over vingene bevirker en oppdrift som holder flyet oppe. Unntatt er seilfly som ikke har motor. Seilfly starter enten ved å blir tauet etter et motorfly eller ved hjelp av en vinsj. For at et seilfly skal kunne holde seg i luften må det ha gjennomsynkning for å oppnå fart og dermed løft over vingene.

Helikoptre og autogyroer bruker en eller flere rotorer (roterende vinge) til oppdrift. Helikoptre har en eller flere motorer som driver roteren(e) som også gir framdrift. Autogyroer har normalt ikke motordrift av den roterende vingen, men benytter en separat framdriftsmotor, vanligvis med propell. Helikoptre som får motorstopp benytter samme prinsipp som autogyroen for å holde rotoren i gang, men må på lignende måte som et seilfly ha gjennomsynkning for å oppnå fart framover.

Forkortelsen VTOL står for «Vertical Take-Off and Landing» og brukes om fly som kan ta av og lande vertikalt. STOL står for «Short Take-Off and Landing», og brukes om fly som trenger korte distanser for å ta av og lande.

Typer

rediger
Se også: Liste over fly

Det er flere måter å klassifisere luftfartøyer. Her klassifiserer vi etter

  • konstruksjon
  • fremdrift
  • anvendelse

Etter konstruksjon

rediger
 
Finnair Airbus A320

En første inndeling mellom luftfartøy etter konstruksjon blir å skille mellom «lettere enn luft» og «tyngre enn luft» slik som beskrevet ovenfor.

De mest kjente styrbare luftskip som kunne oppvise regelmessig drift med passasjerer var tyske Zeppelinere, selv om disse ble utsatt for fatale havarier. Det verste av de alle var Hindenburg-katastrofen, hvor luftskipet «Hindenburg» brant opp i 1937 i en eksplosjonsartet brann i Lakehurst i New Jersey, USA.

I fartøyer som er tyngre enn luft er det to måter å fremskaffe oppdrift. Flyet holder seg i luften ved hjelp av vinger og rotorer (se aerodynamikk). Ved å vri motorer og propeller vertikalt og når den vertikale kraften blir større enn flyets vekt vil flyet kunne stige i luften. Eksempler på denne type fly er raketter samt VTOL-fly, slik som Hawker Siddeley Harrier. Hovedtyngden av fly som er tyngre enn luft er imidlertid «vanlige» fly.

Forløperen for denne type fly er dragen. Drager er avhengig av strekket i linen som er festet til bakken og vindens krefter som trekker dragen opp.

I en «normal» flykonstruksjon er bæreflatene plassert foran og kontrollflatene (høyde- og sideror) er plassert bak. Den andre typen, canard, har styreflatene foran og bæreflatene bak. Canard-konstruksjonen blir mer vanlig for supersoniske fly, det vil si fly som kan fly i overlydshastighet.

I tiden før 1950 var det ikke uvanlig med todekkere, men ikke så ofte tredekkere, altså at flyet hadde to, henholdsvis tre par med vinger over hverandre. I dag bygges slike fly nesten kun som sportsfly og aerobatikkfly.

I Delta-ving-flyet er høyderor og balanseror kombinert, mao. det er intet eget høyderor, f.eks B-2 Spirit.

Et swing-wing-fly er et fly med variabel vingegeometri, der vingene kan foldes inn mot kroppen. Disse finnes i enkelte utgaver. Eksempler på disse er F-111, Panavia Tornado, F-14 Tomcat, Mikojan-Gurevitsj MiG-23 Flogger og Rockwell B-1 Lancer.

Etter fremdrift/motortype

rediger
 
Et turboprop-drevet DeHavilland Twin Otter utstyrt som sjøfly

Frem til andre verdenskrig var forbrenningsmotoren den eneste form for flymotor. Stempelmotorer brukes i de aller fleste mindre fly. De er mest effektive i de høyder som disse fly opererer i. Stjernemotoren har etterhvert blitt avløst av boksermotorer (hvor sylinderne er plassert mot hverandre på hver sin side av veivakselen). Vannkjølte V-motorer som brukes i biler var vanlig i høyhastighets-fly, inntil de ble avløst av ulike typer jetmotorer. Stempelmotoren har et minus, i og med at den har mindre yteevne i høyder over 2100-2400 meter på grunn det lave surstoffinnholdet i luften. Dette problemet er blitt løst ved installering av kompressorer som komprimerer luften før den suges inn i sylindrene. Slike stempelmotorer kan operere effektivt i høyder opp til 6100 meter eller høyere, men da kreves trykk-kabin eller ekstra tilførsel av oksygen for besetningen.

Turbinmotorer har betydelig større ytelse enn stempelmotorer i forhold til egenvekten, men er mer kostbare.

Etter anvendelse

rediger

Det skilles mellom hva luftfartøyene brukes til.

Militær luftfart

rediger

Kampfly, som jagerfly eller bombefly, representerer bare en mindre del av denne kategorien. Mange sivile flytyper, slik som Douglas DC-3 passasjerfly ble bygget i en militær versjon som C-47/C-53/R4D transportfly for det militære i USA, som Dakota in England og Det britiske samveldet. Til og med den lille duk-kledde toseteren Piper J-3 Cub fikk sin militære «bror» som L-4 sambands-, observasjons- og treningsfly.

I de senere år har også ballonger og glidefly blitt brukt til militære formål. Ballonger ble brukt til observasjon så tidlig som under den amerikanske borgerkrig og også i den første verdenskrigen. Glidefly ble brukt til å landsette soldater og frakte militært materiell under invasjonen i Normandie i 1944.

Såvel under første som andre verdenskrig ble sperreballonger brukt over London i forsvar mot bombefly.

Den tidligst kjente anvendelse av ballonger til militært bruk var under beleiringen av Paris i 1870, da ballonger ble brukt i kurertjeneste. En av disse havnet i Norge, se under.

Sivil luftfart

rediger
 
Bell-helikopter

Sivil luftfart omfatter både ruteflyvning, charterflyvning, forretningsflyvning og all annen privat og forretningmessig luftfart («General Aviation»). Hovedtyngden av all flyvning i dag faller inn under denne kategori. Det omfatter alt fra ballongferder til sivil trening, forretningsreiser, brannovervåkning og slukningsoppdrag, kartlegging mm.

Innen General aviation skilles mellom

Privatflygere bruker fly mest for personlige turer, fornøyelse, ferie og fritid, med egne luftfartøy, eller luftfartøy som eies av flyklubber.

Yrkesflygere bruker luftfartøy til oppdrag som skoleflygning, frakt av passasjerer og gods, patruljering, skogsgjødsling og spredning av insektsmidler, ambulanseflygning mv.

Noen førstegangshendelser i norsk luftfart

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Annex 6 to the Convention on International Civil Aviation Part II International General Aviation - Aeroplanes. 2014. s. 1.1–1. 
  2. ^ Byminner. Oslo museum. 1970. s. 8. 
  3. ^ Korrespondentbrev til Drammens Tidende 1851–1859. bokselskap.no. Besøkt 12. november 2020.
  4. ^ a b c d Meyer, Fredrik: Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945, Gyldendal 1977. ISBN 82-05-05608-0
  5. ^ Tunby, Geir (red.): Forunderlige OSLO, via http://www.historier.no/

Eksterne lenker

rediger

Historie

rediger

Informasjon

rediger

Patenter

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Luftfartøy&oldid=23631724»