Wikipedia

Andreas Peter Bernstorff

tysk politiker

Andreas Peter Bernstorff (født 28. august 1735 i Hannover i Tyskland, død 21. juni 1797) var en dansk greve og utenriksminister i Danmark-Norge 1773–1780 og 1784–1797.

Andreas Peter Bernstorff
Født28. aug. 1735[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hannover
Død21. juni 1797[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (61 år)
København
BeskjeftigelsePolitiker, statsmann, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
  • Danmarks utenriksminister (1773–1780)
  • Danmarks utenriksminister (1784–1797) Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen
Universitetet i Leipzig
EktefelleAugusta Louise zu Stolberg-Stolberg
FarNN, Graf von Bernstorff[5]
MorNN[5]
BarnChristian Bernstorff[5]
Komtesse Emilie Hedwig von Bernstorff[5]
Friedrich von Bernstorff[5]
Joachim Bernstorff[5]
Gräfin Sophie Magdalene von Bernstorff[5]
NasjonalitetKongeriket Danmark
Medlem avDet Kongelige Danske Videnskabernes Selskab
Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien
UtmerkelserDannebrogordenen
Andreas Peter Bernstorff på Commons
A. P. Bernstorff

Slekt

rediger
 
Onkelen, utenriksminister Johan Hartvig Ernst Bernstorff

A. P. Bernstorff tilhørte den adelige slekten Bernstorff, som stammet fra Hannover i Tyskland. Faren var den rike godseieren Andreas Gottlieb, friherre Bernstorff, som var bror av den danske utenriksministeren Johan Hartvig Ernst Bernstorff (1712–1772). Moren var født von Weitersheim.[6] Selv var han gift to ganger, med to søstre. Han var først gift med Henriette Frederikke Stolberg (1747–1782), søster av Christian og Friedrich Leopold Stolberg. Med henne fikk han seks sønner og tre døtre. I 1783 giftet han seg igjen med søsteren Augusta Louise Stolberg, og fikk enda en sønn.[7] En av sønnene var utenriksminister Christian Bernstorff (1769–1835).

Læreår

rediger

Som gutt hadde A. P. Bernstorff generalsuperintendenten i Celle, Johann Friedrich Jacobi, som lærer. Det var imidlertid onkelen, som i 1751 var gått i dansk tjeneste, som oppdaget guttens evner og rådet ham til å velge en løpebane som statsmann. Han studerte i Leipzig, Göttingen og Genève, og foretok lengre reiser i Italia, Frankrike og Nederland. Under studiene og på reisene ble han kjent med flere av sin tids berømte menn, som dikteren Gellert i Leipzig, historikeren Achenwall i Göttingen, den senere franske finansministeren Necker i Genève, og hertugen av Choiseul og forfatteren Barthélemy i Italia. I England ble han særlig imponert av det moderne jordbruket. Minnet om dette skulle siden få stor betydning for gjerningen som statsmann, ettersom Bernstorff skulle bli en varm tilhenger av landboreformene.[6]

I dansk statstjeneste

rediger

Som ung ble Bernstorff oppfordret til å gå inn i statstjenesten i hjemstaten Hannover, men ambisjonene fikk ham til å følge onkelens eksempel og gå i dansk tjeneste. Alt i 1755 ble han utnevnt til dansk kammerjunker, og etter studie- og reiseårene fikk han i 1759, 24 år gammel, en stilling ved Tyske Kancelli i København. Her sto han under onkelens oppsyn, men ved siden av ble han i 1760 deputert i det vestindisk-guineiske Rente og Generaltoldkammer. Kort tid senere ble han deputert i General-Landøkonomi- og Kommercekollegiet, og i 1766 ble han dessuten deputert i Rentekammeret. I tillegg ble han i 1767 medlem av Overskattedirektionen, som var et slags finansdepartement.[8]

I 1770 kom Struensee til makten i Danmark, og A. P. Bernstorff falt i unåde sammen med onkelen. Derfor forlot han statstjenesten og København samme år. Etter Struensees fall i 1772 lot han seg overtale til å vende tilbake i dansk tjeneste, og ble førstedeputert i Finanskollegiet, Økonomi- og Kommercekollegiet og Bergværksdirektoiret.[9]

Første periode som utenriksminister

rediger

I april 1773 kom over i den stillingen hvor han særlig kom til å gjøre seg gjeldende, som utenriksminister. Samtidig ble han medlem av geheimestatsrådet, altså den dansk-norske regjeringen. Hans første gjerning som utenriksminister ble å bringe i orden i forholdet til hertugdømmet Holstein-Gottorp. Den danske kongen hadde nemlig lenge ligget i strid med Gottorp-familien. Denne striden lyktes det endelig å få en ende på ved Makeskiftetraktaten av 1. juni 1773, som ble inngått med den nye hertugen av Holstein Gottorp, den senere tsar Paul av Russland. Resultatet var at kongen kom i full besittelse av Hertugdømmene. I tillegg inngikk Russland en allianse med Danmark-Norge 12. august 1773. Disse spørsmålene var imidlertid nærmest ferdigforhandlet da Bernstorff ble utenriksminister, og æren for disse bedriftene tilfalt snarere A. P. Bernstorffs onkel.[10]

Gottorp-striden hadde vært et stadig uromoment i forholdet mellom Danmark-Norge og Sverige. Når dette spørsmålet var ordnet, og Danmark-Norge dessuten hadde fått en allianse med Sverige, mente Bernstorff at man kunne se med ro på forholdet til Sverige. Han anså imidlertid stadig Sverige for å være en fiendtlig stat, og dette førte også til at han så med skepsis på Sveriges allierte Frankrike, mens han næret vennskap for Frankrikes motstander England. Under den amerikanske revolusjonskrigen ble riktignok forholdet til England spent, fordi England hindret det nøytrale Danmark-Norges handel, men Bernstorff håpet å kunne løse konfliktene uten at det kom til brudd. Overfor Russland, som hadde et vennskapelig forhold til England, foreslo han i 1778 et nøytralitetsforbund, men dette ble avvist av keiserinne Katarina. Samtidig avviste Bernstorff Sveriges forslag om et væpnet nøytralitetsforbund, for han mente et slikt forbund ville føre til brudd med England.[11]

1779–80 oppfordret England Danmark-Norge og Russland til å gå med i en trippelallianse rettet mot Frankrike og Spania. Bernstorff var postitiv til idéen, men Guldberg mente det var altfor risikabelt. Forslaget ble dessuten avvist av Russland, som fjernet seg fra England og foreslo et nøytralitetsforbund mellom de nøytrale maktene. Dette var det samme forslaget som Bernstorff hadde lagt frem i 1778. Samtidig som Bernstorff innså at forbundet var rettet mot England, kunne ikke Danmark-Norge nekte å slutte seg til det. Dette skjedde 9. juli 1780, men bare noen dager tidligere hadde Bernstorff kommet til enighet med England ved å inngå en særavtale 4. juli. Budskapet om avtalen ble mottatt med vrede i Russland, og av frykt for Russland fikk arveprins Fredrik og Guldberg Bernstorff til å gå av som utenriksminister 13. november 1780.[12]

Andre periode som utenriksminister

rediger
 
A. P. Bernstorff og arveprins Frederik

Bernstorff trakk seg nå tilbake til godsene sine i Holsten og Mecklenburg, men etter at Guldberg hadde mistet makten og arveprins Frederik selv hadde overtatt styringen i 1784, ble han kalt tilbake til stillingen som utenriksminister, og kom til å beholde den inntil sin død. I denne perioden ble han en varm tilhenger av landboreformene, som skulle avskaffe livegenskapet i Danmark. Disse reformene skyldtes først og fremst Reventlow og Colbjørnsen, men Bernstorff bidro ved å forsvare dem i geheimestadsrådet.[13]

I 1787 hadde Bernstorff samtaler med kong Gustav III av Sverige, som ville at Danmark-Norge skulle slutte seg sammen med Sverige mot Russland. Bernstorff fremholdt at Danmark-Norge på grunn av alliansen med Russland ville bli nødt til å gå til krig mot Sverige dersom Gustav III angrep. Da Gustav III likevel gikk til krig, ble derfor Danmark-Norge trukket med i den såkalte tyttebærkrigen. Selv om Danmark-Norge var alliert med Russland, ønsket ikke Bernstorff at Russland skulle erobre land på Sveriges bekostning. Han sørget derfor for at Danmark-Norges hjelp i krigen ble så liten som mulig. Dessuten vakte krigen stor motvilje hos Preussen og England, slik at Danmark-Norge trakk seg ut av krigen i 1789. Bernstorff ble dermed enda mindre populær i Russland.[14]

Etter den franske revolusjon i 1789 ble det store utenrikspolitiske spørsmålet hvordan Danmark-Norge skulle stille seg til det revolusjonære Frankrike. Bernstorff hadde ingen sympati for revolusjonen, men han mente heller ikke at andre stater hadde rett til å blande seg i Frankrikes indre anliggender. For ham var det viktigst å holde Danmark-Norge utenfor den krigen som brøt ut mellom Frankrike på den ene siden og England, Preussen og Østerrike på den andre. Denne kursen holdt han urokkelig fast på, selv om de allierte statene flere ganger inntrengende oppfordret Danmark-Norge til å bidra. Krigen førte også til at forholdet til Sverige ble endret, da Sverige også hadde interesse av å holde seg utenfor krigen. 27. mars 1794 ble det inngått et væpnet nøytralitetsforbund mellom Danmark-Norge og Sverige, slik at de to statene holdt felles flåter i sjøen for å beskytte handelen.[15]

 
To byster av A. P. Bernstorff, av Thorvaldsen

Når det gjaldt nøytraliteten, hadde Bernstorff helt klart folkemeningen med seg, og han ble da også svært populær. For eksempel samlet handelsmennene i Bergen sammen 3000 riksdaler til et Bernstorffs legat for trengende handelsmenn, på hans fødselsdag 28. juli 1794. I Kristiansund fikk den nye borgerskolen navnet «den bernstorffske stiftelse».[16] Da Bernstorff døde i 1797, ble det landesorg. Han ble etterfulgt som utenriksminister av sønnen Christian Bernstorff.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Andreas Peter Greve von Bernstorff, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Andreas-Peter-Greve-von-Bernstorff, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7197[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Andreas Peter von Bernstorff, Proleksis enciklopedija-ID 11964[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Andreas_Peter_Bernstorff[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b DBL, s. 139.
  7. ^ DBL, s. 151.
  8. ^ DBL, s. 140.
  9. ^ DBL, s. 141.
  10. ^ DBL, s. 142–143.
  11. ^ DBL, s. 143–145.
  12. ^ DBL, s. 145–146
  13. ^ DBL, s. 146–148
  14. ^ DBL, s. 148–149.
  15. ^ DBL, s. 150.
  16. ^ Steen (1933), s. 157.

Kilder

rediger

Litteratur

rediger
  • Nyerup, R.: Bernstorff's Eftermæle. 1799–1800.
  • Eggers, C. U. D.: Denkwürdigkeiten aus dem Leben des Grafen A. P. Bernstorf. 1800.
  • Holm, Edvard: Danmark-Norges udenrigske Historie 1791–1807
  • Hornemann, Jørgen og Bache, Niels: Danmarks statsmand: A. P. Bernstorff og hans samtid. Valby: Borgen, 2001.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Andreas_Peter_Bernstorff&oldid=24462407»