Wikipedia

Det demokratiske parti (USA)

politisk parti i USA
(Omdirigert fra «Demokratiske partiet»)
«Det demokratiske parti» omdirigeres hit. For andre demokratiske partier, se demokratiske partier.

Det demokratiske parti (engelsk: Democratic Party) er et amerikansk politisk parti, og ett av landets to dominerende politiske partier sammen med Det republikanske parti. Partiets medlemmer kalles ofte «demokrater». Det demokratiske parti er fundert på amerikansk liberalisme, og partiets sosialliberale og progressive politikk plasserer det til venstre i det amerikanske politiske spekteret.[4][5][6] Partiet er det eldste vedvarende i USA, og er verdens eldste parti som sådan.[7] Partiet omtales ofte som et «catch all»-parti som søker å appellere til et bredt spekter av velgerne med tilhørighet i det politiske sentrum og på venstresiden.[8]

Det demokratiske parti
LandUSA
Leder(e)Jaime Harrison (21. januar 2021–)[1]
Grunnlegger(e)Andrew Jackson
Grunnlagt1828 (moderne),
1792 (historisk)
ForgjengerDet demokratisk-republikanske parti
HovedkvarterWashington D.C.
Ungdomsorg.Young Democrats of America
Antall medlemmer 80 097 731 (2017)
IdeologiAmerikansk liberalisme («moderne liberalisme»)
sosialliberalisme
progressivisme
Politisk posisjonSentrum til venstre[2] etter amerikanske forhold, sentrum-høyre til venstre etter internasjonale forhold[trenger referanse]
Farge     blå
Nettsteddemocrats.org (en)[3]
democrats.org (es)
USAs senat
48 / 100
(når?)
Representantenes hus
213 / 435
(når?)
Det demokratiske parti på Commons

Joe Biden er den 16. demokraten som er president i USA. Det demokratiske parti er i flertall i Representantenes hus, men i mindretall i Senatet. Partiet er også i mindretall – samlet sett – i delstatenes forsamlinger og guvernørembeder.

Historie og idéutvikling

rediger
 
Thomas Jefferson

Partiets røtter kan spores tilbake til antiføderalistene, deriblant Thomas Jefferson og hans meningsfeller, i 1790-årene. Etter den amerikanske revolusjon ville antiføderalistene begrense den føderale makten og verne om delstatenes selvstyre, især gjennom motstand mot en sentralbank, hvilket var en av Whigpartiets hovedsaker. Jefferson var i 1792 en av grunnleggerne av Det demokratisk-republikanske parti. Etter fraksjoneringer og splittelser ble de samme kreftene i stor grad forent som Det demokratiske parti, slik det finnes i dag, etter Andrew Jacksons valgseier i 1828, og han regnes derfor som partiets første president.

Jacksons motstandere kalte ham i 1828 en jackass, som har to betydninger, «kronidiot» eller «esel». For å nøytralisere motstanderne ble eselet gjort til symbol for hans valgkamp, og det er fremdeles partiets uoffisielle maskot.[9]

Fra og med den amerikanske borgerkrigen kom demokratene til å bli forbundet med sin dominans i Sørstatene og støtte til slaveriet. Til tross for at partiet var splittet i spørsmålet, bidro dette til at republikanerne ble det største partiet frem til den store depresjonen. Demokratene tenderte også til å være mer frihandelsvennlige enn republikanerne. President Jefferson Davis i Amerikas konfødererte stater var demokrat, og under borgerkrigen fantes det også i Nordstatene såkalte copperheads, som ønsket å slutte umiddelbar fred med konføderasjonen.

Grover Cleveland og «bourbondemokratene» motsatte seg statlig inngripen i sosiale og økonomiske spørsmål, en epoke som imidlertid døde ut ved innlemmelsen av det sosialreformistiske Populistpartiet under William Jennings Bryan. Bryan, som kombinerte en populistisk sosialreformisme med konservatisme i kulturspørsmål, var tapende presidentkandidat i 1896, 1900 og 1908. Etter splittelsen i Det republikanske parti i 1912 orienterte Det demokratiske parti seg mot venstresiden i forhold til republikanerne i amerikansk politikk, særlig i økonomisk politikk, og libertarianisme i sosiale spørsmål.

 
Franklin D. Roosevelt

Demokratene talte for en mer aktiv utenrikspolitikk under Woodrow Wilson, som støttet USAs deltagelse i første verdenskrig og innførte den for republikanerne forhatte rasesegregeringen på føderalt nivå. John W. Davis i 1924 kom til å bli demokratenes siste konservative presidentkandidat fra Sørstatene. Den sosialreformistiske profilen ble forsterket med Franklin D. Roosevelt og «New Deal» i 1930-årene. Myndighetenes aktive rolle i økonomien har ligget til grunn for mye av den senere demokratiske politikken. Med Roosevelt tok Det demokratiske parti tilbake rollen som USAs største parti, og denne epoken nådde ikke sin slutt før Ronald Reagan ble valgt til president i 1980. I mellomtiden rådet sterk uenighet i spørsmålene om rasesegregering og føderalisme, hvilket førte til at demokrater i Sørstatene dannet Dixiekratene og American Independent Party i henholdsvis 1948 og 1968, da de også stilte med egne presidentkandidater. Mange av de konservative demokratene i Sørstatene gikk etterhvert over til Det republikanske parti, mens de liberale demokratene i nord gjorde seg stadig mer gjeldende, og partiets tyngdepunkt flyttet seg til New England. Derfor søkte også mange progressive republikanere i nord og i California til Det demokratiske parti. Lyndon B. Johnsons program «Great Society» førte til at rasesegregeringen ble opphevet i 1964.

Med Bill Clinton ble republikanernes tolvårige dominans i Reagan-æraen avsluttet. Clinton nøt stor popularitet, i det minste før Lewinsky-skandalen i 1998, mye på grunn av den økonomiske oppgangen i hans presidentperiode. Etter åtte år med George W. Bush som president ble demokraten Barack Obama i 2008 valgt til USAs første afroamerikanske president. Det demokratiske parti har de senere årene hatt en sterk stilling blant akademikere, arbeiderklassen, ungdom og de etniske minoritetene.

Demokrater i Det hvite hus

rediger
 
Barack Obama var USAs første afroamerikanske president
Se også: Liste over USAs presidenter og Liste over USAs visepresidenter

Presidenter

 

Visepresidenter

Finansiering

rediger
 
Antallet amerikanske velgere som var registrert som «demokrater», «republikanere» og «uavhengige» i 2007

Center of Public Integrity rapporterte i 2005 at lobbyister i USA hadde brukt nesten 13 milliarder dollar siden 1998 på å påvirke medlemmer av Kongressen. Partiene i USA henter betydelig finansiering fra private selskaper, utover den finansieringen som tilfaller kandidater i valgkampsammenheng.

Bidrag til de såkalte Political Action Committees registreres av Centre for Responsive Politics, og i den offentlig tilgjengelige bidragsrunden fra 2004 var dette de største giverne til Det demokratiske partis Political Action Committee:[10]

Ved valgkampene i 2008 og 2012 var det begrensninger på hvor mye hver person kunne donere til partiene i presidentvalgkampen, og det ble vanligere å danne såkalte Political Action Committees (PAC) innenfor partiene, eller Super-PACS utenfor partiene. Dette er politiske støttegrupper som har som hovedoppgave å samle inn penger til støtte for kandidatenes kampanjer, men PAC-komiteene står utenfor partiene og reglene for donasjoner til politiske partier.

Ved presidentvalget i 2012 samlet Det demokratiske parti inn ca. 932 millioner dollar, og Det republikanske parti ca. 882 millioner dollar til kampanjene for henholdsvis Barack Obama og Mitt Romney. På den andre side samlet pro-Romney-PACs inn mer penger enn de PAC-komiteene som støttet Obamas kampanje.[11]

Referanser

rediger
  1. ^ «Jaime Harrison officially elected Democratic National Committee chair». CNN. 21. januar 2021. 
  2. ^ Det demokratiske partiet i USA - Allkunne
  3. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Grigsby, Ellen (2008). Analyzing Politics: An Introduction to Political Science (på engelsk). Cengage Learning. s. 106–107. ISBN 0-495-50112-3.  [«In the United States, the Democratic Party represents itself as the liberal alternative to the Republicans, but its liberalism is for the most the later version of liberalism—modern liberalism.»]
  5. ^ Arnold, N. Scott (2009). Imposing Values: An Essay on Liberalism and Regulation (på engelsk). Oxford University Press. s. 3.  [«Modern liberalism occupies the left-of-center in the traditional political spectrum and is represented by the Democratic Party in the United States.»]
  6. ^ Levy, Jonah (2006). The State after Statism: New State Activities in the Age of Liberalization (på engelsk). Harvard University Press. s. 198. ISBN 0-674-02277-7.  [«In the corporate governance area, the center-left repositioned itself to press for reform. The Democratic Party in the United States used the postbubble scandals and the collapse of share prices to attack the Republican Party...Corporate governance reform fit surprisingly well within the contours of the center-left ideology. The Democratic Party and the SPD have both been committed to the development of the regulatory state as a counterweight to managerial authority, corporate power, and market failure.»]
  7. ^ «Democratic Party». Encyclopædia Britannica (på engelsk). 
  8. ^ KS Baer, Reinventing Democrats: The politics of liberalism from Reagan to Clinton, University Press of Kansas, 2000
  9. ^ Tjønn, Halvor (3. oktober 2011). «Esler, elefanter og andre dyr». Aftenposten (på norsk): 20.  |seksjon= ignorert (hjelp)
  10. ^ Pott, Carol, red. (2005). The Blue Pages: A Directory of Companies Rated by Their Politics and Practices (på engelsk). PoliPointPress. ISBN 0976062119. 
  11. ^ The 2012 Money Race: Compare the Candidates - New York Times, oppdaterte tall per 17. oktober 2012. Besøkt 4. november 2012.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_demokratiske_parti_(USA)&oldid=24772162»