Alexios I Komnenos
Alexios I Komnenos (gresk: Ἀλέξιος Αʹ Κομνηνός) (født 1048, død 15. august 1118) var keiser i Østromerriket fra 1081 til 1118. Han var sønn av Johannes Komnenos og Anna Dalassena og nevø av Isak I Komnenos (keiser 1057-1059). Den militære, finansielle og territorielle gjenoppbyggingen i Østromerriket startet under hans styre.
| Alexios I Komnenos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1048[1][2][3][4] Konstantinopel | ||
| Død | 15. aug. 1118[5][6] Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Keiser | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Irene Doukaina (1078–)[7] | ||
| Far | John Komnenos | ||
| Mor | Anna Dalassene | ||
| Søsken | 7 oppføringer
Isaac Komnenos
Adrianos Komnenos Manuel Komnenos Nikephoros Komnenos Theodora Komnene Maria Komnene Eudokia Komnene | ||
| Barn | 8 oppføringer
Anna Komnena[8][9]
Maria Komnene Johannes II Komnenos Andronikos Komnenos, son av Alexios I Isaac Komnenos Eudokia Komnene Theodora Komnene Angelina Barbara Komnena (kildekvalitet: omstridt) | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Tidlig liv
redigerFar til Alexios avslo å ta imot tronen da Isak abdiserte. Isak ble i stedet etterfulgt av fire keisere fra andre familier mellom 1059 og 1081. Under en av disse keiserne, Romanos IV Diogenes (1067–1071) utmerket Alexios seg i kampen mot seldsjukkene. Under Mikael VII Dukas (1071–1078) og Nikeforos III Botaniates (1078–1081) var han også i tjeneste, sammen med sin eldre bror Isak, mot opprørere i Lilleasia, Trakia og i Epiros.
Alexios lyktes i å slå ned et opprør blant leiesoldater Lilleasia i 1074, og i 1078 ble han utnevnt til kommandant over feltarméen i vest av Nikeforos III. I denne posisjonen beseiret han opprørene til to etterfølgende guvernører i Dyrrhachium, Nikeforos Bryennios (hvis sønn eller barnebarn senere giftet seg med Alexios' datter, Anna) og Nikeforos Basilakes. Alexios ble beordret til å marsjere mot sin svoger Nikeforos Melissenos i Lilleasia, men nektet å kjempe mot sin slektning. Dette førte derimot ikke til degradering, siden keiseren trengte Alexios til å møte den forventede normanniske invasjonen ledet av Robert Guiscard nær Dyrrhachium.
Mens de bysantinske styrkene ble samlet til ekspedisjonen, oppsøkte Dukas-fraksjonen Alexios ved hoffet. De overbeviste ham om å slutte seg til en konspirasjon mot Nikeforos III. Alexios ble proklamert keiser av styrkene sine, og han marsjerte mot Konstantinopel. Opprørerne gikk inn i byen i triumf den 1. april 1081 etter å ha bestukket de vestlige leiesoldatene som voktet byen. Nikeforos III ble tvunget til å abdisere og trekke seg tilbake til et kloster, og patriark Kosmas I kronet Alexios til keiser 4. april.
På denne tiden gikk det rykter om at Alexios var elskeren til keiserinne Maria Bagrationi, datter av kong Bagrat IV av Georgia, som hadde vært gift med Mikael VII Dukas og senere hans etterfølger Nikeforos III. Hun var kjent for sin skjønnhet. Alexios sørget for at Maria ble værende på slottsområdet. Det ble også antatt at han kan ha vurdert å gifte seg med henne. Men hans mor konsoliderte forbindelsen til Dukas-familien ved å arrangere ekteskap mellom ham og Irene Dukaena, barnebarn av caesar Johannes Dukas, onkel til Mikael VII, som ikke ville ha støttet Alexios uten dette. For å sikre seg fortsatt støtte fra Dukas-familien, gjeninnsatte Alexios Konstantin Dukas, den yngre sønnen til Mikael VII og Maria, som medkeiser. Senere betrodde Alexios ham sin førstefødte datter, Anna, som flyttet inn i slottet Mangana hos hennes forlovede og hans mor.
Denne situasjonen endret seg dramatisk da Alexios' første sønn, Johannes II Komnenos ble født i 1087. Annas forlovelse til Konstantin ble oppløst, og hun ble flyttet til hovedpalasset for å bo sammen med hennes mor og bestemor. Alexios ble fremmedgjort fra Maria som mistet sin imperielle tittel og trakk seg tilbake til et kloster. Konstantin Dukas ble fratatt sin status som medkeiser. Tross dette fortsatte han å ha gode relasjoner med keiserfamilien.
Krigen mot normannerne
redigerAlexios' regjeringstid på nesten 37 år var full av kamp. Han måtte møte det voldsomme angrepet til normannerne ledet av Robert Guiscard og hans sønn Bohemund som nykronet keiser. Normannerne tok Dyrrhachium og Korfu og beleiret Larissa i Thessalia. Alexios led flere nederlag før han var i stand til å slå tilbake. Dette klarte han ved å bestikke den tyske kong Henrik IV med 360 000 gullstykker til å angripe normannerne i Italia. Dette tvang normannerne til å konsentrere seg om sitt forsvar hjemme i 1083–1084. Han sikret seg også en allianse med Henrik, greve av Monte Sant'Angelo som kontrollerte Garganohalvøya. Henriks troskap var det siste eksempelet på bysantinsk politisk kontroll i Italia. Den normanniske faren endte foreløpig da Robert Guiscard døde i 1085, og bysantinerne tok tilbake det meste av sine tap.
Alexios måtte så ta seg av uroligheter i Trakia hvor sektene bogomilene og paulikianene gjorde opprør og slo seg sammen med petsjenegerne fra den andre siden av Donau. Paulikiske soldater i keiserlig tjeneste deserterte på samme måte under Alexios' kamper mot normannerne. Alexios dro ut for å straffe opprørerne og desertørene så snart faren fra normannerne var over og konfiskerte deres land. Dette førte til ytterligere et opprør nær Filippopolis, og kommandanten for feltarméen i vest, Gregory Pakourianos, ble beseiret og drept i det påfølgende slaget. Petsjenegerne foretok i 1087 plyndringstokter inn i Thrakia, og Alexios krysset Moesia som hevn, men klarte ikke å ta Dorostolon (Silistra). Keiseren ble omringet under sin retrett og beseiret av petsjenegerne som tvang ham til å signere en våpenhvile og betale beskyttelsespenger. De invaderte Trakia igjen i 1090 mens svoger til sultanen i Rüm sendte en flåte og forsøkte å få i stand en felles beleiring av Konstantinopel. Alexios kom seg ut av denne krisen ved å alliere seg med 40 000 kumanere. Med hjelp fra disse knuste han petsjenegrene ved Levounion i Thrakia den 29. april 1091.
Dette gjorde slutt på petsjeneger-trusselen, men kumanene begynte å plyndre de imperielle territoriene i Balkan i 1094. Kumanene var ledet av en som hevdet han var Konstantin Diogenes, en lenge avdød sønn av keiser Romanos IV. De krysset fjellene og plyndret det østlige Trakia til lederen ble eliminert ved Adrianopel. Balkan var nå mer eller mindre pasifisert, og Alexios kunne vende sin oppmerksomhet til Lilleasia som var nesten overkjørt av seldsjukkene.
Krigen mot seldsjukkene
redigerAlexios inntok en forsonende holdning ovenfor paven så tidlig som i 1090 med tanke på å søke vestlig hjelp mot seldsjukkene. Hans utsendinger møtte Urban II i konsilet i Piacenza i 1095. Hjelpen han ønsket fra Vesten var rett og slett en styrke av leiesoldater og ikke den enorme mengden som ankom etter at paven forkynte det første korstog ved konsilet i Clermont senere samme år. Han ble forbauset og flau og var ikke klar til å forsyne dette antallet mennesker mens de beveget seg i hans territorium. Keiseren kunne bare se på at hans områder i Balkan ble utsatt for ytterligere plyndring fra hans egne allierte. Alexios sendte den første uorganiserte gruppen av korsfarere ledet av Peter Eremitten over til Lilleasia. Der ble de massakrert av tyrkerne i 1096.
Den andre og enda mer fryktinngytende gruppen av korsfarere beveget seg gradvis mot Konstantinopel, ledet i seksjoner av Godfred av Bouillon, Bohemund av Taranto, Raimond IV av Toulouse og andre viktige medlemmer av den vestlige adelstanden. Alexios brukte anledningen til å møte korsfarerlederne separat ettersom de ankom og skaffet seg troskapsløfter og løfter om å overgi erobrede landområder til Østromerriket. Alexios lovet å forsyne dem med provisjoner i bytte mot deres troskapsløfter etter som han overførte kontingentene inn i Asia.
Korstoget var en betydelig suksess for Østromerriket siden Alexios nå tok tilbake et antall viktige byer og øyer. Korsfarernes beleiring av Nikea tvang byen til å overgi seg til keiseren i 1097, og den etterfølgende korsfarerseieren ved Dorylaion tillot de bysantinske styrkene til å ta tilbake mye av det vestlige Lilleasia. Bysantinsk styre ble reetablert i Khíos, Rhodos, Smyrna, Efesos, Sardis og Filadelfia i 1097–1099. Hans datter Anna Komnena forklarte denne suksessen med Alexios' politikk og diplomati, men de latinske historikerne i korstoget forklarte den med hans forræderi og falskhet. En bysantinsk flåte på ti skip ble i 1099 sendt for å hjelpe korsfarerne med å erobre Laodikea og andre kystbyer frem til Tripoli.
Korsfarerne mente at deres løfter ble brutt da den bysantinske kontingenten under Tatikios ikke klarte å hjelpe dem under beleiringen av Antiokia. Bohemund som etablerte seg som prins av Antiokia, gikk for en kort stund til krig mot Alexios på Balkan, men ble lagt under blokade av bysantinske styrker og gikk med på å bli Alexios' vasall gjennom Devol-avtalen i 1108.
Senere år
redigerI løpet av de siste tyve årene av hans liv mistet Alexios mye av sin popularitet. Årene ble preget av forfølgelser av tilhengerne av paulikianerne og bogomilene. En av hans siste handlinger var å offentlig brenne Basil, en av bogomilenes ledere, som han hadde hatt en teologisk krangel med. Alexios måtte også slå tilbake tallrike angrep på hans territorium fra seldsjukkene i 1110–1117, til tross for korstogets suksess.
Alexios var i mange år under sterk innflytelse fra sin mor, Anna Dalassena, en vis og svært dyktig politiker som han på svært uvanlig vis kronet til Augusta i stedet for den rettmessige eieren av tittelen, hans kone Irene Dukaina. Dalassena var rikets effektive administrator under Alexios' lange fravær på hans militærtokt. Hun var kontinuerlig i konflikt med sin svigerdatter og tok fullstendig ansvar for oppfostringen og utdannelsen av hennes barnebarn, Anna Komnena.
Alexios' siste år var også preget av usikkerhet om hvem som skulle etterfølge ham. Han hadde kronet sin sønn Johannes II Komnenos til medkeiser fem år gammel i 1092, men Johannes' mor, Irene Dukaina ønsket å endre dette til fordel for sin datter Anna og Annas ektemann, Nikeforos Bryennios. Bryennios hadde blitt gjort til Caesar og mottok den nylig opprettede tittelen panhypersebastos («æret fremfor alt»), og han forble lojal mot både Alexios og Johannes. Intrigene til Irene og Anna preget til og med Alexios' siste timer.
Møte med kong Sigurd Jorsalfar av Norge
redigerI 1111 fikk Alexios besøk fra Norge. Kong Sigurd Magnusson Jorsalfare var på korstog og pilegrimsreise i tre år, og etter å ha vært i blant annet Jerusalem, reiste han til «Miklagard», det norrøne navnet på Konstantinopel. Her han fikk en storslagen mottakelse hos Alexios, som er beskrevet i Snorres Magnussønnenes saga. Keiseren spurte Sigurd om han ønsket å motta en gave med 6 skippund gull, eller om han ville være med på den typen leik (spill) de gjorde i Miklagard. Sigurd valgte leiken, som skal ha kostet enda mer enn gullet, og det «gikk best for kongen i alle leiker».[10]
Arv
redigerAlexios I hadde stabilisert Østromerriket og seiret i en alvorlig krise. Dette innledet et århundre med velstand og suksess for riket. Han hadde også endret styret av riket. Ved å søke allianser med mektige adelsfamilier, gjorde Alexios slutt på tradisjonen med eksklusivt å stole på keiserfamilien og assimilerte mesteparten av adelen i sin utvidede familie, og gjennom dette, sitt styre. Dette tiltaket som var ment å minske motstanden ble fulgt av introduksjonen av nye hofftitler som panhypersebastos som ble gitt til Nikeforos Bryennios, eller sebastokrator som ble gitt til keiserens bror, Isaak Komnenos. Dette politikken hadde suksess til å begynne med, men gradvis ble den relative effektiviteten i det keiserlige byråkratiet undergravd ved å prioritere familieforbindelser fremfor meritter og egnethet. Alexios' integrering av adelen førte til kontinuitet. Hver eneste bysantinsk keiser som hersket etter Alexios I Komnenos var i slekt med ham, enten gjennom avstamning eller ekteskap.
Referanser
rediger- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Aleksander, PLWABN-ID 9810632310505606[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bibliography of the History of the Czech Lands, oppført som byzantský císař Alexios I. Komnenos, BHCL-UUID 0c3ed6a2-3b45-4016-9d0b-a44004727bc7[Hentet fra Wikidata]
- ^ Catalogue of the Unione Romana Biblioteche Scientifiche, Unione Romana Biblioteche Scientifiche-ID 52639, oppført som Alexius I Comnenus Emperor of the East[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Aleix I Comnè, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0002207[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6186vxm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p879.htm#i8787, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Anna Komnena[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q49942106[Hentet fra Wikidata]
- ^ Snorre, Magnussønnenes saga, kap. 12
Litteratur
rediger- Michael Angold, The Byzantine Empire, 1025-1204, Longman, 1997, 2nd ed., s. 136-70. ISBN 0-582-29468-1
- Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, Hambledon, 2003, s. 33-71. ISBN 1-85285-298-4
- The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
- Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford Universwity Press, 1997, s. 612-29. ISBN 0-8047-2630-2
- John J. Norwich, Byzantium: The Decline and Fall, Alfred A. Knopf, Inc., 1995, ISBN 0-679-41650-1
- Anna Komnena, The Alexiad, oversatt til engelsk av E.R.A. Sewter, Penguin Classics, 1969
- Snorre, Magnussønnenes saga. I: Norges kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldedal, Oslo 1979
 Østromersk keiser | ||
| Komnenos | ||
| Forgjenger: Nikeforos III Botaniates |
1081–1118 | Etterfølger: Johannes II Komnenos |
| Østromerriket | ||