Eurovision Song Contest 1957

andre utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1957 var den andre utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Finalen ble arrangert i Frankfurt am Main i Vest-Tyskland søndag 3. mars 1957, og programleder var Anaid Iplicjian. Som under Eurovision Song Contest 1956 året før var konkurransen først og fremst et radioprogram, siden fjernsyn fremdeles ikke var særlig utbredt i Europa.

Eurovision Song Contest 1957
Datoer
Finale: 3. mars 1957
Vertskap
Sted: Tysklands flagg Großer Sendesaal des Hessischen Rundfunks, Frankfurt am Main, Tyskland
Programleder: Anaïd Iplicjian
Sjefdirigent: Willy Berking
Regi: Michael Kehlmann
Kringkaster: Hessischer Rundfunk (HR) for Deutsches Fernsehen ARD
Deltakelse
Deltakere: 10
Vinner: Nederlands flagg Nederland
«Net als toen»
Corry Brokken
Debuterte: Danmarks flagg Danmark
Storbritannias flagg Storbritannia
Østerrikes flagg Østerrike
Eurovision Song Contest
◄ 1956        1958 ►

Deltakerantallet steg fra syv til ti land, siden Danmark, Storbritannia og Østerrike gjorde sin debut. Dette året ble det innført en rekke nye regler fra den første utgaven: hvert land deltok kun med ett bidrag, og bidraget kunne fremføres av en solist eller duo. Også avstemningssystemet ble lagt helt om ved at hvert deltakerland hadde en jury på ti personer som hver ga ett poeng til sin favorittmelodi. Jurymedlemmene kunne heller ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Poenggivningen var dette året offentlig, og poengene ble lest opp under sendingen, land for land over telefon. Underveis i avstemningen ble poengene ført opp på en poengtavle, slik at seerne og lytterne kunne følge med.

Nederland fikk sin første seier, da Corry Brokken vant klart med låten «Net als toen». Frankrike ble nummer to, mens debutanten Danmark fikk en tredjeplass med «Skibet skal sejle i nat». Luxembourg og vertslandet Tyskland delte fjerdeplassen.

Bakgrunn

rediger
 
Den store radiokonsertsalen der konkurransen ble avholdt 3. mars 1957. Foto: Emaker

Konkurransen ble holdt i Vest-Tyskland mens Sveits vant året før.[1] Sedvanen med at fjorårets vinner påtar seg arrangementet, var ikke etablert på dette tidspunktet. I stedet var det meningen at arrangementet skulle gå på rundgang mellom landene, men ettersom stadig flere land meldte seg på konkurransen, ble en slik ordning upraktisk. Vinnerlandet Sveits ble tilbudt arrangementet, men takket nei etter å ha arrangert i 1956.[1][2] I stedet påtok tyske Hessischer Rundfunk (HR) seg arrangørjobben og la sendingen til Hessischer Rundfunks radiokonsertsal i Frankfurt am Main. Finalen ble avholdt søndag 3. mars, den tidligste datoen i konkurransens historie.

Programleder var den da 21 år gamle tyske skuespilleren Anaïd Iplicjian.

Format

rediger

Dette året ble det innført flere regler og ordninger som fortsatt er gjeldende den dag i dag. Hvert land fikk fra nå av bare delta med ett bidrag hver – i 1956 hadde hvert av de syv deltakerlandene stilt med to sanger.

Inspirert av den britiske sangkonkurransen Festival of British Popular Songs innførte EBU nå en offentlig og transparent avstemning.[2] Hvert land hadde en jury bestående av ti medlemmer, der det enkelte jurymedlem ga ett poeng til sangen vedkommende likte best. I motsetning til året før kunne ikke jurymedlemmene stemme på bidraget fra sitt eget land.[2] Denne praksisen gjelder fortsatt i konkurrasen.

Resultatet fra stemmegivningen ble offentliggjort ved at programlederen kalte opp juryene i tur og orden over telefon. En juryleder leste deretter opp sitt lands stemmer på direkten, og poengene ble fortløpende ført opp på en manuell poengtavle.[2]

Reglene antydet at hvert lands bidragene ikke burde overskride tre minutter.[2] Til tross for dette var det stort sprik i lengden på de forskjellige landenes bidrag. Ytterpunktene var det italienske og britiske bidraget: Det italienske bidraget varte 5 minutter og 9 sekunder, Storbritannias i 1 minutt og 52 sekunder. Italia ble ikke diskvalifisert, til tross for sterke protester.[1][2]

Deltakende land og bidrag

rediger
 
Danmarks Gustav Winckler og Birthe Wilke avsluttet opptredenen sin med et langt kyss.

Ti land deltok i konkurransen: I tillegg til de syv landene som deltok i 1956, sluttet Danmark, Storbritannia og Østerrike seg til konkurransen for første gang.

Norden debuterer

rediger

Danmark var det første av de nordiske landene til å delta i konkurransen. Og Birthe Wilke og Gustav Winckler sang Danmark inn til en tredjeplass med «Skibet skal sejle i nat». Sangen er en kjærlighetsballade, hvor sangerne skilles før én av dem foretar en sjøreise på skipet som nevnes i teksten.[2] Sangen ble særlig kjent for kysset som duoen utveksler på slutten av fremførelsen – det lengste scenekysset i konkurransens historie.[1][3] Kysset ble ekstra langt fordi en scenearbeider glemte å signalisere til duoen at de skulle slutte.[4]

Deltakere

rediger

Oversikt over bidrag, artist, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[5][6]

Land Kringkaster Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia NIR «Straatdeuntje» Harry Frekin Eric Franssen Nederlandsk Gatemelodi
  Danmark Statsradiofonien «Skibet skal sejle i nat» Erik Fiehn Poul Sørensen Dansk Skipet skal seile i natt
  Frankrike RTF «La belle amour» Guy Lafarge Francis Carco Fransk Den vakre kjærligheten
  Italia Rai «Corde della mia chitarra» Mario Ruccione Giuseppe Fiorelli Italiensk Strenger på min gitar
  Luxembourg CLT «Amours mortes (tant de peine)» Jean-Pierre Kemmer Jacques Taber Fransk Døde elskere (så mye smerte)
  Nederland NTS «Net als toen» Guus Jansen Willy van Hemert Nederlandsk Akkurat som den gang
  Storbritannia BBC «All» Reynell Wreford Alan Stranks Engelsk Alt
  Sveits SRG SSR «L'enfant que j'étais» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Barnet som jeg var
  Tyskland HR for ARD «Telefon, Telefon» Friedrich Meyer Ralph Maria Siegel Tysk Telefon, telefon
  Østerrike ORF «Wohin, kleines Pony?» Kurt Svab Kurt Svab, Hans Werner Tysk Hvor, lille ponni?

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok Merknader
Lys Assia   Sveits 1956 Sang begge deltakerlåtene til Sveits: «Das alte Karussell» og «Refrain», og vant med sistnevnte.
Corry Brokken   Nederland Sang «Voorgoed voorbij», den ene av Nederlands to deltakerlåter.

Sendingen

rediger

Finalen ble overført i svart-hvitt direkte fra Hessischer Rundfunks radiokonsertsal søndag 3. mars 1957 klokken 21.00–22.09 sentraleuropeisk tid.[7] Svært få europeere hadde fjernysn på denne tiden, og sendingen var i stor grad lagt opp som en radiosending uten mye staffasje og dekor. Det var rundt 400 publikummere i salen.[2]

Sendingen startet med bilder av orkesteret, Hessischer Rundfunks store danseorkester, under ledelse av Willy Berking.[8] Orkesteret var plassert på venstre scenekant, sett fra salen. Deretter panorerte kameraet til midten av scenen, der det for anledningen var bygget en stor trapp. Til høyre for trappen var det en liten scene der artistene opptrådte. Bak artistene var en lyreformet liten scenevegg som hadde ulike bakgrunnsbilder etter temaet til sangen som ble fremført. For eksempel var det et bilde av brostein under Belgias bidrag, «Straatdeuntje» (gatemelodi).[8]

Programleder Anaïd Iplicjian kom ned trappen og holdt deretter en kort introduksjon på tysk.[8] Deretter startet gjennomgangen av de ti bidragene. Rekkefølgen var blitt avgjort ved loddtrekning dagen før.[8] Belgia åpnet, mens fjorårsvinner Sveits og Lys Assia avsluttet.

Avstemningen

rediger
 
Corry Brokken sikret Nederland sin første seier. Her fotografert i 1961. Hun deltok også året etter og var programleder i 1976. Foto: Jack de Nijs, Anefo

Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, startet avstemningen umiddelbart. På den ene siden av scenen var det satt opp et stort europakart med de ti deltakerlandene markert. Hver hovedstad var merket med en lampe som blinket når det aktuelle landet ble kalt opp for å avgi stemmer.[8] Mens programleder Iplicjian forklarte hvordan avstemningen skulle gjennomføres, kunne seerne og lytterne se og høre scenearbeidere som febrilsk rigget til et telefonbord foran kartet. Deretter satte programlederen og assistenten, bare omtalt som «Fru Damm», seg ned og kalte opp juryene i motsatt rekkefølge av deltakerrekkefølgen.[8]

Avstemningen var preget av dårlig og svak lyd samt flere tekniske forstyrrelser. Flere av landene, blant andre Italia, Nederland og Sveits, avga stemmene sine på tysk. Andre land avga poeng på fransk eller engelsk. Fra 1958 måtte alle stemmer avleveres på enten engelsk eller fransk.

Nederland tok ledelsen fra starten av etter å ha fått 7 stemmer fra Sveits. Deretter fulgte flere høye stemmer fra de to neste juryene Danmark og Frankrike. Da tre av ti juryer hadde stemt, ledet Nederland med 14 stemmer, mot Tysklands 6. Nederland fikk stemmer fra alle land og avsluttet med 31 stemmer, nesten dobbelt så mange som andreplassen Frankrike med 17 stemmer.[9]

Deretter kom HRs direktør Eberhard Beckmann på scenen og overrakte medaljer til vinnerartisten Corry Brokken og låtskriverne Guus Jansen og Willy van Hemert. Deretter fremførte Brokken «Net als toen» om igjen, akkompagnert av Sem Nijveen på fiolin. Dolf van der Linden dirigerte orkesteret for Nederland.

Resultat

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[9] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Belgia Bobbejaan Schoepen «Straatdeuntje» 8 5
02   Luxembourg Danièle Dupré «Amours mortes (tant de peine)» 4 8
03   Storbritannia Patricia Bredin «All» 7 6
04   Italia Nunzio Gallo «Corde della mia chitarra» 6 7
05   Østerrike Bob Martin «Wohin, kleines Pony?» 10 3
06   Nederland Corry Brokken «Net als toen» 1 31
07   Tyskland Margot Hielscher «Telefon, Telefon» 4 8
08   Frankrike Paule Desjardins «La belle amour» 2 17
09   Danmark Birthe Wilke og Gustav Winckler «Skibet skal sejle i nat» 3 10
10   Sveits Lys Assia «L'enfant que j'étais» 8 5

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[10]

 Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                   
  Belgia 1 2   2           5 8
  Luxembourg           3 4 1   8 4
  Storbritannia 2       1 1   1 1 6 7
  Italia   1     2   2 1 1 7 6
  Østerrike         1   2     3 10
  Nederland 7 3 4 1 6 1 1 3 5 31 1
  Tyskland     6     1     1 8 4
  Frankrike   2 6 1     2 4 2 17 2
  Danmark       5   3 2     10 3
  Sveits 2   1     1   1   5 8

Dirigenter

rediger

Mens Willy Berking var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[11]

Land Dirigent
  Belgia Willy Berking
  Luxembourg Willy Berking
  Storbritannia Eric Robinson
  Italia Armando Trovajoli
  Østerrike Carl de Groof
  Nederland Dolf van der Linden
  Tyskland Willy Berking
  Frankrike Paul Durand
  Danmark Kai Mortensen
  Sveits Willy Berking

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Sveits – Mäni Weber
  2.   Danmark – Gunnar «Nu» Hansen
  3.   Frankrike – Claude Darget
  4.   Tyskland – Joachim Fuchsberger
  5.   Nederland – Siebe van der Zee[12]
  6.   Østerrike – Ukjent
  7.   Italia – Nunzio Filogamo[13]
  8.   Storbritannia – David Jacobs
  9.   Luxembourg – Ukjent
  10.   Belgia – Bert Leysen

Kommentatorer og kringkastere

rediger

Alle deltakerlandene overførte finalen direkte og de fleste hadde egne kommentatorer. Under er en oversikt over kjente kommentatorer under Eurovision Song Contest 1957.[14]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia INR INR Janine Lambotte [15]
NIR NIR TV Nic Bal
  Danmark Statsradiofonien Statsradiofonien Fjernsyn Svend Pedersen [16]
Program 2
  Frankrike RTF RTF Télévision Robert Beauvais [17]
Paris-Inter Ukjent [18]
  Italia Rai Programma Nazionale Bianca Maria Piccinino [19][20]
Secondo Programma
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Brukte Frankrikes kommentator [21]
  Nederland NTS NTS Piet te Nuyl Jr. [22]
  Storbritannia BBC  BBC Television Service Berkeley Smith [23][24]
  Sveits SRG SSR SRG Ukjent [17]
TSR TV Robert Beauvais [17]
Radio Beromünster Ukjent [18]
Radio Sottens Ukjent
Radio Monte Ceneri Ukjent
  Østerrike ORF ORF Ingen kommentator [25]

Kommentatorer og overføringer i ikke-deltakende land

rediger

Sendingen kunne også overføres av ikke-deltakende EBU-medlemmer, og både Monaco og Sverige overførte sendingen.

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Monaco Radio Monte-Carlo Ukjent [18]
  Sverige SR Sveriges Radio TV Nils Linnman [26]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d «Eurovision Song Contest 1957». Eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 13. august 2023. 
  2. ^ a b c d e f g h «#ThrowbackThursday to 60 years ago: Eurovision 1957». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 26. oktober 2017. Arkivert fra originalen 27. juni 2023. Besøkt 13. august 2023. 
  3. ^ Gert (19. mars 2016). «Det forbudte kys». Berlingske. Besøkt 6. desember 2016. 
  4. ^ Johannesen/ Bergman, Anna/ Jan (23. mars 2011). «Birthe Wilke fortæller om kysset med Gustav Winckler | BILLED-BLADET». Billed-Bladet (på dansk). Besøkt 23. juni 2018. 
  5. ^ «1957 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 13. august 2023. 
  6. ^ «Participants of Frankfurt 1957». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 13. august 2023. 
  7. ^ «Danmarks Radio – Radio og fjernsyn 3. marts 1957». Alle tiders programoversigter. www.dr.dk. Besøkt 13. august 2023. 
  8. ^ a b c d e f «Eurovision Song Contest 1957 – Full Show (Remastered – 50fps)». HR/ARD/EBU. 3. mars 1957. Besøkt 13. august 2023 – via YouTube/ Svensk TV. 
  9. ^ a b «Final of Frankfurt 1957». Eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 7. juli 2022. 
  10. ^ «Results of the Final of Frankfurt 1957». Eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  11. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  12. ^ «Verrassingen». De Telegraaf (på nederlandsk). 4. mai 1957. s. 2. 
  13. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (på italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  14. ^ Beckmann, Ederhard (3. mars 1957). «The Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union (EBU), Zweites Deutsches Fernsehen (ZDF). Besøkt 7. juli 2022. 
  15. ^ «Programma's Binnen- en Buitenlandse Zenders». www.delpher.nl (på nederlandsk). De Telegraaf. 2. mars 1957. s. 13. Arkivert fra originalen 2. juni 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  16. ^ «Sendeplan 3. mars 1957» (PDF). www.danskkulturarv.dk. Dansk Kulturarv. Arkivert fra originalen 5. juni 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  17. ^ a b c «Le Journal de la Télévision. Radio – Je vois tout». Radio Je vois tout - actualité télévision. Scriptorium digitalt bibliotek. 28. februar 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  18. ^ a b c «Radio Je vois tout - actualité télévision». scriptorium.bcu-lausanne.ch. 28. februar 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  19. ^ «Radio e televisione». La Stampa – Consultazione Archivio. La Stampa. 30. mars 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest 1957» (på italiensk). Eurofestival News. 11. september 2016. Besøkt 13. august 2023. 
  21. ^ «Danièle Dupré – Luxembourg 1957». eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  22. ^ «Vertrokken naar song-festival». www.delpher.nl (på nederlandsk). De Telegraaf. 1. mars 1957. s. 7. Arkivert fra originalen 6. oktober 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  23. ^ «Grand Prix of the 1957 Eurovision Song Contest». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Programme Index. 3. mars 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  24. ^ Roxburgh 2012, s. 152–158.
  25. ^ «Bob Martin – Østerrike 1957». eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  26. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna: de svenska uttagningarna och internationella finalerna (på svensk). Stockholm: Premium Publishing. s. 10–11. ISBN 91-89136-29-2. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata