Wikipedia

Det siste måltid

Fortelling i Det nye testamente, Lukas 22:7-20

Det siste måltid, eller påskemåltidet, er en fortelling i Bibelen om hvor Jesus og hans tolv apostler delte et måltid i Jerusalem om kvelden eller natten forut for Jesu tilfangetagelse, rettergang og korsfestelse. I måltidets anledning skal Jesus ha vasket disiplenes føtter, innstiftet nattverden, forutsagt apostelen Judas Iskariots forræderi og gitt siste rettledninger, bud og åndelige vitnesbyrd. Episoder fra begivenheten er sentrale i utviklingen av kristen liturgi og kultus, og danner yndede motiver gjennom kunsthistorien.

BartolomeusJakob den yngreAndreasPeterJudas IskariotPeterJohannesJesusThomasJakob den eldreFilipMatteusJudas TaddeusSimon
«Nattverden» eller «Det siste måltid» («L'Ultima Cena») av Leonardo da Vinci, 1495–98. Maleriet avbilder scenen da Jesus kunngjør at en av apostlene skal forråde ham. (Bruk pekeren for å identifisere personene.)

Ordet «nattverd» betegner opprinnelig et aftensmåltid, og forbindes senere med historiske og bibelske emner og faste uttrykk;[1] fra Jesu siste måltid med disiplene kommer det samme som navn på eukaristiens sakrament, egentlig «Herrens nattverd» eller «den hellige nattverd».

Evangelienes beretninger

rediger

Måltidet nevnes i alle de fire kanoniske evangelier, og i Pauli første brev til korinterne. Blant de forskjellige hendelsene under måltidet er det Johannesevangeliet som skildrer at Jesus vasker disiplenes føtter, og som gjengir en lengre tale, delvis dialog, som holdes mer i etterkant og kalles Jesu avskjedstale. De tre synoptiske evangelier forteller på sin side at Jesus samme sted fordeler brød og vin blant apostlene under de anvisninger som kristen tradisjon utlegger som innstiftelsen av eukaristien. Alle evangeliene omtaler Jesu forutsigelse av at disippelen Judas Iskariots skal forråde ham.

Måltidet finner sted i Jerusalem på «den første dag av de usyrede brøds høytid».[2] Forut har djevelen fart inn i disippelen Judas, som mot tretti sølvpenger har inngått en sammensvergelse med de jødiske yppersteprestene og de skriftlærde, som holder Jesus for en trussel mot deres makt og den bestående orden, om å forråde ham for å overgi ham i deres vold ved en leilighet da det kan lykkes uten offentlig oppstyr.[3] Apostlene Peter og Johannes har gjort i stand påskelammet i en stor sal med benker og hynder, lånt dem av husbonden i et hus de er blitt ført til av en mann med en krukke som Jesus hadde sagt at de ville møte i byen.[4] Følgende natt, når han er ute av byen, blir Jesus forrådt og ført tilbake i fangenskap; han blir neste dag stilt for retten, dømt og korsfestet.

Fotvaskingen

rediger

I oldtiden var fotvasking et utbredt høflighets- eller ærbødighetstegn overfor en gjest, vanligvis utført av slaver.[5] Evangelisten Johannes forteller at Jesus reiser seg under måltidet, kler av seg og binder et linklede om seg. Han slår vann i et fat og begynner i tur og orden å vaske disiplenes føtter og tørke dem med det samme linkledet.

Når Jesus kommer til ham, protesterer Peter. Jesus sier ham at hva han gjør, forstår ikke Peter nå, men skal skjønne det siden; Peter vedblir imidlertid å motsette seg. Når Jesus da sier at dersom han ikke vasker ham, har ikke Peter del med ham, gir Peter etter og ber ham ikke bare vaske hans føtter, men også hendene og hodet. Men Jesus sier at den som er badet, kun trenger å vaske føttene, da han er ren over det hele, og at «dere er rene, dog ikke alle», hentydende til Judas.[6]

Når man igjen er til bords etter fotvaskingen, utdyper Jesus meningen av den forutgående handlingen, som også har forbilledlig funksjon: Disiplene kaller ham med rette herre og læremester, sier han, men når han nå har vasket deres føtter, forplikter også de å vaske hverandres, ettersom en tjener ikke er større enn sin herre, heller ikke en utsending større enn den som har sendt ham.[7] Med en slik viten skal disiplene være sikret salighet. Igjen hentyder Jesus til Judas, ved å sitere et vers fra Salmenes bok.[8][9]

Eukaristiens innstiftelse

rediger
Se også: Innstiftelsesordene og Den eukaristiske bønn

De synoptiske evangelister forteller om de anvisninger Jesus gir disiplene som siden leses som innstiftelsen av det kristne nattverdsritualet. Jesus tar et brød, velsigner og bryter det, fordeler det blant disiplene og ber dem spise av det, og gir dem også vin å drikke av en kalk.[10] Etter Lukas ber Jesus dem gjøre dette til hans ihukommelse, gjen- eller fremerindring (anamnesis).[11] Vinen identifiserer han med sitt blod, og brødet med sitt legeme. Tildragelsen omtales forøvrig av Paulus, som blant annet siterer den sistnevnte uttalte anvisningen.[12]

Blodet bestemmer Jesus nærmere som paktens eller den nye pakts blod, som utgytes for mange og til syndenes forlatelse. Han tilføyer at dette er siste gang han drikker av «vintreets frukt» før han skal drikke den «ny» i Guds eller sin Faders rike.[10]

Forutsigelsen av Judas' forræderi

rediger
 
Judashode. Studie til Leonardos «Nattverden».

Under måltidet sier eller «vitner»[13] Jesus til disiplene at en av dem skal forråde ham.[14] I Lukas omtales episoden sammenligningsvis flyktig; hos de andre evangelistene innledes beskrivelsen med at Jesus kunngjør: «Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg.»[15] Johannes lar meddelelsen følge idet Jesus settes i en forbigående åndelig rystelse.[13]

Underretningen bedrøver og forundrer disiplene, som da ser på hverandre og ikke skjønner hvem han taler om,[16] og spør ham hver for seg: «Er det jeg, Herre?» eller lignende.[17] I Lukas tangeres bare hele hendelsen, men det nevnes at det oppstår en spørsmålsveksling blant disiplene innbyrdes om hvem det er.[18] I Johannesevangeliet nikker Peter til Johannes, som sitter like ved siden av Jesus, og ber ham si hvem han mener. Når Johannes da lener seg opp til brystet hans og spør ham hvem det er, svarer Jesus ham at det er den han vil gi brødstykket han samtidig dypper. Når han så gir brødstykket til Judas, farer Satan inn i Judas.[19] Idet uvisse disipler spør ham: «Det er ikke jeg?», svarer Jesus etter Matteus og Markus at det er den som dypper hånden i fatet sammen med ham.[20] Matteus hitsetter så uttalelsen: «For Menneskesønnen går vel bort som skrevet er om ham, men ve det menneske ved hvem han blir forrådt! Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født»,[21] formuleringer som med utelatelse av siste setning også er de som innleder Lukas' mer streifende omtale etter de begynnende ordene: «Hans hånd som forråder meg, er med meg over bordet.»[22] Samtidig i Matteus spør likeledes Judas her Jesus: «Det er da ikke jeg?», hvortil Jesus svarer: «Du har selv sagt det.»[23]

Etter at Judas har fått brødstykket som fortalt i Johannes, sier i denne beretningen Jesus til ham: «Hva du gjør, det gjør snart!», noe selskapet ikke forstår meningen av, men falskt formoder kan ha å gjøre med et ærend i forbindelse med at Judas har hånd om pengepungen. Denne forlater da bordet.[24]

Forutsigelsen av Peters fornektelse

rediger

Når Jesus i grålysningen senere befinner seg i fangenskap under prosessen hos ypperstepresten Kaifas, er Peter og en annen disippel kommet etter. Mens Peter oppholder seg i gårdsrommet, portgangen og forgården, kommer apostelen til å nekte for sin befatning med Jesus etter som den flere steder foreholdes ham av elementer i pøbelen eller tyendet omkring. Når hanen galer, erindrer han «bitterlig» at Jesus forutsa dette om ham.[25]

I Johannesevangeliet forutsier Jesus fornektelsene da han antyder sin snarlige avskjed, og Peter så spør ham hvorhen han nå skal. Når Jesus svarer at dit han går, kan Peter ikke følge ham nå, men skal gjøre det siden, utbryter apostelen: «Hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil sette mitt liv til for deg.» Til dette svarer Jesus: «Vil du sette ditt liv til for meg? Sannelig, sannelig sier jeg deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger.»[26]

Under måltidet tiltaler Jesus i Lukasevangeliet Peter og maner ham til å styrke sine brødre når han en gang «omvender seg». Apostelen slår fast overfor Jesus at han er rede til å gå i fengsel og død for ham. Da sier også Jesus: «Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale idag før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.»[27]

Jesu avskjedstale

rediger

Etter at Judas har forlatt dem, holder i Johannesevangeliet Jesus omfattende avskjedstale for og med de elleve andre disiplene når måltidet er spist.[28] Talen er tematisk omskiftelig, omhandler bud og åndelige gjenstander og munner ut i det som kalles Den yppersteprestelige bønn.

Datering, sted og bakgrunnsbetingelser

rediger

Nattverdssalen

rediger
 
Det såkalte Coenaculum på Sionfjellet har fra gammelt av vært identifisert med hendelsens plassering.

«Nattverdssalen», hvor påskemåltidet ble holdt, regnes ofte til de samme gemakker som apostlene siden skal ha benyttet som fastere eller løsere tilholdssted,[29] og hvor flere andre nytestamentlige begivenheter utspiller seg, så som noen av Jesu fremtredener etter oppstandelsen[30] og innsettelsen av apostelen Mattias i Judas Iskariots sted[31]. Tradisjonelt knyttes nattverdssalens (latin Coenaculum) plassering til en slik benevnt nåværende bygning på Sionfjellet, like utenfor Jerusalems gamle bymurer, som har en etappevis ombygningshistorie og opprinner fra dunkel oldtid.[32]

Tidfestelse

rediger

For korsfestelsens datering legger historikere til grunn tidsrommet 30–36 e.Kr.[33] Fysikerne Isaac Newton og Colin Humphreys utelukket ved astronomiske beregninger årene 31, 32, 35 og 36 for pessachfesten, slik at bare 7. april 30 und 3. april 33 ville stå igjen som aktuelle tidfestelsesmuligheter.[34] Den jødiske påskefesten fant årlig sted den 15. nisan.

Måltidet i kunsten

rediger

Det siste aftensmåltid med disiplene har vært en populær gjenstand for kunstnerisk fortolkning. I renessansens italienske klostre var det tradisjon å utsmykke refektoriet med en freske av det siste måltidet;[35] mest kjent blant slike fresker er Leonardo da Vincis «Nattverden» (Il Cenacolo).

Fotnoter

rediger
Type nummerering


Referanser

rediger
  1. ^ «nattverd» i Det norske akademis ordbok, «nattvard» i Svenska Akademiens ordbok, «nadver» i Den Danske Ordbog.
  2. ^ Matt 26,17, Mark 14,12, Luk 22,1
  3. ^ Matt 22,2–6, Mark 14,10–11, Luk 22,3–6
  4. ^ Matt. 26,17–19, Mark 14,12–16, Luk 22,8–13
  5. ^ Se «fotvasking» i Store norske leksikon.
  6. ^ Joh 13,2–11
  7. ^ Joh 13,12–17
  8. ^ Joh 13,17–18
  9. ^ Bruce, F.F. (1983). Hva Bibelen lærer om Jesu gjerning. s. 102. ISBN 8253406053. : «‘Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen imot meg’ (Salme 41,10). Ifølge Johannes 13,18 siterte Jesus nettopp disse ordene da han gjorde det kjent at det satt en forræder ved bordet. ‘Jeg taler ikke om dere alle. Jeg vet hvem jeg har utvalgt – men Skriften måtte bli oppfylt: Han som eter sitt brød med meg, har løftet sin hæl mot meg.’»
  10. ^ a b Matt 26,26–28, Mark 14,22–24, Luk 22,17–20
  11. ^ Luk 22,19
  12. ^ 1 Kor 11,23–29
  13. ^ a b Joh. 13,21
  14. ^ Matt 26,21, Mark 14,18, Luk 22,21, Joh 13,21
  15. ^ Matt 26,21, Mark 14,18, Joh 13,21
  16. ^ Mark 14,14, Joh 13,22
  17. ^ Matt 26,22, Mark 14,20
  18. ^ Luk 22,24
  19. ^ Joh 13,23–28
  20. ^ Matt 26,23, Mark 14,20
  21. ^ Matt 26,24
  22. ^ Luk 22,21–22
  23. ^ Matt 26,25
  24. ^ Joh 13,27–30
  25. ^ Matt 26,69–75, Mark 14,66–72, Luk 22,54–62, Joh 18,15–18, 25–27
  26. ^ Joh 13,33–38
  27. ^ Luk 22,31–34
  28. ^ Joh 13–18
  29. ^ Cambridge Bible for Schools and Colleges om Ap 1,13
  30. ^ Mark 16,14, Luk 24,33, Joh 20,19
  31. ^ Ap 1,15
  32. ^ Max Küchler. Jerusalem. 2007
  33. ^ Paul William Barnett (1999). Jesus and the Rise of Early Christianity: A History of New Testament Times. Downers Grove (Illinois): InterVarsity Press. s. 19–21. ISBN 0-8308-1588-0. 
  34. ^ Colin J. Humphreys: The Mystery of the Last Supper, s. 62–63.
  35. ^ Guido Fuchs (1998). Mahlkultur: Tischgebet und Tischritual. Regensburg: Friedrich Pustet. s. 146–148. 

Litteratur

rediger
  • David-Jonathan Benrubi: «La Cène et les autres festins: brèves remarques sur l’iconographie des repas sacrés et profanes». I: Christian Heck (utg.): Thèmes religieux et thèmes profanes dans l’image médiévale: transferts, emprunts, oppositions, Turnhout, Brepols 2013, s. 89–107.
  • Willibald Bösen: Der letzte Tag des Jesus von Nazaret. Herder, Freiburg im Breisgau 19953, ISBN 3-451-23214-6.
  • F.L. Cross, E.A. Livingstone: The Oxford Dictionary of the Christian Church. Oxford University Press, Oxford, New York 20053. ISBN 9780192802903.
  • Gillian Feeley-Harnik: The Lord's Table: Eucharist and Passover in Early Christianity, Symbol and Culture. University of Pennsylvania Press, Philadelphia 1981.
  • Gillian Feeley-Harnik: The Lord's Table: The Meaning of Food in Early Judaism and Christianity. Smithsonian Institution Press, Washington 1994.
  • Rupert Feneberg: Christliche Passafeier und Abendmahl: eine biblisch-hermeneutische Untersuchung der neutestamentlichen Einsetzungsberichte. Kösel, München 1971, ISBN 3-466-25327-6 (= Studien zum Alten und Neuen Testament. bind 27).
  • Hartmut Gese: Die Herkunft des Herrenmahls. I: Zur biblischen Theologie. Alttestamentliche Vorträge. Kaiser, München 1977, ISBN 3-459-01098-3, s. 107–127.
  • Bernhard Heininger: Das letzte Mahl Jesu. Rekonstruktion und Deutung. I: Winfried Haunerland (utg.): Mehr als Brot und Wein. Theologische Kontexte der Eucharistie (= Würzburger Theologie 1). Echter, Würzburg 2005, ISBN 3-429-02699-7, s. 10–49.
  • Judith Hartenstein: «Abendmahl und Pessach. Frühjüdische Pessach-Traditionen und die erzählerische Einbettung der Einsetzungsworte im Lukasevangelium». I: Judith Hartenstein et al.: «Eine gewöhnliche und harmlose Speise»? Von den Entwicklungen frühchristlicher Abendmahlstraditionen. Gütersloher Verlagshaus, Göttingen 2008. ISBN 978-3-579-08027-7, s. 180–199.
  • Colin J. Humphreys: The Mystery of the Last Supper: Reconstructing the Final Days of Jesus. Cambridge University Press, Cambridge 2011, ISBN 0-521-73200-X.
  • Joachim Jeremias: Die Abendmahlsworte Jesu. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 19674 (19351).
  • Joachim Jeremias: «The Last Supper». I: The Journal of Theological Studies 50, 197/198 (1949), s. 1–10.
  • Hans-Josef Klauck: Herrenmahl und hellenistischer Kult. Aschendorff, Münster 19982, ISBN 3-402-03637-1.
  • Jonathan Klawans: «Interpreting the Last Supper: Sacrifice, Spiritualization, and Anti-Sacrifice». I: New Testament Studies, 48/1 (2002).
  • Matthias Klinghardt, «Der vergossene Becher. Ritual und Gemeinschaft im lukanischen Mahlbericht», i: Early Christianity 3.1 (2012), s. 33–58.
  • Hermut Löhr: «Entstehung und Bedeutung des Abendmahls im frühesten Christentum». I: samme (utg.): Abendmahl (Themen der Theologie 3). UTB / Mohr Siebeck, Tübingen 2012; ISBN 978-3-8252-3499-7; s. 51–94.
  • Clemens Leonhard: «Ostern – ein christliches Pesach? Ähnlichkeiten und Unterschiede». I: Welt und Umwelt der Bibel Nr. 40, 2/2006, s. 23–27.
  • Christoph Markschies: Das antike Christentum: Frömmigkeit, Lebensformen, Institutionen. C. H. Beck, München 20122, ISBN 978-3-406-63514-4.
  • Rudolf Pesch: Das Abendmahl und Jesu Todesverständnis (Quaestiones disputatae 80). Herder, Freiburg im Breisgau m.fl. 1978, ISBN 3-451-02080-7.
  • Rudolf Pesch: Die Apostelgeschichte (Evangelisch-Katholischer Kommentar Band V). Neukirchener Verlagsgesellschaft og Patmos Verlag, 2012.
  • Brant Pitre: Jesus and the Last Supper. Eerdmans, Grand Rapids, Michigan 2017. ISBN 978-0802875334.
  • Herman Ridderbos: (1997). The Gospel according to John: a theological commentary. W.B. Eerdmans Pub., Grand Rapids, Michigan. ISBN 978-0-8028-0453-2. OCLC 36133366.
  • Gertrud Schiller: Iconography of Christian Art. New York Graphic Society, Greenwich, Connecticut 1971.
  • Jens Schröter: Das Abendmahl. Frühchristliche Deutungen und Impulse für die Gegenwart (Stuttgarter Bibelstudien 210). Katholisches Bibelwerk, Stuttgart 2006, ISBN 3-460-03104-2.
  • Heinz Schürmann: Der Abendmahlsbericht Lukas 22,7–38 als Gottesdienstordnung, Gemeindeordnung, Lebensordnung. (Die Botschaft Gottes: Neutestamentl. Reihe 1). St. Benno, Leipzig 19674.
  • Herrmann Josef Stratomaier: Abendmahl, Ursprung und Anfänge. Tectum-Verlag, 2013.
  • William R. Telford: «Review of The Mystery of the Last Supper: Reconstructing the Final Days of Jesus». I: The Journal of Theological Studies 66 (1), 2015, s. 371–76.
  • Josef Zemanek: Die Deuteworte im Kontext des Alten Testaments. B&B-Verlag, 2013.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_siste_måltid&oldid=24506772»