Andreas Hojer

Andreas Hojer (født 18. mai 1690, død 28. august 1739) var en dansk historiker, jurist og administrativ embedsmann.

Andreas Hojer
Født		18. mai 1690 Karlum
Død		28. aug. 1739 (49 år) Hertugdømmet Slesvig
Beskjeftigelse		Historiker, jurist, dommer
Embete		Rektor (Københavns Universitet, 1737–1738)
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Tønder kirkegård

Oppvekst og ungdom

Hojer ble født i Karlum i nærheten av Tønder i hertugdømmet Slesvig, hvor hans far, Johan Hojer (død 1726), var prest. Moren var født Fabricius. Gjennom foreldrene var han knyttet til vidt utbredte slesvigske presteslekter. Etter at det hadde blitt lagt et godt grunnlag i språk og historie, delvis hjemme under farens veiledning, delvis hos morens bror, den lærde presten Vilhad Fabricius i Løjt, dro Hojer i 1706 til pedagogiet (Pädagogium) i Halle.

Fra barndomshjemmet var han av faren vant til arbeidsomhet og selvstendig tenkning, noe som ble av stor betydning for hans senere liv. Han hadde et hurtig hode og stor flid, og gjorde derfor raske fremskritt. I 1707 gikk han over til universitetet i Halle og begynte å studere medisin, etter eget utsagn av helbredshensyn siden han fra barndommen hadde vært svaklig. I den berømte Georg Ernst Stahl og hans disippel Michael Alberti fant han lærere etter sin smak som innviet ham i«den praktiske medisin», men tross i dette kunne dette ikke tilfredsstille ham i hans søken etter kunnskap. Samtidig studerte han derfor også moral, historie, natur- og statsrett, og i professor Christian Thomasius fant han en veileder til rasjonell betraktning av livet i staten og folket, som bidro til å utvikle en trang til å gjøre seg uavhengig av vitenskapelige autoriteter og se med egne øyne. I pietismen så han også en forbundsfelle i kampen mot den da fremdeles herskende ortodoks-lutherske teologi som han følte seg frastøtt av.

Utbruddet av den nordiske krigen i 1709 førte til forstyrrelser i Hojers studieplan. Av økonomiske årsaker måtte han tenke på å dra hjem. Dog fikk han mulighet til et opphold ved Universitetet i Wittenberg. Fra hjemmet gjorde han forskjellige reiser, alltid med et åpent øye for det politiske og sosiale livets forskjellige forhold og både hjemme og ute sysselsatte han seg med studier av forskjellig slag. I 1713 kom han til København, som han forøvrig sannsynligvis hadde besøkt også tidligere, og i juni 1714 ble han immatrikulert ved Københavns Universitet. Nesten tilfeldig ble han av geheimeråd Johan Georg Holstein ansatt som lærer for dennes to yngre sønner, og med dette knyttet han seg til Danmark for resten av livet. Ved flid og dyktighet vant Hojer snart stor aktelse i det holsteinske hus, noe som senere ble av stor betydning for ham som vern mot de heftige angrep som hans noe fremfusende og selvbevisste brudd med vanlige synspunkt utsatte ham for. Hojer var rik på reformatoriske ideer, hadde lyst til å gjøre seg gjeldende og komme seg frem i samfunnet. Et forsøk han i 1717 gjorde på å bli professor i medisin ved Københavns Universitet mislykkes, da kongens livlege, justisråd, dr.med. Johannes de Buchwald, en mann som var gammel nok til å være Hojers far, gikk seirende ut av konkurransen om jobben. Et positivt utfall av konkurransen for Hojer var dog at han fikk tillatelse til å praktisere som lege etter dette, til tross for at han ikke var ferdig med legeutdannelsen. Kort etter reiste han til universitetet i Helmstedt med sine adelige elever. Her stiftet han nære bekjentskaper med flere av tidens vitenskapelige berømtheter, men etter et års tid dro han tilbake til København i håp om å få en ansettelse i statens tjeneste. Det gikk imidlertid ikke så lett, delvis fordi han samtidig kom i to stygge, litterære feider, som nær hadde ødelagt fremtidsutsiktene hans.

Til bruk for de unge Holsteinere, hadde Hojer nemlig forfattet sin Kurtzgefasste dännemarkische Geschichte (Flensburg 1718), et skrift som i flere henseender viser forfatterens fortreffelige evner og sunne dom over historiske personer og begivenheter, men hvor han samtidig uttalte seg med en da uvant dristighet om forskjellige forhold. Dette framprovoserte mye harme, og førte til langvarige ubehageligheter for Hojer. For eksempel opptrådte Ludvig Holberg (under navnet «Poul Rytters») meget skarpt og hånlig mot ham, da han hadde følt seg personlig krenket av Hojers uttalelse om et av hans skrifter. Enda større forargelse vakte Hojers naturrettslige avhandling De nuptiis propinqvorum, som kom ut i 1718 i Tyskland. Siden adskillige påstander i skriftet kunne tolkes som om forfatteren gjorde seg til forsvarer av ekteskap mellom de aller nærmest beslektede, så oppstod det en storm mot ham både hjemme og i utlandet. Ved sin rolige holdning og sin ufortrødne besvarelse av alle innvendinger, lykkes det dog Hojer til slutt å få stormen til å legge seg. Dog ville han vel neppe ha nådd dette resultatet om ikke innflytelsesrike venner hadde tatt ham under sine vinger, og om ikke han selv, med en god samvittighets uforstyrrelige ro, midt under stormen hadde arbeidet videre og skrevet en rekke skrifter om finans, statsøkonomi, historiske skrifter og avhandlinger, alle skrevet til kongen og kronprins Christian. Av disse ble kun Continuatio annalium Alberti Stadensis (1720) trykt.

Samtidig hadde Hojer, for å leve, praktisert som lege. Han hadde også, om enn uten å navngi seg for offentligheten, kommet i forbindelse med boktrykker Jochum Wielandt om redaksjonen av nyhets- og litteraturbladet (Extrait des nouvelles og Nova litteraria), hvorved Hojer, som alltid, viste talent, men også ved uforbeholdne ytringer vakte såpass motstand at han måtte stanse. Hans gjentatte forsøk på å bli professor i medisin forble mislykket. Han fikk heller ikke oppfylt ønsket sitt om å bli ansatt ved Det Kongelige Bibliotek på denne tiden. Derimot ble han, støttet av den Hans Nobel i 1721 sekretær i den av regjeringsnedsatte norske matrikkelkommisjonen og året etter kongelig historiograf.

Kongelig historiograf og kollegieembedsmann

Det har blitt sagt at Hojer kunne takke dronning Anna Sophie for at han ble historiograf, men selv om det var slik var Hojer langt fra en vanlig lykkejeger. Tvertimot ser man at han ved siden av sine forretninger i matrikkelkommisjonen, som en tid førte ham til Norge, ivaretok historiografembedet med stor energi. Hans oppgave var å fortsette de årbøkene over kong Frederik 4.s regjeringshistorie Christoff Heinrich Amthor hadde påbegynt, og han gjorde seg stor umake for å få tak i de nødvendige kildene. For eksempel foretok han i 1723 omfattende arkivundersøkelser i hertugdømmene, og når han hadde fått tak i det nødvendige materiale, brukte han kort tid på resten av arbeidet, slik at det i løpet av åtte år fra hans hånd forelå en rekke skrevne foliobind, hvor kong Frederiks regjeringsårbøker var ført frem til 1711.

I desember 1724 ble den norske matrikkelkommisjonen oppløst uten å ha nådd sitt mål, da det hadde oppstått en sterk uvilje mot den påtenkte omreguleringen av matrikkelvesenet. For Hojer ble saken ikke uten betydning, ikke bare fordi han hadde fått anledning til å legge sin forretningsdyktighet for dagen og hadde blitt godt kjent med norske forhold, men også fordi han hadde fått nære forbindelser med innflytelsesrike menn, særlig overhoffmarskalk og preses i Kommercekollegiet Christian Frederik von Holstein og biskop Bartholomæus Deichman i Christiania. Da Hojer, visstnok etter den sistnevntes forslag, ble utsett til å tre inn som sekretær i «den gehejme kommission», som ble nedsatt samtidig som matrikkelkommisjonen ble oppløst, med mandat å undersøke om flere høytstående embedsmenn hadde tatt imot bestikkelser, var han klok nok til å frasi seg dette utsatte vervet. Han gikk imidlertid ikke arbeidsledig. Hans store historiske arbeid, som stadig skred fremover, var ikke nok sysselsettelse for ham så han inngav seg tid til annen på regjeringens forskjellige forslag. Arbeidet med dette var ikke alt av høy kvalitet, men det viste hvor varmt han interesserte seg for statens og samfunnets vel og hvor langt han var inne i mangfoldige offentlige forhold. Regjeringen gjorde da også bruk av hans innsikt. Uten å ta med de mindre viktige sakene kan man nevne at Hojer i oktober 1726 ble beordret til å tre inn i en kommisjon som skulle undersøke Det danske ostindiske kompanis tilstand og utsikter. Kort etter ble han medlem av en myntkommisjon og ble samtidig utnevnt til justisråd. Da han hadde syslet en del med handelsspørsmål og også interesserte seg for den danske stats frigjøring fra Hamburgs handelsoverherredømme, var det uten tvil kjært for ham da han i 1729 ble utnevnt til kommitteret i Politi- og Kommercekollegiet. Omtrent samtidig fikk han et lenge næret ønske oppfylt da han ble gjort til bibliotekar ved Det Kongelige Bibliotek, en oppgave som i høy grad interesserte ham og han på den korte tiden han hadde dette vervet viste stor iver for boksamlingens ordning og fremvekst.

Tiden etter Frederik 4.s død

Hojer stod i en utstrakt virksomhet som historiograf, bibliotekar og kollegieembedsmann da Frederik 4.s død i oktober 1730 medførte en brå stopp i alt dette. Hojer ble nemlig betraktet av etterfølgeren, Christian 6., som knyttet til dronning Anna Sophies parti, og mistet derfor kort tid etter tronskiftet alle sine offentlige verv, men fikk i det minste en anstendig pensjon. I den nye situasjonen kom Hojers fleksibilitet til uttrykk. Han trakk seg ikke tilbake, men forsøkte med den gang å skaffe seg enn posisjon hos den nye regjeringen. Han leverte i 1731 et utkast til en verdig skildring av Christian 6.s salvingshøytid, og da han etter å ha mistet historiografstillingen ikke lengre hadde i oppgave å fortsette årbøkene over Frederik 4.s regjering, skrev han en sammentrengt, svært innholdsrik og velskrevet skildring av denne konges historie, som han så i håndskrift overrakte Christian 6. med en tilegnelse, datert 31. mars 1732.

Dette verket, König Friedrich des IV glorwürdigstes Leben, som viser Hojer som en av Danmarks mest fremragende historieskrivere, var neppe ment for offentligheten; i alle fall kunne det ikke bli offentliggjort med mindre Christian 6. selv tok initiativet til det. Skriftet ble da også liggende utrykt i mange år. I Fortsetzung der Allgemeinen Welthistorie XXXIII (Halle 1770) ble mesteparten av skriftet trykt, men uten at forfatterens navn kom til sin rett. Først i 1829 ble det hele utgitt som et selvstendig skrift av Niels Nicolaus Falck.

Selv om dette var et utmerket historieskrift, var det neppe dette som gav Hojer tilbake hans tidligere status, men dels personlige forbindelser med menn som Johan Ludvig Holstein og Johannes Bartholomæus Bluhme som Christian 6. satte høyt, dels et fortreffelig handelspolitisk skrift Hojer gav ut anonymt i 1734 under Danmarks lenge verserende strid med Hamburg. Fra da av gikk det igjen i en rivende fart med hans forfremmelser fra den ene embedsstillingen til den andre, eller rettere: Han ble i stå stor grad overveldet med offentlige verv, at det er vanskelig å skjønne hvordan én manns krefter kunne rekke til alt. Først må det nevnes at han i 1734 på meget gunstige vilkår forpaktet den inndratte, forhenværende hertuglig-gottorpske hovedgården Satrupholm i Angeln med tilhørende vakre og store gods, deriblant flere store avlsgårder. 15. august 1734 ble han utnevnt til medlem av Overretten på Gottorp og den lokale regjeringen, og hadde med det fått enda en anselig og innflytelsesrik stilling midt blant sine nærmeste venner og slektninger som så opp til ham som slektens berømte mann. til tross for dette adlød han da kongen kalte ham bort fra alt dette tilbake til København, hvor han viste at mange så på ham som en fremmed som ville trenge seg inn i noe som ikke angikk ham. 3. desember 1734 ble han utnevnt til professor i natur-, folke- og statsrett ved universitetet og 14 dager senere til medlem av Missionskollegiet, direktør for Vajsenhuset og sekretær for Missionskollegiet. I tillegg til dette ble det senere tillagt ham verv som inspektør på Vajsenhuset.

20. januar 1736 ble Hojer ved kongelig bulle utnevnt til dr.juris. Samme år fikk han sete i Kancellikollegiet og Højesteret og ble generalprokurør. I 1737 ble han utnevnt til medlem av det nyopprettede Generalkirkeinspektionskollegium og ble etatsråd – alt mens han fremdeles hadde de embedene han tidligere hadde hatt. Bare vervene for sekretariatet i Missionskollegiet og for inspektoratet i Vajsenhuset fikk han kvitte seg med i 1738. Han var dessuten også medlem av en rekke viktige og omfattende kongelige kommisjoner vedrørende kirke-, skole-, retts- og medisinalvesenet, og var med hell flere ganger regjeringens advokat i vanskelige saker overfor utlandet. I nesten alt Hojer var borti var det han som måtte trekke lasset; særlig spilte han en viktig rolle i Kirkeinspektionskollegiet, hvis virksomhet avspeiler hans energiske, men noe urolige og pietistiske åndsretning. Overalt arbeidet Hojer med å innføre det han anså som forbedringer og som i de fleste tilfeller, også var det.

Under en reise i hertugdømmet Slesvig ble han svært syk, og 28. august 1739 døde han i byen Slesvig, ikke 50 år gammel.

I 1735 hadde Hojer giftet seg med Eisabe Margrethe, født Ambders, en prestedatter fra Burkal i Mellemslesvig.

Hojer var en stor bokvenn, og selv om hans samlinger et par ganger ble forstyrret av brann, sist i 1728, etterlot han seg et stort bibliotek, hvori der for eksempel fantes mange håndskrifter til fedrelandets, særlig Slesvigs, historie og rettsforfatning

I Norsk Salmebok er Hojer representert med en oversatt salme.

Hojers juridiske arbeider

Hojers egentlige juridiske forfattervirksomhet begynner med hans professorat. I 1735 og 1736 holdt han avhandlingene Dissertatio iuridica de eo quod iure belli licet in minores og Ideae Iurisconsulti Danici (oversatt og utgitt av Peder Sommer i 1737 under tittelen Forestilling paa en Dansk Jurist). Dette siste verket, som var beregnet å utgjøre 13 kapitler, hvorav kun de tre første kom ut, inneholder programmet for Hojers virksomhet som rettslærd. I 3. kapitel uttaler han: «Efter Naturens og den guddommelige Rets Kundskab bør en Jurist hos os for alle Ting gjøre sig den danske og norske Ret vel bekjendt og deraf retteligen danne sig en ret Sammenhæng af vores indenlandske Lovkyndighed», og det bemerkes også at «den romerske Ret intet hjælper til at lære den danske Jurisprudens, men snarere hindrer et rent og akkurat Begreb deraf og indvikler den i alle Haande af den romerske Ret laante unyttige Spidsfindigheder og Fiktioner».

Ved gjennomføringen av programmet sitt ble Hojer den dansk-norske rettsvitenskapens stifter. Hojers interesse for rettsvitenskapen antas også å ha gitt utslag i vesentlig medvirkning til, den for rettspleien så betydningsfulle, reformen av det juridiske studium som ble gjennomført med forordningen av 10. februar 1736, der det ble innført fullstendig juridisk embedseksamen og som nødhjelp såkalt «juridisk eksamen for ustuderede».

Litteratur

• Troels G. Jørgensen: Andreas Hojer : Jurist og historiker, København 1961

Eksterne lenker

• Biografi i Dansk biografisk leksikon 1. utgave