Wikipedia

Eurovision Song Contest 1983

28. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1983 var den 28. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i daværende Vest-Tyskland etter landets seier året før med Nicole og «Ein bißchen Frieden». Finalen ble produsert av den tyske allmennkringkasteren ARD sammen med bayerske BR og ble avholdt lørdag 23. april 1983 i Rudi-Sedlmayer-Halle i München. Dette var andre gang Tyskland arrangerte finalen, første gang var i Frankfurt i 1957. Programleder var den tyske danseren Marlène Charell.

Eurovision Song Contest 1983
Datoer
Finale: 23. april 1983
Vertskap
Sted: Tysklands flagg Rudi-Sedlmayer-Halle, München, Tyskland
Programleder: Marlène Charell
Sjefdirigent: Dieter Reith
Regi: Rainer Bertram
Produsent: Christian Hayer
Günther Lebram
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Bayerischer Rundfunk (BR)
for Deutsches Fernsehen ARD
Deltakelse
Deltakere: 20
Vinner: Luxembourgs flagg Luxembourg
«Si la vie est cadeau»
Corinne Hermès
Tilbake: Frankrikes flagg Frankrike
Hellas’ flagg Hellas
Italias flagg Italia
Trakk seg: Irlands flagg Irland
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1982        1984 ►

Totalt deltok 20 land, to flere enn året før. Frankrike, Hellas og Italia var alle tilbake etter fraværet i 1982, mens Irland måtte trekke seg på grunn av streik hos kringkasteren RTÉ. Landet overførte likevel finalen og brukte britenes Terry Wogan som kommentator.

Luxembourg vant konkurransen for femte gang med balladen «Si la vie est cadeau», sunget av Corinne Hermès. I motsetning til vinnerlåtene årene i forveien, fikk «Si la vie est cadeau» og Hermès liten kommersiell suksess etter finalen. Like bak fulgte Israel som var representert av sin store popstjerne Ofra Haza og låten «Khai». Sverige ble nummer tre med 16-årige Carola Häggkvist og «Främling». Låten ble en kjempehit både i Sverige og i Norge, og deltakelsen ble starten på hennes suksessfulle karriere i Skandinavia. En stor hit fikk også fjerdeplassen Jugoslavia med låten «Džuli», fremført av Daniel. Låten gikk inn på hitlister over hele Europa, og i Norge nådde den en tredjeplass. Vertsnasjonen Tyskland endte på femteplass. Jahn Teigen representerte Norge for tredje gang. Han deltok med «Do re mi» og endte på en delt niendeplass med 53 poeng.

Bakgrunn

rediger
 
Rudi-Sedlmayer-Halle, i dag kjent som Audi Dome.

Etter seieren med Nicole og «Ein bißchen Frieden» året før, var det Vest-Tyskland som sto vertskap for konkurransen i 1983. Landet hadde arrangert finalen én gang tidligere, i Frankfurt i 1957. Da eksisterte imidlertid ikke tradisjonen med at vinnerlandet fikk arrangere konkurransen året etter. Dette var dermed første gang Vest-Tyskland var vert etter selv å ha vunnet Eurovision Song Contest. Den tyske kringkasteren ARD var arrangør sammen med den regionale kringkasteren Bayerischer Rundfunk. Arrangørene la finalen til München og idrettshallen Rudi-Sedlmayer-Halle. Arenaen ble åpnet elleve år tidligere, som basketballarena under sommer-OL samme år. Arenaen har 6700 sitteplasser, men under sendingen var det imidlertid bare 3500 publikummere i salen.[1] Programleder var danseren og sangeren Marlène Charell.

Format

rediger

Frankrike var tilbake igjen i konkurransen etter boikotten året før. Årsaken var at tv-kanalen Antenne 2 hadde tatt over rettighetene til konkurransen fra TF1 som hadde hatt rettighetene tidligere. Også Italia og Hellas returnerte til konkurransen, mens Irland trakk seg av økonomiske grunner etter en omfattende streik hos kringkasteren RTÉ.[2][3][4] Irsk fjernsyn sendte konkurransen, men brukte i stedet BBCs kommentator Terry Wogan.[1] Dermed stilte 20 land i konkurransen, noe som var en tangering av rekorden fra 1978 og 1981. Dette var også første gang konkurransen ble sendt i Australia, og det var første gang konkurransen ble sendt direkte på Island via satellitt.[5]

Sendingen

rediger

Programmet startet med en film med bilder fra ulike steder i Vest-Tyskland, blant annet Hamburg, Köln, Bremen, München, Nürnberg, Schwarzwald og Vest-Berlin. Deretter kom programleder Marlène Charell på scenen og introduserte alle deltakerlandene. Alle artistene kom opp på scenen, en bueformet scene med orkesteret foran seg. Selve scenebakgrunnen var en vegg med lyssatte stålstenger, som så ut som store, glødende varmetråder.[1]

Med alle artistene samlet på scenen, ønsket programleder Charell velkommen på tysk, engelsk og fransk. Underveis presenterte programlederen all informasjon på de tre språkene, også poengene under avstemningen. Dette gjorde at sendingen for første gang passerte tre timer.[6] Musikalsk leder for orkesteret var Dieter Reith.

Programmet hadde et potensielt publikum på 500 millioner seere. Sendingen ble sendt til alle deltakerlandene samt flere østeuropeiske land og Australia. Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Frankrike startet, mens Luxembourg avsluttet. Norge hadde startnummer to.

 
Marlène Charell ledet sendingen.

Flere av sangene som deltok dette året, fikk stor suksess i etterkant av konkurransen. Israels Ofra Haza med «Khai» kom på andreplass, og sangen ble en stor hit i deler av Europa. Senere ble hun internasjonalt kjent, og toppet blant annet den norske singellisten med sangen «Im nin' alu» i 1988. Dette var også året hvor Sveriges Carola deltok for første gang, og hun kom på tredjeplass med «Främling». Sangen ble senere populær i hjemlandet og toppet også den norske singellisten.[7] Carola deltok i konkurransen igjen i 1991, da hun vant, og i 2006, da hun ble nummer fem. Jugoslavias bidrag,«Džuli», kom på fjerdeplass og ble også en stor hit i Europa og i Norge.[8] Sangen ble også utgitt i en engelsk versjon, kalt «Julie».[9] Finlands Ami Aspelund spilte rundt 40 år senere inn en versjon av Bjørn Eidsvågs sang «Floden», sammen med Erik-André Hvidsten.

Mindre suksess fikk vinneren Corinne Hermès, som representerte Luxembourg med sangen «Si la vie est cadeau». Dette var Luxembourgs femte seier, og de var nå det mestvinnende landet i konkurransen sammen med Frankrike. Sammenlignet med vinnermelodiene årene før, fikk «Si la vie est cadeau» en heller laber kommersiell suksess.[6] Sangen nådde en andreplass på den franske singellisten og en tredjeplass i Belgia. Den tok seg også inn på listene i Irland, Sverige, Sveits og Nederland, men fikk ingen listeplassering i de fleste andre europeiske land. Heller ikke i Norge kom sangen inn på singellisten.[10] Låten fikk ingen poeng fra den norske juryen, og norsk presse var ikke imponert over vinnermelodien – og omtalte den som «melodien ingen husker», «en pinlig opplevelse» og «en skuffende seier for de fleste».[11][12][13] Corinne Hermès spilte inn sangen i en tysk versjon, «Liebe gibt und nimmt», og en engelsk versjon: «Words of Love».

Norges bidrag

rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1983

Norge ble for tredje og siste gang representert av Jahn Teigen som sang «Do re mi». Sangen hadde vunnet den norske finalen 26. februar, og egentlig skulle Wenche Myhre ha sunget den. Men Myhre og sønnen Dan deltok også i den tyske finalen, og det tyske reglementet tillot ikke deltakelse i flere land. Jahn Teigen tok dermed selv rollen som vokalist, med Myhre som korist.[14]

 
Jahn Teigen sang «Do re mi», og Anita Skorgan var en av koristene. Her fra den norske finalen i 1986.

I den internasjonale finalen var Norge det andre bidraget ut på scenen – det samme startnummeret som Jahn Teigen hadde med «Mil etter mil» i 1978. Wenche Myhre var ikke med som korist. I stedet steppet Teigens daværende kjæreste, Anita Skorgan inn, og Skorgan og Teigen kvitterte med et kyss midtveis under opptredenen.[15] Kari Mette Aamodt, Siri Lenning Frømyhr og Nina Bayer var korister sammen med Skorgan.[16] Norges dirigent var Sigurd Jansen, som ble introdusert som Johannes Skorgan da programleder Marlène Charell glemte navnet hans på direkten.[15][17]

På forhånd hadde norsk presse stor tro på det norske bidraget, og vinnerlåten ble liggende på på den norske singellisten i ti uker.[18][19] I den internasjonale finalen havnet også Norge i øvre halvdel av resultatlisten for første gang siden 1973. Norge kom på delt niendeplass med 53 poeng.

Troen på det norske bidraget gjenspeilte seg også i seertallene for den internasjonale finalen i München. 92 prosent av alle nordmenn over 15 år så finalen, ifølge en ScanFact-undersøkelse gjort for VG. Dette var det mest sette programmet på norsk fjernsyn i 1983.[20] Tallet kan ikke direkte sammenlignes med dagens tv-meter-målinger, som gir et langt mer presist bilde av nordmenns tv-seeing.

Kommentator for NRK Fjernsynet var Ivar Dyrhaug, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Erik Diesen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen

rediger

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Charell annonnserte poengene på engelsk, fransk og tysk, noe som gjorde at poengutdelingen varte i nesten en time. I tillegg gjorde Charell en rekke språklige feil. Blant annet blandet hun ordene for «poeng», og hun prøvde på ett tidspunkt å gi poeng til «Schweden» (Sverige) som var ment til «Schweiz» (Sveits).[1]

Avstemningen var jevn og spennende, og Tyskland tok ledelsen tidlig. Etter hvert blandet også Luxembourg, Sverige, Jugoslavia og Israel seg inn i tetstriden. Mot slutten av avstemningen ble det klart at Luxembourg kom til å gå av med seieren. Vinnersangen fikk ingen poeng fra den norske juryen, og dette var første gang Norge ikke ga poeng til vinneren etter at det nye poengsystemet ble innført i 1975.

Deltakere

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[21] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Frankrike Guy Bonnet «Vivre» Fransk Lever 8 56
02   Norge Jahn Teigen «Do re mi» Norsk – 9 53
03   Storbritannia Sweet Dreams «I'm Never Giving Up» Engelsk Jeg gir aldri opp 6 79
04   Sverige Carola Häggkvist «Främling» Svensk Fremmed 3 126
05   Italia Riccardo Fogli «Per Lucia» Italiensk Til Lucia 11 41
06   Tyrkia Çetin Alp og Short Waves «Opera» Tyrkisk – 19 0
07   Spania Remedios Amaya «¿Quién maneja mi barca?» Spansk Hvem håndterer min båt? 19 0
08   Sveits Mariella Farré «Io così non ci sto» Italiensk Jeg liker det ikke sånn 15 28
09   Finland Ami Aspelund «Fantasiaa» Finsk Fantasi 11 41
10   Hellas Krísti Stasinopoúlou «Mou les» (Μου λες) Gresk Du forteller meg 14 32
11   Nederland Bernadette «Sing Me a Song» Nederlandsk Syng en sang for meg 7 66
12   Jugoslavia Daniel «Džuli» Serbisk Julie 4 125
13   Kypros Stavros Siderás og Konstantína «I agápi akoma zi» (Η αγάπη ακόμα ζει) Gresk Kjærligheten lever ennå 16 26
14   Tyskland Hoffmann og Hoffmann «Rücksicht» Tysk Hensyn 5 94
15   Danmark Gry Johansen «Kloden drejer» Dansk Kloden dreier 17 16
16   Israel Ofra Haza «Khai» Hebraisk Lever 2 136
17   Portugal Armando Gama «Esta balada que te dou» Portugisisk Denne balladen gir jeg til deg 13 33
18   Østerrike Westend «Hurricane» Tysk Orkan 9 53
19   Belgia Pas de Deux «Rendez-vous» Nederlandsk Stevnemøte 18 13
20   Luxembourg Corinne Hermès «Si la vie est cadeau» Fransk Hvis livet er en gave 1 142

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i Merknader
Guy Bonnet   Frankrike 1970
Jahn Teigen   Norge 1978, 1982
Anita Skorgan   Norge 1977, 1979, 1982 Korist i det norske bidraget

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[22]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                       
  Frankrike 3 10 10 6 7 2 3 4 4 1 3 3 56 8
  Norge 5 3 6 8 1 8 4 6 3 7 2 53 9
  Storbritannia 5 5 12 2 5 8 5 5 6 3 5 2 10 6 79 6
  Sverige 6 12 8 8 7 2 5 10 10 3 1 7 12 10 8 4 8 5 126 3
  Italia 7 2 4 3 1 2 8 1 6 7 41 11
  Tyrkia 0 19
  Spania 0 19
  Sveits 1 7 1 7 6 1 5 28 15
  Finland 1 2 6 3 4 8 7 7 2 1 41 11
  Hellas 3 12 5 12 32 14
  Nederland 2 7 1 6 4 2 12 3 5 5 2 4 3 4 2 4 66 7
  Jugoslavia 8 12 1 12 10 12 6 7 8 6 12 10 1 12 8 125 4
  Kypros 4 1 6 5 1 5 4 26 16
  Tyskland 10 10 7 8 6 2 4 1 10 3 8 7 6 12 94 5
  Danmark 2 7 1 4 2 16 17
  Israel 8 6 10 5 3 6 7 7 3 12 10 10 7 10 12 10 10 136 2
  Portugal 4 1 5 6 2 6 2 7 33 13
  Østerrike 3 4 5 10 4 4 4 3 6 2 5 3 53 9
  Belgia 4 8 1 13 18
  Luxembourg 12 10 12 8 7 3 8 12 1 12 10 8 2 12 12 5 8 142 1

12 poeng

rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6   Luxembourg Frankrike, Hellas, Israel, Italia, Jugoslavia, Portugal
5   Jugoslavia Belgia, Danmark, Finland, Storbritannia, Tyrkia
2   Hellas Kypros, Spania
  Israel Nederland, Østerrike
  Sverige Norge, Tyskland
1   Nederland Sveits
  Storbritannia Sverige
  Tyskland Luxembourg

Dirigenter

rediger

Mens Dieter Reith var sjefdirigent, hadde hvert land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[23]

Land Dirigent
  Frankrike François Rauber
  Norge Sigurd Jansen
  Storbritannia John Coleman
  Sverige Anders Ekdahl
  Italia Maurizio Fabrizio
  Tyrkia Buğra Uğur
  Spania José Miguel Evoras
  Sveits Robert Weber
  Finland Ossi Runne
  Hellas Mimis Plessas
  Nederland Piet Souer
  Jugoslavia Radovan Papović
  Kypros Mikhalis Rozakis
  Tyskland Dieter Reith
  Danmark Allan Botschinsky
  Israel Silvio Nanssi Brandes
  Portugal Mike Sergeant
  Østerrike Richard Österreicher
  Belgia Freddy Sunder
  Luxembourg Michel Bernholc

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[24] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Frankrike – Nicole André
  2.   Norge – Erik Diesen
  3.   Storbritannia – Colin Berry[25]
  4.   Sverige – Agneta Bolme Börjefors[26]
  5.   Italia – Paola Perissi
  6.   Tyrkia – Fatih Orbay
  7.   Spania – Rosa Campano[27]
  8.   Sveits – Michel Stocker[28]
  9.   Finland – Solveig Herlin
  10.   Hellas – Irini Gavala
  11.   Nederland – Flip van der Schalie
  12.   Jugoslavia – Ukjent
  13.   Kypros – Anna Partelidou
  14.   Tyskland – Carolin Reiber
  15.   Danmark – Bent Henius
  16.   Israel – Yitzhak Shim'oni
  17.   Portugal – João Abel Fonseca
  18.   Østerrike – Tilia Herold
  19.   Belgia – An Ploegaerts
  20.   Luxembourg – Jacques Harvey

Kommentatorer og sendinger

rediger

Finalen ble overført til alle deltakerlandene samt Irland, Island og flere land i Øst-Europa. For første gang ble også sendingen overført til Australia, men da i opptak dagen etter. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1984:[29]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT TV1 Nederlandsk: Luc Appermont [30][31][32]
RTBF Télé 2 Fransk: Jacques Mercier [33]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius [34]
  Finland Yle TV1 Erkki Pohjanheimo [35][36]
Rinnakkaisohjelma Markus Similä [35]
  Frankrike France Télévision Antenne 2 Léon Zitrone [33][37]
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [38]
Reshet Bet Ukjent [39]
  Italia Rai Rete 1 Paolo Frajese, sendt i opptak fra 22.00 [40][41]
  Hellas ERT ERT1 Mako Georgiadou [42][43][44]
  Jugoslavia JRT TV Beograd 1 Mladen Popović [45]
TV Ljubljana 1 Tomaž Terček [46]
TV Zagreb 1 Oliver Mlakar [47]
  Kypros RIK RIK TV Fryni Papadopoulou [48][49]
  Luxembourg CLT RTL Télévision Fransk: Valérie Sarn [33][32]
  Nederland NOS Nederland 1 Willem Duys [50]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Ivar Dyrhaug [51]
NRK P1 Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 22.50
  Portugal RTP RTP1 Eládio Clímaco [52][53][54]
Antena 1 Ukjent [55]
  Spania TVE TVE 1 José-Miguel Ullán [56][57]
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan [58]
BFBS BFBS Radio Richard Nankivell [59]
  Sveits SRG SSR DRS Tysk: Theodor Haller [60]
TSR Fransk: Georges Hardy [37]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [61]
  Sverige SVT TV1 Ulf Elfving [51][26]
SR SR P3 Kent Finell
  Tyrkia TRT TRT Televizyon Başak Doğru [62]
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Ado Schlier [60][63]
  Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [60][64][65]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Australia SBS Channel 0/28 Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter [66]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan [67]
RTÉ Radio 1 Ukjent [68]
  Island RÚV Sjónvarpið Ukjent [69]
  Polen TP TP1 Ukjent, vist i opptak 21. mai 1983 [70]
  Tsjekkoslovakia ČST ČST2 Ukjent, vist i opptak 20. mai 1983 [71]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d «Eurovision Song Contest 1983 – britisk kommentar» (tv-sending) (på engelsk). EBU/ARD/BBC. 23. april 1983. Besøkt 6. februar 2023 – via YouTube. 
  2. ^ «10 Fun Facts About Ireland At The Eurovision - Littlewoods Ireland Blog». Littlewoods Ireland Blog (på engelsk). 10. mai 2017. Arkivert fra originalen 17. september 2021. Besøkt 6. august 2017. 
  3. ^ John Meagher (17. mai 2015). «Tears, tantrums, triumphs: half a century at Eurovision». independent (på engelsk). Besøkt 6. februar 2023. 
  4. ^ McHugh, Connell. «A history of Ireland at the Eurovision Song Contest». The Irish Post. Besøkt 18. september 2022. 
  5. ^ R.R. (22. april 1983). «Helgardagskrá: Evrópusöngvakeppni í beinni útsendingu». Dagblaðið Vísir – DV. Tímarit.is. s. 20. Besøkt 15. januar 2023. 
  6. ^ a b «Eurovision Song Contest Munich 1983». eurovison.tv. 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  7. ^ «Topplista – Carola "Främling"». Topplista. IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  8. ^ «norwegiancharts.com - Daniel - Julie». norwegiancharts.com. Besøkt 18. september 2022. 
  9. ^ «Topplista – Danijel / Julie». Topplista. IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  10. ^ «Oversikt over sangens listeplasseringer i ulike land». hitparade.ch. Besøkt 22. februar 2017. 
  11. ^ Refsdal, Torill (25. april 1983). «En skuffende seier for de fleste». Bergens Arbeiderblad. s. 1, 36. 
  12. ^ «Favorittseier». Telemark Arbeiderblad. 25. april 1983. s. 7. 
  13. ^ «Melodien ingen husker». Fremtiden. 25. april 1983. s. 1, 9. 
  14. ^ Marcussen, Tor (10. februar 1983). «Grand Prix-striden løst: Wenche i koret». Aftenposten. s. 56. 
  15. ^ a b «Jahn Teigen – Do Re Mi – Norway – Eurovision Song Contest 1983». ARD/EBU. Besøkt 6. februar 2023 – via YouTube. 
  16. ^ Marcusen, Tor (22. april 1983). «– Grand Prix gir mersmak». Aftenposten. s. 44. 
  17. ^ «Who is your favourite presenter from the 1980s?». eurovision.tv (på engelsk). 5. oktober 2016. Besøkt 6. februar 2023. 
  18. ^ «norwegiancharts.com - Jahn Teigen - Do re mi». norwegiancharts.com. Besøkt 18. september 2022. 
  19. ^ Marcussen, Tor (28. februar 1983). «Fortjent førsteplass». Aftenposten. s. 48. 
  20. ^ Berby, Tom (2. januar 1984). «Tigre på topp». Verdens Gang. s. 41. 
  21. ^ «Final of Munich 1983 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. september 2022. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest 1983 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 4. august 2017. Besøkt 3. august 2017. 
  23. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  24. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  25. ^ Roxburgh, Gordon (2017). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Three: The 1980s. Telos Publishing. s. 165–180. ISBN 978-1-84583-118-9. 
  26. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 166–167. ISBN 91-89136-29-2. 
  27. ^ País, El (22. april 1983). «Remedios Amaya actúa en séptimo lugar en el Festival de Eurovisión». El País (på spansk). ISSN 1134-6582. Besøkt 7. februar 2023. 
  28. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  29. ^ «The Eurovision Song Contest (1984)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  30. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  31. ^ «D'er effe uit krant – Zaterdag 24 april». De Voorpost. 22. april 1983. s. 12. 
  32. ^ a b «TV-Weekend – televisie zaterdag». Limburgsch dagblad (på nederlandsk). Rotterdam, Nederland – via Delpher. 23. april 1983. s. 8. 
  33. ^ a b c «1983 – Munich». songcontest.free.fr. Besøkt 7. februar 2023. 
  34. ^ «Danmarks Radio TV – Fjernsynsprogram 18. april–24. april 1983». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 7. februar 2023. 
  35. ^ a b «Radio · TV» . Helsingin Sanomat (på finsk). 23. april 1983. s. 59. Besøkt 23. desember 2022. 
  36. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  37. ^ a b «TV – Samedi 23 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 21. april 1983. s. 18–19. Besøkt 7. februar 2023. 
  38. ^ «Shabat – Televizia שבת – טלוויזיה.». Davar (på hebraisk). Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 22. april 1983. s. 67. Besøkt 13. januar 2023. 
  39. ^ «Radio Shabat – 23.4.83 רדיו שבת – 23.4.83». Davar (på hebraisk). Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 22. april 1983. s. 69. Besøkt 13. januar 2023. 
  40. ^ «Alle televisioni». La Stampa (på italiensk). La Stampa – Consultazione Archivio. 23. april 1983. s. 17. Besøkt 6. februar 2023. 
  41. ^ «In poltrona davati alla TV». Stampa Sera (på italiensk). La Stampa – Consultazione Archivio. 23. april 1983. s. 17. Besøkt 7. februar 2023. 
  42. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  43. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (på gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  44. ^ «TV – Sabbato, 23 (TV – Σάββατο, 23)» (PDF). Laos (på gr). Veria, Hellas: Veria offentlige sentralbibliotek. 23. april 1983. s. 2. Arkivert fra originalen (PDF) 13. januar 2023. 
  45. ^ «Jugoszláv televízió – szombat április 23». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 18. april 1983. s. 27. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 7. februar 2023. 
  46. ^ «Televizijski spored – sobota 23. IV.» (PDF). Dolenjski list (på singalesisk). Novo Mesto, SR Slovenia, Jugoslavia. 23. april 1983. s. 10. Arkivert fra originalen (PDF) 3. november 2021. 
  47. ^ «TV – subota». Slobodna Dalmacija (på kroatisk). Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 23. april 1983. s. 14. 
  48. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  49. ^ Kostas Karnakis (24. februar 2019). «H Eυριδίκη επιστρέφει στην... Eurovision! Όλες οι λεπτομέρειες...(ΒΙΝΤΕΟ)». www.alphanews.live (på gresk). Arkivert fra originalen 29. november 2022. Besøkt 15. januar 2023. 
  50. ^ «Radio televisie». Algemeen Dagblad (på nederlandsk). Delpher. 23. april 1983. s. 9. Besøkt 7. februar 2023. 
  51. ^ a b «Klart for kveldens Melodi Grand Prix / Lørdag Fjernsyn og radio». Tønsbergs Blad. Nasjonalbiblioteket. 23. april 1983. s. 30–31. Besøkt 7. februar 2023. 
  52. ^ Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  53. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 23. april 1983. s. 17. Besøkt 7. februar 2023. 
  54. ^ Firmino, Tiago (7. april 2018). «O número do dia. Quantos festivais comentou Eládio Clímaco na televisão portuguesa?». N-TV (på portugisisk). Arkivert fra originalen 4. november 2022. Besøkt 7. februar 2023. 
  55. ^ «Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 23. april 1983. s. 18. Besøkt 7. februar 2023. 
  56. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  57. ^ «Televisión/Radio». La Vanguardia. Hemeroteca – La Vanguardia. 23. april 1983. s. 62. Besøkt 7. februar 2023. 
  58. ^ «Eurovision Song Contest 1983 – BBC One». Radio Times. BBC Genome Project. 23. april 1983. Besøkt 7. februar 2023. 
  59. ^ Roxburgh, Gordon (2017). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Three: The 1980s. Telos Publishing. s. 165–180. ISBN 978-1-84583-118-9. 
  60. ^ a b c «TV Samstag». Freiburger Nachrichten (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 23. april 1983. s. 2. Besøkt 7. februar 2023. 
  61. ^ «Die Kommentatoren wollten ihre Koffer packen» [Kommentatorene ville pakke koffertene sine]. Bild+Funk (på tysk). 29. april 1983. 
  62. ^ «Televizyon». Cumhuriyet (på tyrkisk). 23. april 1983. s. 4. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. 
  63. ^ «Eurovision Song Contest 1984». www.ecgermany.de. Besøkt 29. januar 2023. 
  64. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  65. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (på tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  66. ^ «What's on?». The Australian Jewish News (på engelsk). 22. april 1983. s. 19. Besøkt 7. februar 2023. 
  67. ^ «RTÉ 1 – Saturday» . The Irish Times Weekend. 23. april 1983. s. 8. Besøkt 22. desember 2022. 
  68. ^ «RTÉ Radio 1» . The Irish Times Weekend. 23. april 1983. s. 7. Besøkt 22. desember 2022. 
  69. ^ «Útvarp – Sjónvarp 23.04.1983». Dagblaðið Vísir – DV (på islandsk). timarit.is. 23. april 1983. s. 47. Besøkt 15. januar 2023. 
  70. ^ Program telewizji – sobota. Dziennik Polski. Kraków: Krakowskie Wydawnictwo Prasowe RSW "Prasa-Książka-Ruch". 23. mai 1983. s. 7. 
  71. ^ «Csehszlovák televízió – péntek május 21» (på ungarsk). Rádió- és Televízió-újság. 16. mai 1983. s. 21. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 7. februar 2023 – via MTVA Archívum. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1983&oldid=24772467»