Bedrageri

Bedrageri er en formuesforbrytelse som går ut på å skaffe seg selv eller andre en uberettiget vinning ved å lure eller forlede noen til å foreta en handling slik at de påføres et tap, eller det oppstår fare for at et tap vil oppstå. Det skiller seg fra andre typiske formuesforbrytelser, som ran og tyveri, ved at fornærmede selv spiller en aktiv rolle ved å bidra til at gjerningspersonen blir tilført vinningen det er snakk om. Innen avtaleretten brukes ofte begrepet svik for å betegne det samme forholdet (selv om innholdet av dette ikke nødvendigvis samsvarer helt med bedrageribegrepet). I dagligtale omtales bedrageri gjerne som svindel.

I 2005 ble det vedtatt en ny straffelov i Norge, men av forskjellige grunner trådte ikke denne loven i kraft før i oktober 2015. Den gamle loven av 1902 ble opphevet når den nye trådte i kraft. Fordi den nye loven har eksistert i så lang tid har rettsvesenet naturlig nok beveget seg i retning av de nye bestemmelsene de siste årene etter at loven ble vedtatt, selv om den ikke var trådt i kraft enda. Samtidig er det slik at en forbrytelse i prinsippet skal straffes etter den loven som gjelder når forbrytelsen blir begått. Artikkelen henviser i all hovedsak både til gammel og ny lov.

Nærmere om gjerningsbeskrivelsen

Alminnelig bedrageri

I den norske straffeloven av 1902 reguleres bedrageri i § 270. I den nye straffeloven som trådte i kraft oktober 2015 (straffeloven av 2005) omhandles bedrageri i kapittel 30 §§ 371 til 377. Det som er straffbart er for det første der noen for å skaffe seg en uberettiget vinning «ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for» (§ 270 første ledd nummer 1 i lov av 1902 og § 371 i lov av 2005). Dette er det klassiske innholdet i bedrageribegrepet. Det første vilkåret er at gjerningsmannen enten fremkaller en villfarelse, styrker en allerede eksisterende villfarelse, eller kun utnytter en villfarelse som eksisterer hos fornærmede. Det siste alternativet vil dekke også de to andre, slik at det i og for seg ikke er nødvendig å bevise at villfarelsen er fremkalt av gjerningspersonen. Dette vil nok imidlertid som oftest være situasjonen. Slik fremkallelse av villfarelse hos fornærmede kan skje også ved en unnlatelse, typisk der man unnlater å opplyse noe som motparten måtte forvente å få vite dersom det var tilfelle. For eksempel må den som betaler markedspris for en to år gammel Mercedes forvente å få vite det av selgeren dersom bilen har omfattende og kostbare feil ved motoren (som ikke er umiddelbart synlige). Dersom selgeren unnlater å opplyse om dette har han ved en unnlatelse fremkalt en villfarelse, og vil etter omstendighetene kunne straffes for bedrageri.

I tillegg til å fremkalle eller utnytte en villfarelse er det et vilkår at gjerningspersonen på denne måten forleder noen til å begå en handling. Dette innebærer at det må være årsakssammenheng mellom villfarelsen og fornærmedes tapsbringende handling. Dersom en selger gir uriktige opplysninger om en dvd-spillers fantastiske opptaksfunksjon, kan han ikke straffes for fullbyrdet bedrageri dersom kjøperen overhodet ikke la noen vekt på disse opplysningene fordi han kun var interessert i å bruke den til å spille av filmer på. Derimot kan selgeren straffes for forsøk. Forledelsen må være «rettsstridig». I dette ligger det at virkemidler som ligger innenfor alminnelig aksepterte forretningsmetoder ikke vil være straffbare. Alminnelig forhandlingstaktikk der man gir uttrykk for at man ikke vil gå over en viss grense, selv om dette ikke medfører riktighet, er i tråd med redelig opptreden og er således ikke rettsstridig. Heller ikke overdreven reklame, slik som «Verdens beste!» o.l. vil rammes av loven (annerledes er det dersom det gis spesifikke opplysninger i reklamen som viser seg ikke å stemme).

Det tredje vilkåret er at handlingen fornærmede forledes til må volde tap eller fare for tap. Det er et økonomisk tap det må være snakk om. At det faktisk er lidt noe tap er ikke noe vilkår, det avgjørende er om det foreligger en viss fare for dette. Tidspunktet for denne vurderingen vil være når handlingen blir foretatt. Tapet kan ramme enten den handlende selv, eller «den han handler for», typisk en arbeidsgiver.

Databedrageri

I henhold til straffeloven av 2005 § 371 b) [lov av 1902 § 270 første ledd nummer 2] er det også bedrageri dersom man «ved bruk av uriktig eller ufullstendig opplysning, ved endring i data eller programutrustning eller på annen måte rettsstridig påvirker resultatet av en automatisk databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen». Det som er forskjellig i forhold til alminnelig bedrageri er at det her ikke er en person som ved hjelp av en villfarelse blir forledet. Dette alternativet vil typisk komme til anvendelse overfor handlinger som betegnes som hacking, der dette er gjort for å tilegne seg en uberettiget vinning.

Skyldkrav

Det alminnelige skyldkravet er forsett, jf. straffeloven §16 (gammel lov § 40). I tillegg må vinnings hensikt foreligge. Disse kravene skaper sjelden noen problemer dersom man først har påvist at de objektive vilkårene er oppfylt. Det finnes imidlertid en egen bestemmelse i §374 [tidl. § 271a], som rammer bedrageri begått ved grov uaktsomhet. Denne bestemmelsens praktiske anvendelsesområde er nok først og fremst der påtalemyndigheten mener at et vanlig bedrageri er utført, men hvor de ikke klarer å bevise i nødvendig grad at skyldkravet her er oppfylt.

Strafferammen

Den alminnelige strafferammen for bedrageri er bøter eller fengsel inntil 2 år, se § 371. Dette er en reduksjon i forhold til den gamle loven som hadde 3 år, se § 270 andre ledd. Ved grovt bedrageri er 6 år maksimumsstraffen, jf. § 372 (lov av 2005). I henhold til bestemmelsens annet ledd skal det i vurderingen av om bedrageriet er grovt særlig legges vekt på «om handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, om den skyldige har foregitt eller misbrukt stilling eller oppdrag, om han har forledet almenheten eller en større krets av personer, om han har bokført uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap, eller om han vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred». I praksis vil verdiene det er snakk om ofte få avgjørende betydning. Er utbyttet 100.000 kroner eller mer er dette som hovedregel tilstrekkelig for å anse bedrageriet som grovt.

Grovt uaktsomt bedrageri har en strafferamme på bøter eller inntil 1 års fengsel. I særlige tilfelle inntil 2 års fengsel.

Særlige former for bedrageri

Visse handlinger som faller innenfor gjerningsbeskrivelsen i den alminnelige bedrageribestemmelsen reguleres av særlige straffebud. Dette gjelder for det første forsikringsbedrageri. Dette reguleres i § § 375 og 376 [tidl. i §272] som i likhet med grovt bedrageri har en strafferamme på 6 år. Den nye straffeloven har skjerpede regler for skattesvik og tollsvik, som tidligere ble rammet av den langt mildere bestemmelsen i § 406, som står i forseelsesdelen i straffeloven og har en strafferamme på 4 måneder. Strafferammen for skattesvik er nå opp til 6 år og omfattes av §§ 378 til 381 i den nye straffeloven. Momsbedrageri er regulert i merverdiavgiftsloven § 72, og har en noe avvikende gjerningsbeskrivelse. Strafferammen er imidlertid den samme som i de vanlige bedrageribestemmelsene.

Se også

Eksterne lenker

«Norske banker sammen mot svindel», nettstedet svindel.no
«straffelovens AV 2005; Kapittel 30. Bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet»