Alice Hamilton

amerikansk lege og forsker

Alice Hamilton (født 27. februar 1869 i New York City, død 22. september 1970 i Hartford i Connecticut) var en sentral USA-amerikansk arbeidsmedisiner. Hun var en pioner på felt som toksikologi og kjemiske stoffers virkning på menneskekroppen. Hun var den første kvinna som fikk ei vitenskapelig stilling ved Harvard Medical School.

Alice Hamilton
Født27. feb. 1869[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Manhattan
Død22. sep. 1970[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (101 år)
Hadlyme North Historic District[6]
BeskjeftigelseToksikolog, patolog, universitetslærer, lege, bakteriolog, skribent Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d. (1891)
Utdannet ved
6 oppføringer
University of Michigan (–1893)[7]
Universitetet i Leipzig (18951896)
Johns Hopkins University (verv eller stilling: vitenskapelig assistent)
University of Michigan Medical School
Miss Porter's School[7]
Ludwig-Maximilians-Universität München
NasjonalitetUSA
UtmerkelserLasker-Bloomberg Public Service Award (1947)
National Women's Hall of Fame (1973)[8]
Connecticut Women's Hall of Fame (1994)[9]
Michigan Women's Hall of Fame (1997)[10]

Oppvekst, utdanning og impulser

rediger

Alice Hamilton vokste opp i Fort Wayne i Indiana som den nest eldste av fem søsken. Hun fikk sin grunnleggende skolegang ved hjemmeundervisning og gikk seinere på Miss Porter's School, en universitetsforberedende privatskole for jenter i Connecticut. Hun var opptatt av å få en utdannelse som kunne gjøre henne sjølforsørgende, og valget falt på medisinen, et fag som var åpent for kvinner, samtidig som det kunne gjøre henne til et uavhengig og samfunnsnyttig menneske.

I 1893 kunne hun ta sin avsluttende medisinske eksamen ved Universitetet i Michigan. Noen års sjukehustjeneste bekrefta en mistanke hun hadde om at direkte pasientpleie ikke var det hun egentlig ønska å drive med. Hun dro til Tyskland, der hun studerte bakteriologi og patologi i München og Leipzig. Oppholdet svarte ikke til forventningene faglig, og hun var heller ikke begeistra for militarismen, anti-semittismen og kvinneforakten hun opplevde i det tyske samfunnet.

Tilbake i USA studerte hun først et år ved det medisinske fakultetet på Johns Hopkins-universitetet. I 1897 blei hun så lærer i patologi ved Northwestern University i Chicago.

I Chicago bosatte hun seg i Hull House, et boligkompleks som tilhørte settlement-bevegelsen. Dette var ei sosialpolitisk retning som søkte å bygge bru mellom klassene ved at folk fra middelklassen bosatte seg i fattige arbeiderklassestrøk, der de kunne bidra med kunnskap og mer «høyverdig» kultur, samtidig som de etablerte tilbud innen utdanning, helse og velferd.

For Hamilton betydde dette at hun kom nært innpå arbeidsfolk og deres problemer, og hun blei etter hvert oppmerksom på at ei rekke skader og sjukdommer hadde tilknytning til arbeidslivet, og da særlig den framvoksende industrien. Hun gjorde seg kjent med faglitteratur på området, og hun merka seg at det fantes lite av dette i USA. I motsetning til i Storbritannia og Tyskland var det amerikanske arbeidslivet også temmelig uregulert. Hun bestemte seg for å endre på dette, og i 1908 publiserte hun sin første artikkel om arbeidsmedisinske spørsmål.

Arbeidsmedisinsk virke

rediger

I 1908 blei Hamilton oppnevnt til å delta i Illinois' nyetablerte undersøkelseskommisjon for yrkesrelaterte sjukdommer, den første i sitt slag i USA. Det neste tiåret jobba hun intenst på området med hovedvekt på toksikologi. Hun var en pioner innen epidemiologi, der hun benytta seg mye av det som blir kalt «skosåle-metoden», der en går fra dør til dør (og sliter skosåler) og intervjuer folk som har vært i risikosonen for en aktuell lidelse. I en større undersøkelse om blyskader klarte Hamilton og medarbeiderne å identifisere 77 industriprosesser som benytta bly og 578 sikre ofre for blyforgiftning. Kombinert med forbedra laboratorieundersøkelser kunne hun presentere svært overbevisende resultater, noe som gav støtet til viktige reformer innen yrkeshelse.

I 1911 blei Hamilton oppnevnt til spesialetterforsker i Bureau of Labor (det seinere arbeidsdepartementet). Hun fortsatte arbeidet med blyskader og dokumenterte sjokkerende dødelighets- og sjukdomsrater. Seinere studerte hun forholda i gummi- og ammunisjonsindustrien. Ei særlig utfordring var å holde øye med de hemmelige ammunisjonsfabrikkene som blei oppretta under første verdenskrig.

I 1919 blei Hamilton ansatt ved ei ny avdeling for yrkesmedisin ved Harvard Medical School, den første kvinna i vitenskapelig stilling ved dette fakultetet. Avisa New York Tribune markerte dette med ei kraftig overskrift: «A Woman on Harvard Faculty — The Last Citadel Has Fallen — The Sex Has Come Into Its Own». Dette var nok en smule overdrevet; fortsatt var det slik at for eksempel de høytidelige eksamensprosesjonene var forbeholdt de mannlige forskerne, som kunne bli med i Harvard Club.

Ved ansettelsen fikk Hamilton gjennom at hun fortsatt skulle få bruke mye tid på feltarbeid. Arbeidslivet var rett nok blitt noe mer regulert, men industriveksten åpna for stadig nye problemstillinger. I 1925 gav hun ut oversiktsverket Industrial Poisons in the United States. Hun var også sentral i å få arrangert to nasjonale konferanser om arbeidshelse, en om tetraetylbly (som en hadde begynt å tilsette i bensin) og en om radium.

Hamilton fortsatte også sitt internasjonale virke. Fra 1924 til 1930 var hun med i Folkeforbundets helsekomite (som eneste kvinne).

Etter å ha pensjonert seg i 1935, fortsatte hun som medisinsk rådgiver for US Division of Labor Standards (Arbeidstilsynet). Her fikk hun også gjennomført sin siste feltundersøkelse, innen viskose/rayon-industrien. Undersøkelsen førte til at Pennsylvania innførte muligheten for erstatning ved yrkessjukdommer.

På 1940-tallet gav hun ut både sjølbiografien Exploring the Dangerous Trades og det reviderte oversiktsverket Industrial Toxicology (første gang utgitt i 1934).

Politisk virksomhet

rediger

Arbeidet og livet på Hull House gjorde Hamilton stadig mer radikal. Hun var riktig nok konfliktsky, men når det blei nødvendig å konkludere, endte hun opp på arbeidsfolks side. Første verdenskrig gjorde også et sterkt inntrykk på henne. Hun deltok på den internasjonale kvinnekonferansen i Haag i 1915 og reiste deretter rundt i til de europeiske hovedstedene for å framlegge et kvinnenes fredsforslag. Hamilton var også på kvinnekongressen i Zürich i 1919. Etter dette var hun i Tyskland for å studere matmangelen der – tilstanden var den mest rystende hun hadde opplevd.

I mellomkrigstida var hennes politiske virke mye knytta til arbeidet. Hun argumenterte mot barnearbeid, for offentlig helsetrygd og for prevensjon. Da spørsmålet om et grunnlovstillegg om like rettigheter for kvinner og menn første gang kom opp i 1932, var Hamilton skeptisk – hun frykta at særvern for kvinner i arbeidslivet skulle gå tapt.

I 1927 var hun med på en appell om benødning av anarkistene Sacco og Vanzetti. Som medlem av ei nasjonal utredningsgruppe om sosiale trender i 1930–32 endte hun opp som en skarp kritiker av den amerikanske kapitalismen. Et besøk i Sovjet i 1924 hadde gjort henne begeistra for kommunistenes likhetsprogram, men samtidig var hun negativ til maktkonsentrasjonen og mangelen på ytringsfrihet. Et besøk i Tyskland i 1933 gjorde sterk inntrykk, og hun publisert en serie anti-nazistiske artikler. Hun hadde lenge vært pasifist, men da Hitler erobra land etter land i 1940, konkluderte hun med at USA burde gå med på «den sida vi mener er rett».

Hun brukte sine eldre år aktivt innen radikal politikk. I 1952 gikk hun tilbake på sitt tidligere standpunkt og støtta et grunnlovstillegg om like retter for begge kjønn. I leserinnlegg og brev til kongressmedlemmer protesterte hun på McCarthy-tidas antikommunisme og angrep på borgerrettighetene. Hun støtte anerkjennelse av Folkerepublikken Kina, og så tidlig som i 1963 skreiv hun et åpent brev om at USA burde avvikle sitt militære engasjement i Vietnam.

Det er kjent at FBI hadde Hamilton under oppsikt i lang tid, faktisk opp til nitti års alder.

Ettermæle

rediger

I 1944 blei Hamilton innført i det ærefulle registeret «Men in Science», og i 1973 blei hun innvotert i National Women's Hall of Fame. I 1947 fikk hun Laskerprisen, som gjerne regnes som det amerikanske svaret på Nobelprisen i medisin.

Forskningsenheten ved USAs nasjonalinstitutt for arbeidssikkerhet og -helse (NIOSH) er oppkalt etter henne, og instituttet deler ut en årlig forskningspris i hennes navn. American Chemical Society har oppretta et register over viktige steder og hendelser, National Historic Chemical Landmarks. Her er Alice Hamiltons forskning fra 1897 til 1935 innført. I 1995 kom hun på frimerke i USA.

I 2011 fastsatte Illinois' guvernør at 13. september skal betegnes som Alice Hamilton Day.[11]

Alice Hamilton døde i 1970, 101 år gammel. Hennes eldre søster var klassisisten og forfatteren Edith Hamilton.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alice-Hamilton, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Base biographique, oppført som Alice Hamilton, BIU Santé person ID 48917[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID hamiltona1[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 12471, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alice-Hamilton[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b The Biographical Dictionary of Women in Science, side(r) 549, bind 1[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.cwhf.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.michiganwomen.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ First annual Alice Hamilton Day; besøkt 9. mars 2013.

Kilder

rediger
  • Barbara Sicherman om Alice Hamilton i Notable American Women – The Modern Period – a Biographical Dictionary, bind 4, Harvard University Press 1980.
  • Omtale på nettstedet Changing the Face of Medicine; besøkt 6. mars 2013.

Litteratur

rediger
  • Biografi: Barbara Sicherman: Alice Hamilton – A Life in Letters, Harvard University Press 1984, nyutgave 2003.
  • Sjølbiografi: Exploring the Dangerous Trades, 1943, nyutgave Miller Press 2007.
  • Barnebok: Stephanie Sammartino McPherson: The Workers' Detective – A Story about Dr. Alice Hamilton, Lerner Publishing Group 2011.

Et lite utvalg fagtekster:

  • Lead poisoning in potteries, tile works, and porcelain enameled sanitary ware factories, Bureau of Labor 1912.
  • «Lead poisoning in the United States», American Journal of Public Health 1914.
  • «Effect of the Air Hammer on the Hands of Stonecutters», Monthly Review of U.S. Bureau of Labor Statistics 1918.
  • «The growing menace of benzene (benzol) poisoning in American industry», Journal of the American Medical Association 1922.
  • «What Price Safety: Tetra-ethyl Lead Reveals a Flaw in Our Defenses», The Survey 1925, gjenopptrykt i Journal of Occupational Medicine 1972.
  • «A vasomotor disturbance in the fingers of stonecutters», Archiv für Gewerbepathologie und Gewerbehygiene 1930.
  • Occupational Poisoning in the Viscose Rayon Industry, U.S. Dept. of Labor Division of Labor Standards 1940.
  • Industrial toxicology, Oxford University Press 1947 (sammen med Johnstone).
  • «Forty Years in the Poisonous Trades», American Industrial Hygiene Association Quarterly 1948, gjenopptrykt med ei ny innledning i American Journal of Industrial Medicine 1985.