Erik Vullum
Erik Vullum (født 29. desember 1850 i Lund, død 14. mars 1916 på Lillehammer) var en norsk skribent, redaktør, posør og folketaler, kjent for sin kamp for det kommende Venstres standpunkt i årene før 1884.
| Erik Vullum | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. des. 1850[1] Lund kommune | ||
| Død | 14. mars 1916[1] (65 år) Lillehammer | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, redaktør, politiker, biograf | ||
| Ektefelle | Margrethe Vullum (1879–ukjent)[1] | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Signatur | |||
 | |||
Bakgrunn
redigerHan var prestesønn og vokste (etter farens død i 1852) opp hos sin mors familie i Trondheim. Han tok artium i 1869. Han begynte på anneneksamen, men rakk ikke å fullføre denne før han som skribent og debattant engasjerte seg i Sverdrups og Bjørnsons venstreagitasjon.
Liv og virke
rediger
Norsk portrettarkiv / Riksantikvaren
Han skrev i Dagbladet, som han også var redaktør for i 9 måneder i 1880. Han gikk på Skovgaard folkehøjskole i Ordrup nord for København ca. 1875, og innledet et forhold til rektors hustru, datter av den danske politikeren Orla Lehmann, Margrethe Rode, som han giftet seg med i 1879. Bryllupet stod på Aulestad. Margrethe Rode hadde i sitt første ekteskap med Bjørnstjerne Bjørnsons danske ungdomsvenn fått to sønner, politikeren Ove Rode[2] og dikteren Helge Rode, kjent for sangen «Der er ingenting i verden så stille som sne».
Erik Vullum bodde i utlandet i flere perioder i 1870-årene, også som korrespondent i Paris. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1879. Han skrev i 1881 tre bøker, om Falsen, Wergeland og franskmannen Léon Gambetta, og Harald Noreng bemerker at «Det virket som om Vullum ville mobilisere disse tre også til kampen på venstresiden i samtidens Norge».
I 1908 oppsøkte Francis Bull på vegne av Det Norske Studentersamfund Vullum i hans ørlille kontor i redaksjonen hos Verdens Gang. Vullum satt på kontorets eneste stol. Stemmen hans var til Bulls overraskelse snøvlende, men det glemte han snart, for som Nils Kjær sa om Vullum: «Når han først talte! – Og når talte han ikke først?»[3]
Ekteparet Vullum levde et ustabilt liv, basert på hennes formue (som etter hvert tok slutt), hans ustadige forhold til alkohol, og få faste inntekter. De bodde i Valdres, på Askøy utenfor Bergen, og flere steder på Østlandet. 1898–1905 bodde de i utlandet, blant annet Italia. I 1912 slo de seg ned på Lillehammer, hvor de ble en del av byens kulturelle elite. Vullum ble statsstipendiat i 1914, og fikk ved det en sikret inntekt i sine siste år. Han døde i 1916, hvoretter hun dro tilbake til hjemlandet. De ligger begravet side ved side på Lillehammer kirkegård.
Vullum ble av Nils Collett Vogt kalt «Norges vakreste mann».
Verker
rediger- Anmeldelse av Et Dukkehjem, Dagbladet, desember 1879
- Kristian Magnus Falsen, Grundlovens Fader. 1881
- Leon Gambetta og den franske Republik. 1881
- Henrik Wergeland i Digt og Liv : en historisk Skitse. 1881. Ny utgave 1908.
- Følgerne af 9de Juni. 1883
- Løsningen : dens Krav, Midler og Grændser. 1883
- Menighedsraad?. 1887
- Lykke. 1887
- Himlene aabne? : et stykke. 1891
- Unionen og dens Fremtid. 1894
- Hvorledes Norge blev frit. 1914
Referanser
rediger- ^ a b c Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://www.snl.no/Ove_Rode
- ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 235-6), forlaget Gyldendal, Oslo 1945
Litteratur
rediger- Lehmann, J. (1958): To nordmænd. København.
- Noreng Harald. «(no) Erik Vullum» i Norsk biografisk leksikon.
- Ræder, Trygve (1937): «Erik Vullum». I: Syn og segn 1937, (s. 385-391). Oslo.
- Tveterås, Harald (1982). «Erik og Margrethe Vullum» I: Samtiden, nr 6, 1982
Eksterne lenker
rediger- (en) Erik Vullum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Erik Vullum hos Virksomme ord
- (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Erik Vullum