Antonius fra Padova

Antonius fra Padova, hvis latinske navn var Antonius Patavinus, også kalt Anton av Padova, født som Fernando Martim de Bulhões e Taveira Azevedo den 15. august 1195 i Lisboa, Portugal, død 13. juni 1231 i Arcella i nærheten av Padova, Italia, var en portugisisk-italiensk augustiner- og siden fransiskanermunk, prest, kirkelærer og teolog. Helgen innen den romersk-katolske kirke med festdag den 13. juni. I hjemlandet Portugal kalles han Santo António de Lisboa.

Antonius fra Padova
Født		Fernandus 15. aug. 1195 Lisboa
Død		13. juni 1231 (35 år) Padova
Beskjeftigelse		Katolsk prest, predikant
Nasjonalitet		Kongedømmet Portugal
Gravlagt		Basilica of Saint Anthony of Padua Tomb of St. Anthony
Antonius fra Padova på Commons

Helgenen slik han vanligvis fremstilles.

Antonius hører til blant de mest kjente og elskede helgener i hele den romersk-katolske verden; han avbildes ofte i brun munkekutte med et lite barn i hendene. Den hellige Antonius av Padova må ikke blandes sammen med den hellige Antonius av Egypt.

Liv

Antonius ble født på Jomfru Marias himmelfartsdag i Lisboa i Portugal, og ifølge tradisjoner fra barokktiden, var han sønn av Martim Vicente de Bulhões og hans hustru Teresa Pais Taveira (en slektning av Alfons VI av Castilla, og derav i slekt med daværende kong Sancho I av Portugal, og bror til Pedro Martins de Bulhões stamfar til familien de Bulhão/de Bulhões) i en svært rik adelsslekt. Hans barndomshjem lå bare et stenkast ifra byens domkirke og han ble elev ved katedralskolen der. Hans framtid som adelsmann var avgjort, men det var ikke i henhold til hva han selv ville. Han var elev ved en meget god skole, men mot sine foreldres ønsker gikk han 15 år gammel inn i det augustinerklosteret som lå like utenfor bymurene. Der ble han tatt opp som Augustinerkorherre, og da disse var kjente for deres hengivenhet til lærdom, fikk Antonius rikelig anledning til å fordype seg i bibelstudier og latinske klassikere.

Sankt Antonius slik El Greco så ham.

Han fikk stadig besøk av venner og slektninger som gav ham gaver og nyheter fra deres verden utenfor klosteret og dette plaget ham. Han mente at hans studier ble forstyrret og han fant ikke ro. Han overtalte sine overordnede til å sende ham til det augustinske klosteret Santa Cruz i Coimbra, den gangen hovedstaden i Portugal, der han fortsatte sine studier.

Etter sin ordinasjon fikk Antonius ansvaret for gjestfriheten i sitt kloster. I denne funksjonen kom han i 1219 i kontakt med fem fransikanere som var på veg til Marokko for preke for muslimene der. Han ble sterkt tiltrukket til deres enkle liv, og da han i februar 1220 fikk høre at det var funnet restene efter fem fransikanske martyrer i Marokko, mediterte han over deres offer. Han besluttet å arbeide tettere med Gud, og fikk tillatelse til forlate sitt kloster for å bli fransikaner. Sommeren 1220 trakk han på seg fransikanernes drakt og begynte å studere Frans av Assisis skrifter. Der mottok han fornavnet Antonius til ære for den hellige Antonius fra Egypt, da dennes ære var dedikert til den eneboerhytten i Santo António dos Olivais, Coimbra, hvor han bodde.

Kort tid etter dro Antonius til Marokko sammen med en annen munk. Hans hensikt var å dø mens prekte evangeliet der, men da han kom fram ble han så syk at han ikke hadde noe annet valg enn å reise hjem. På tilbaketuren drev vinden skipet ut av kurs og strandet ved Messina i Sicilia. Fra Sicilia dro han til Assisi og søkte tilgang til et kloster i Italia, men møtte vanskeligheter da han var syk. Han fikk til slutt tilgang av ren medlidenhet til herberge i San Paolo i nærheten av Forlì, Romagna, i Italia. Det synes som om han levde som eremitt her mens han også hadde ansvaret for kjøkkenet.

En dag ved en ordinasjon av flere fransiskanere og med mange besøkende fra Dominikanerordenen tilstede ble det en del strid om hvem som skulle holde preken. Fransikanerne mente at det var en av dominikanerne som burde innta prekestolen mens dominikanerne ikke var forberedt på ansvaret. Overhodet for eremittene tilkalte da Antonius og ba ham holde en preken om hva enn Den hellige ånd la i hans munn. Antonius vegret seg, men ble beordret, og etter sigende gjorde hans preken dypt inntrykk på de tilstedeværende. Ikke bare hans gode stemme, men også hans valg av innhold og veltalenhet holdt på oppmerksomheten til de som hørte på. Da han nå hadde vist slike store gaver som orator og eruditt, sendte Frans av Assisi ham for å preke i Italia og Frankrike.

Ved denne anledning ble Antonius også bedt av broder Gratian, prest for distriktet, om å preke skriften for hele Lombardia i Nord-Italia. Fra da av ble hans dyktighet benyttet til kirkens beste. Stundom påtok han seg oppgaven som lærer ved universitetene i Montpellier og Toulouse, begge i sør-Frankrike og videre i Cuges-les-Pins. Samtidig fortsatte han også som misjonær.

Antonius var meget vel belest innenfor teologien, og der er vel knapt noen som har kunnet hele Den hellige skrift på rams, slik han kunne. I tillegg visste han å forklare skriftens dypere mening på en måte som vant store skarer av tilhørere, og det var ikke få: det kunne være opptil 30 000 på én gang. Siden hans prekener nå vakte et slikt bifall, greide han da også å omvende et stort antall kjettere, eller albigensere – til og med i en tid da det nærmest hersket krigstilstander i det sørlige Frankrike og Italia. Dette skjedde midt i korstogenes tid. Han grunnla et kloster i Bire, der han fikk i stand store antall omvendelser. Han fikk derfor, som Vincent Ferrer og Tomás de Torquemada, tittelen malleus hereticorum (heretikernes hammer), fordi han hadde gaven til å omvende «de forvillede får» med sine prekener.

I 1226 etter å ha oppholdt seg hos fransikanerne i Arles og misjonert i det franske Provence dro han tilbake til Italia og tjenestegjorde som utsending for pave Gregor den 9. Ved pavens hoff ble hans misjonering æret som «Bibelens smykkeskrin» og han ble beordret å skrive Prekener for fasten.

Han ble valgt til provinsprest i den italienske regionen Emilia-Romagna den 30. mai, men han ble syk av vatersott og i 1231 trakk han seg tilbake til skogområdet ved Camposampiero sammen med to andre munker for å bli bedre. Der levde han for en tid i en celle bygd for ham under et tre og døde den 13. juni 1231 ved klarissenes nonnekloster i Arcella på veg tilbake til Padova i en alder av 36 år.

Han ble kanonisert den 30. mai 1232 av pave Gregor IX. Kultiveringen av den hellige Antonius av Padua begynte først å spre seg på 1400- og 1500-tallet. Han ble nasjonalhelgen for Portugal, der de oppdagelsesreisende gjorde ham kjent over hele verden. Han er således blitt skytshelgen for sjømenn, skipbrudne og fanger.

Folketro

I det katolske Nederland er Sankt Antonius gått inn i folketroen, og man finner der følgende regler for hva været skal bli:

Als Sint-Antoon de zon doet schijnen, ziet de boer zijn zorgen verdwijnen.

Is Sint-Antonius nat, dan drinkt de boer zich zat.

Sint-Antonius schoon en helder, vult 't vat en ook de kelder.

Oversatt

Når sankt Antonius lar sola skinne, da ser bonden sin sorg forsvinne.

Er sankt Antonius våt, så drikker bonden som en båt.

Sankt Antonius pen og klar, blir tønna full og kjellern med.

I katolske kretser anropes Antonius også når man ønsker å finne tapte ting:

Heilige Antonius, beste vrind, maak dat ik m'n (sleutels) vind.

Heilige Antonius, lieve sint, zorg dat ik m'n (sleutels) vind.

Hellige Antonius, beste vi(e)nn, gjer at eg min (nøkkel) finn.

Hellig Antonius, kjære sankt, sørg for at jeg min (nøkkel) finner.

Når gjenstanden er funnet, må man også takke sankt Antonius.

I den østerrikske bondekalenderen finner man en tilsvarende regle for den 13. juni:

Wenn an St. Anton gut Wetter lacht,

St. Peter (29.6.) viel Wasser macht.

På folkemunne heter helgenen altså beint fram Anton, uten det latinske -ius suffikset.

Verker

• Noen av hans prekener finnes her: In Cena Domini på god latin.
• De samme prekener på italiensk: Sant'Antonio di Padova I Sermoni
• A. M. Locatelli: S. Antonii Patavini Sermones (1895)
• S. Clasen: Lehre des Evangeliums; ausgewählte Texte aus den Predigten des Hl. Antonius von Padua (1954)

Litteratur

• J. Rigauld: la Vie de saint Antoine de Padoue (Éditions franciscaines 1956)
• S. Clasen: Antonius, dienaar van evangelie en kerk (1960)
• M. Farnum: Der heilige Antonius, der Wundertäter von Padua (1960)
• J. Chabannes: Saint Antoine de Padoue (Fayard 1960)
• G. Diener: Antonius von Padua (1980)
• W. Nigg & H. N. Loose: Antonius von Padua (1981)
• P. Scandaletti: Antonius von Padua (fra italiensk 1983)
• A.-P. Alkofer: Antonius von Padua. Franziskaner auf Umwegen (1994)