Anubis
Anubis, eller Anepu (gresk: Ἄνουβις) er det greske navnet[1] for en guddom i egyptisk mytologi med sjakalhode, tilknyttet mumifisering og etterlivet i oldtidens egyptiske religion. I henhold til den akkadiske transkripsjonen i Amarnabrevene, var Anubis navn uttalt på egyptisk som Anapa.[2] Den eldste kjente omtalen av Anubis er i pyramidetekster fra det gamle rike, hvor han ble assosiert med begravingen av farao.[3] På denne tiden var Anubis den viktigste guden for de døde, men han ble i løpet av det egyptiske mellomriket erstattet av Osiris.[4]
| Anubis i hieroglyfer | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Ideogram |
| ||||||
| eller |
Anubis (Jnp.w) | ||||||
| eller med determinativ |
| ||||||
| Tilnavn: |
Neb-Ta-Djeser (nb-t3-ḏsr) Herskeren over det hellige landet | ||||||
| eller |
Tepi-Dju-Ef (tp.j-ḏw=f) som befinner seg på sitt fjell (med utsikt til gravplassene/det hellige land) | ||||||
| eller |
Imiut (jm.j-wt) som på balsameringsstedet er omhylleren | ||||||
| Transkripsjon | Jnp.w | ||||||
| gresk | Anubis | ||||||
| Koptisk | Anup (ⲁⲛⲟⲩⲡ) | ||||||
 | |||||||
 | |||||||
Han har sine navn i henhold til sine gravfunksjoner, som Anubis Khentyimentu, «Han som er på sitt fjell», hvor han var vokteren over de dødes verden og overgangen mellom de levendes og de dødes rike; og tittelen Anubis Imyut, «han som er i balsameringens sted», hans assosiering med prosessen av mumifisering og balsamering.[3] Som mange av oldtidens egyptiske guddommer, tar Anubis ulike roller i ulike sammenhenger. Han er også til stede ved vektleggingen i etterlivet i løpet av «veiingen av hjertene».[5]
Anubis hustru er en gudinne kalt for Anput.[6] Hans datter er gudinnen Kebechet.
Skildring
redigerAnubis fremstilles ikonografisk ofte med menneskekropp, men med en sjakals hode og løvemanke. Han kan også fremstilles som en sjakal alene, ofte sittende eller liggende på toppen av en grav. Dette understreker gudens rolle som den som leder den døde fra denne verden til den neste. Anubis nøt stor anseelse i oldtidens Egypt som de dødes beskytter. Da spiller han og med en større rolle enn Osiris, den mektige fruktbarhetsguden, etter hvert blir han likevel stilt i skyggen av denne. I senere tider ble han ofte regnet som en sønn av Osiris og Nephthys.
Anubis førte de døde til dødsriket, og opptrådte sammen med Osiris i begravelseshøytidligheter. Sammen med Osiris felte han også dom over de døde, ved å veie den dødes hjerte mot en fjær fra rettferdighetens gudinne, Maat. Dersom hjertet var tyngre enn fjæren, skulle den døde slukes. Dersom hjertet var lettere enn fjæren, skulle den døde få gå inn i etterlivet.
Hovedsetet for Anubis-dyrkingen var i Mellomegypt, blant annet i byen Siut eller Asyut, hvor sjakalen ble holdt som hellig dyr.[7] Byen ble derfor kalt Lykopolis, «ulvebyen», av grekerne. Det fantes også to mindre steder der Anubis ble tilbedt som ble kalt Kynopolis, «hundebyen».
For mange århundrer siden var Anubis den fremste guden over de døde. Senere da Osiris’ rolle forandret seg fra vegetasjonsgud til dødsgud, sto Osiris i høyere i rang enn Anubis. Men Anubis hadde fremdeles en viktig rolle i begravelsesritualene, og ble regnet som sønn av Osiris og Nephtys. Det var Anubis, hjulpet av sin mor og tante, Nephtys og Isis, som balsamerte den myrdede Osiris’ kropp, og oppfant den kjente metoden å kle kroppen i bandasjer, og å formulere balsameringsoljene. Som Osiris’ balsamer, ble Anubis også guden for balsamerer.
Guden Wapwawet var ganske lik Anubis. Han var også de dødes gud, og hadde et hundehode som var hvitt i fargen.
-
«Anubis gir livsånde til Thutmosis IV», freske i gravkammeret KV 43 i Kongenes dal fra det 18. egyptiske dynasti. Anubis, guddom for dødsriket og balsamering, ble framstilt som sjakal, gjerne med hankekorset (ankh) som livssymbol. -
Anubis over mumien til Sennedjem, byggmester i Teben i Det nye rike i Egypt under det 19. egyptiske dynasti -
«Den dødes dom», en vignett til kapittel 25 av Den egyptiske dødeboken viser Anubis som veier hjertet mot en fjær. -
Utsnitt av frisene i gravkammeret til Horemheb i Kongenes dal i det østlige Teben fra 1300-tallet f.Kr.: Horemheb (nummer fem fra venstre) med gudene Osiris (sittende med hvit Hedjet-krone), Anubis (med sjakalhode), Horus (med falkehode) og fruktbarhetsgudinna Hathor. Horemheb var siste farao av 18. dynasti og gjenopprettet tilbedelsen av Amon.
Sjakal-teorien
redigerDen såkalte sjakal-teorien er helst basert på anatomiske studier av avbildinger av Anubis, gjerne gjort og mest støttet av egyptologer og andre som studerer den gamle egyptiske kulturen. Den sjakalen som er mest lik Anubis er svartryggsjakalen, men det har aldri vært ført bevis for at denne har eksistert nord for det sørlige Etiopia. I Egypt finnes kun gullsjakal, men anatomisk passer denne dårlig inn i det bildet som er skapt av Anubis. Gullsjakalen mangler de karakteristiske store ørene og er heller ikke like slank. Det er også tenkelig at Anubis kan ha vært gjort i bildet av en type urhund, tilsvarende tesem. Denne teorien støttes imidlertid ikke av like mange. I senere tid er det imidlertid blitt foreslått at Anubis faktisk er en egyptisk sjakal, som faktisk er en afrikansk ulv.[8]
Anubis i eventyrene
redigerFra det gamle Egypt kjennes Eventyret om de to brødrene der Anubis er den eldste broren, mens den yngste broren heter Bata, som var en mindre kjent gammelegyptisk gud det dannet seg en sagnkrets rundt. Bata lokkes av Anubis' hustru, men avviser henne, og blir uforskyldt anklaget for voldtekt, en intrige som gjenfinnes i Første Mosebok i historien om patriarken Josef og Potifars hustru. Bata rømmer fra Anubis som forsøker å drepe ham. I utlandet gifter Bata seg, men konen røves av farao, og disse to setter seg nå fore å få ham drept. Bata omskaper seg til en okse, og da farao får oksen slaktet, vokser det opp to trær av blodet som drypper på jorden. Da trærne felles, treffer en flis Batas utro kone i munnen så hun blir gravid og gjenføder Bata. I sin nye inkarnasjon er det han som blir farao.[9]
Referanser
rediger- ^ Coulter, Charles Russell; Turner, Patricia (2000): Encyclopedia of ancient deities. Mc Farland. ISBN 0-7864-0317-9. s. 58
- ^ Conder, C. R. (2004): The Tell Amarna Tablets, The Minerva Group, Inc., s. 85
- ^ a b Wilkinson, Richard H. (2003): The complete gods and goddesses of ancient Egypt. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05120-8. s. 188–190
- ^ Freeman, Charles (1997): The Legacy of Ancient Egypt, Facts on File, Inc., s. 91.
- ^ «Papyrus from the Book of the Dead of Ani» Arkivert 5. november 2015 hos Wayback Machine.. British Museum.
- ^ Seawright, Caroline: «Anubis, God of Embalming and Guide and Friend of the Dead... » Arkivert 8. januar 2014 hos Wayback Machine.
- ^ White, David Gordon (1991): Myths of the Dog-Man, University of Chicago Press, Chicago. s. 26-27,
- ^ «Anubis not an Egyptian Jackal but African Wolf» Arkivert 23. oktober 2013 hos Wayback Machine., Archaeology News Network 26. januar 2011, hentet 11. mars 2013
- ^ Torgny Säve-Söderbergh: «Egyptisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 133-34), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0062-9
