Herøy kirke (Nordland)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sjå òg Herøy gamle kirke (Møre og Romsdal) og Herøy nye kirke (Møre og Romsdal).
Herøy kirke
Herøy kirke.jpg
Foto: Børge Evensen
Sted: Sør-Herøy, Herøy på Helgeland
Byggeår: 1150-1200
Endringer: 1400-tall: Innkorting. 1762-1766: Reparasjoner og ombygginger. 1879-1880: Om- og utbygging. 1911: Oppussing av inventar. 1954-1968: Restaurering.
Via til: Jomfru Maria?
Kirkegård: Gammel kirkegård rundt kirka, to nyere gravlunder i umiddelbar nærhet.
Periode: Romansk
Arkitekt: Middelalder: Ukjent
1879–1880: N.S.D. Eckhoff
Teknikk: Mur
Materiale: Kleberkvadre, lokal bruddstein.
Mål: Middelalder: Skipet var 17 x 12,8 meter (utvendige mål), koret 8,2 x 9,4 meter.[1] I tillegg kom apsis.
Tårn: Ja, bygget 1879-1880.
Takrytter: 1643 til 1879. Fornyet i alle fall én gang (i 1725).
Portal: Ingen opprinnelige portaler er bevart.
Kor: Kvadratisk, med tilbygget apsis.
Skip: Enskipet
Prekestol: 1760-tall. Friderich Friderichsen og Gottfried Ezekiel.
Døpefont: 1913. Andreas Nilsskog.
Alter: Middelalder: Alter i apsis (restaurert rundt 1960). Det har også vært minst ett alter i skipet. I dag: Alter midt i koret, samt restaurert alter i apsis.
Herøy kirke, tegnet i 1860. Omtrent slik som dette sto den i flere hundre år, før den store ombyggingen i 1879-80.
Foto: Chr. Christie

Herøy kirke er en steinkirke fra middelalderen på Sør-Herøy i Herøy kommune på Helgeland. Kirka ble antagelig bygget som fylkeskirke for «Herøy halvfylke» på siste halvdel av 1100-tallet. Senere ble den annekskirke i Alstahaug prestegjeld, for så å bli hovedkirke i Herøy prestegjeld. Den er bygget om flere ganger opp gjennom årene, og restaurert på 1950- og 1960-tallet. Kirka er nå soknekirke i Herøy sokn.

I gammel tid, inntil vegetasjonen ble mer dominerende på siste halvdel av 1900-tallet, var kirka ualminnelig godt synlig. Den har derfor vært brukt som seglingsmerke og fiskemed. [2]

Historie

Oppføring som fylkeskirke

Herøy kirke er en langkirke fra slutten av 1100-tallet. Kirka ble oppført i kleberstein, med murer opptil 1,6 meter tykke.[3] På byggetidspunktet sto det allerede en eldre stolpe- eller stavkirke på stedet. Denne kan muligens ha vært fra tiden rundt år 1100. Koret i nykirka ble bygget først, helt inntil vestveggen på den eldre trekirka. En tid har dermed det nye steinkoret fungert som skip, mens gammelkirka har vært kor. Etter en tid ble apsis og skip oppført, og gammelkirka revet. [4]

Til tross for denne etappevise byggingen er det klart at steinkirka helt fra begynnelsen av var planlagt slik den ble til slutt, med skip, kor og apsis. Kirken er i høyromansk stil, og har en del stilmessige likheter med kirker i Bergen.[5]

Man vet ikke egentlig ikke hvem som sto for byggingen av Herøy kirke, eller hva som var bakgrunnen for tiltaket. Da den sto ferdig var imidlertid Herøy kirke den største middelalderkirka på Helgeland, og den eneste med apsis. Nord-Herøy var på den samme tiden tilholdssted for den kongelige sysselmannen, og et av samlingspunktene for leidangen. Det er dermed trolig at Herøy kirke ble bygget som fylkeskirke for ”Herøy halvfylke” - et område som omfattet det som i dag er Alstahaug, Vefsn og hele Sør-Helgeland. Størrelsen på kor og apsis tyder i alle fall på at Herøy kirke var ment å brukes av mange geistlige samtidig.[6]

Det er uvisst hvilken helgen kirka opprinnelig var viet til, men det kan ha vært jomfru Maria. Som helgen ble Maria gjerne påkalt til hjelp mot sykdom, og var de fødende kvinners beskytter og hjelper.[7]

Leidangskirke?

Det var ofte et sammenfall mellom lokaliseringen av leidangens fartøyer og den kirkelige administrasjonen. Det er således grunn til å tro at Herøy hadde en rolle i forbindelse med leidangen.[8] Loftet i kirka kan i denne sammenheng ha blitt brukt til å oppbevare riggen og seilet til leidangsfartøyet i skipreiden. Denne forpliktelsen er kjent allerede i Gulatingsloven, senere blant annet fra Landsloven av 1274, og skal ha vært gjeldende i flere hundre år fremover.[9] Fragmenter av ullstoff er funnet brukt som tetting mellom bord i kirketaket. Dette kan være rester av et leidangsseil (se under).

Forfall

I tida etter svartedauden satte forfallet inn. Folketallet var kraftig redusert, og de kirkelige sentrumsfunksjonene på Helgeland ble flyttet til Alstahaug. Kirka på Alstahaug ble fra da av hovedkirka i det store Alstahaug prestegjeld, og Herøykirka redusert til en annekskirke.[10]

Kirkemuren var i så dårlig forfatning på 1400-tallet at en mann skal ha blitt dømt for å ha tatt stein derfra til bygging av en ovn.[11] Skipet ble kortet inn mot vest på samme tida[12], og hadde heretter en tilnærmet kvadratisk grunnflate i flere hundre år.

På 1600- og 1700-tallet ble kirken gjenstand for en del reparasjoner og endringer. I 1643 eller 1644 ble det lagt et nytt tak med tjærebredd spontekning, og en takrytter ble satt oppå. Jernankre ble satt inn i sørmuren for å stabilisere den i 1656, og en gang rundt 1670 ble det bygget et våpenhus foran (den senere gjenmurte) nordportalen i skipet. Apsisbuen og apsishvelvet ble revet en gang før 1718, og takrytteren som var blitt gammel og forfallen, ble erstattet med en ny i 1725.[13]

Et gravkammer under, eller like utenfor, sørveggen av koret må også ha blitt bygget senest rundt år 1700 (se under). Flere medlemmer av slekta til Petter Dass ble gravlagt her, blant andre hans mor Maren Falch (se mer om henne her).

I årene 1762-1766 ble det gjort en del større reparasjoner og endringer. Tak av tegl ble lagt på skipet (mens kor og apsis fortsatt skulle ha spontak). Deler av korets søndre mur raste imidlertd sammen i forbindelse med arbeidene, og måtte mures opp igjen. Trepanel ble deretter lagt på sørveggen som en ekstra beskyttelse mot elementene. Det ble også bygget et pulpitur (lukket ”stol”/galleri) over koret, med inngang fra en utvendig trapp fra nordsida av koret. En fløy med innskrift ”N.C.Fr 1763” (etter biskop Nicolay C. Friis) ble plassert på takrytteren. Et sakristi ble også satt opp på sørsiden av koret i 1766.[14]

En snekker Friderich Friderichsen laget et ”korskille” av tre, som ble plassert over koråpningen. På denne ”bue af bord” stod det utskåret det kongelige monogrammet ”F 5tus” (for Frederik den 5.) med ”Crone over og den Nordske Löve paa begge sider”. Altertavla og prekestolen ble skåret av samme Friderich Friderichsen, og malt av Gottfried Ezekiel. Både snekkeren og maleren var håndverkere i biskop Friis tjeneste.[15]

Om det var i denne sammenheng det gamle alteret i apsis ble fjernet vites ikke. Men alterplaten av granitt ble i alle fall i lange tider benyttet som dørhelle utenfor en (nå gjenmurt) døråpning på nordsiden av apsis.[16] Ikke før i 1935 ble alterplaten funnet, brukket i to deler, og identifisert av en engelsk arkeolog, William Harold Eagle.[17] Den er senere satt på plass igjen i apsis.

I 1816 ble takrytteren antent av lynnedslag, men innsats fra klokker, prest og husmenn berget kirka fra å brenne ned. Tyve år senere (1835 eller 1836) ble takrytteren antent enda en gang, denne gangen slukket styrtregnet flammene.[18] Vestmuren måtte rives og gjenoppbygges i 1866, grunnet store skader etter lekkasjer og påfølgende frostsprengning. Flere vinduer ble dessuten satt inn "hvor der ingen forhen vare, forat bringe mere Lysning", som det står i prestens kallsbok.[19]

Arkitekt Christian Christie besøkte distriktet i 1860, på en oppmålingsreise for Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Han målte opp og tegnet kirken, som på det tidspunktet fortsatt ikke var så alt for mye ombygget. Tegningen hans er det eneste bildet vi har av kirken fra tiden før den store utvidelsen i 1879-1880.

Ombygging

Det ble lovfestet i 1851 at det skulle være plass i kirkene til 30 prosent av befolkningen i sognet.[20] Dette ble etter hvert vanskelig å overholde i Herøy, der befolkningsøkningen i siste halvdel av århundret var svært sterk. Med ”den nye tids krav om mer plass og mer lys”[21], ble det bestemt å foreta en storstilt ut- og ombygging av kirka.

I 1879-1880 ble skipet dermed utvidet 13 meter vestover, med N.S.D. Eckhoff som arkitekt. De nye veggene ble murt av gråstein fra Kjerkåsen. Korbuen fra middelalderen ble revet. Vinduer og portaler for øvrig ble utvidet eller gjenmurt, og nye åpninger brutt i murene der det var nødvendig. Nye store vinduer ble deretter satt inn. Prekestolen fra 1700-tallet ble fjernet og satt opp på loftet, og en ny satt inn. Inventaret ble malt - i ”triste farger”, i følge senere kommentatorer. Sakristiet ble revet. Som en erstatning for dette avbolket man apsis fra koret med en skillevegg av tre, slik at det ble et ”nytt” sakristi her isteden. Sist, men ikke minst, fikk kirka et stort tårn i vestenden.[22]

Det første orgelet i kirka var laget av P. C. Brantzeg, og sto ferdig i 1883. Orgelet ble finansiert ved lån i Herø Sparebank, et lån som senere ble ettergitt av banken. Dette ble byttet ut i 1961.[23] Organisten på den tiden var antagelig lærer og kirkesanger Morten O. Kaupanger. Datteren Gunhild Swan Tømmervik overtok organistposten noen tiår senere.

  • Herøy kirke rundt 1900. Den borterste halvparten av skipet, og tårnet, er nybygget. Foto: Fredrik Schreiner.
    Herøy kirke rundt 1900. Den borterste halvparten av skipet, og tårnet, er nybygget.
    Foto: Fredrik Schreiner.
  • Herøy kirke i mellomkrigstida. De skraverte delene av muren er fra middelalderen, resten er fra utbyggingen i 1879-1880. Det lille sakristiet som ble bygget bak altertavla i 1911 vises også. Foto: Harald Sund
    Herøy kirke i mellomkrigstida. De skraverte delene av muren er fra middelalderen, resten er fra utbyggingen i 1879-1880. Det lille sakristiet som ble bygget bak altertavla i 1911 vises også.
  • Interiøret i kirka rundt århundreskiftet. Legg merke til den halvåpne døra som leder inn til sakristiet i apsis, og nyprekestolen fra 1880. Foto: Fredrik Schreiner.
    Interiøret i kirka rundt århundreskiftet. Legg merke til den halvåpne døra som leder inn til sakristiet i apsis, og nyprekestolen fra 1880.
    Foto: Fredrik Schreiner.
  • Interiør mot vest, fotografert i 1952. På orgelgalleriet ser man Brantzeg-orgelet. Foto: John Tverdahl.
    Interiør mot vest, fotografert i 1952. På orgelgalleriet ser man Brantzeg-orgelet.
    Foto: John Tverdahl.

Restaurering

Interiøret i kirka i mellomkrigstida. Apsis er åpnet opp igjen, og nytt sakristi er skjult bak altertavla. Den gamle prekestolen fra 1765 har erstattet den "nye", men er ennå ikke flyttet inn i kråa der den står i dag (se bilde under).
Foto: Agnar Thoresen.
Gudstjenester ble avholdt mens restaureringsarbeidene pågikk i koret.
Foto: Kåre Holand.

Etter hvert ble det klart at mye av kirkens særpreg og historiske karakter var gått tapt i den hardhendte ombyggingen i 1879-1880, og 30 år senere ble de som hadde stått for ombyggingen spydig omtalt som ”…en gjeng med kirkeforbedrere”.[24] I et forsøk på å få tilbake noe av det alderdommelige preget var det enkelte tilløp til restaurering. Blant annet ble prekestolen fra 1700-tallet satt på plass igjen i 1911 (mens den ”nye” etter hvert ble sendt til Fiskarheimen i Skibbåtsvær), og inventaret ble malt i lyseblått og hvitt. Skilleveggen mellom kor og apsis ble også revet. I stedet avbolket man et nytt lite rom, skjult bak altertavla.[25]

De nye store vinduene som skulle gi mer lys i kirka ble nok også litt for mye av det gode, for i 1933 vedtok menighetsrådet å male de to nederste vindusrutene i hvert vindu hvite, "for at unngå forstyrrelse av andagten", som det heter i forhandlingsprotokollen.[26]

På midten av 1900-tallet var deler av kirken uansett preget av forfall og manglende vedlikehold, og ymse reparasjoner var nødvendige. I protokollen til menighetsrådet heter det for eksempel i 1950 at "Herøy kirkes tårn nå er i den forfatning at det er forbundet med livsfare både for kirkens betjening og menigheten å benytte det, hvorfor det straks må avstenges for senere nedrivning..."[27]

Behovet for reparasjoner ga et påskudd til å restaurere kirka tilbake til det mer middelalderpregede. En fullstendig restaurering tilbake til det opprinnelige var selvsagt urealistisk. For mye av det opprinnelige var forlengst tapt. Formålet med restaureringsarbeidene som ble iverksatt på 1950-tallet var derfor primært å få til et samspill mellom det som var bevart av det opprinnelige og de senere tilføyelsene, samtidig som en fikk fremhevet det som var bevart av kirkens opprinnelige romanske stiltrekk.[28]

Apsis fikk nytt hvelv, og den gamle alterplaten man hadde funnet som dørhelle i 1933 kom igjen på plass. De store vindusåpningene fra 1880 ble restaurert, og mindre vinduer satt inn igjen i 1960-1963. Et nytt sakristi ble også bygget sør for koret. Elektrisk anlegg ble også installert i kirka i 1958, og de to store vedovnene som hadde stått på hver sin side av skipet kunne kastes ut til fordel for elektrisk oppvarming.

Etter at apsis var restaurert, og det gamle alteret her var gjenskapt, ble det diskusjon om hvorvidt man skulle sette altertavla tilbake i koret igjen. Altertavla fra 1760-tallet ville jo ødelegge noe av middelalderpreget en hadde fått gjenskapt i kirken, med alteret i apsis som det visuelle midtpunktet i kirka (jfr. Christies beskrivelse nedenfor). Sognepresten skrev blant annet:

En vil ikke unnlate å påpeke det inkonsekvente ved først å avdekke og restaurere kirkens eldste og vakreste del, absiden med det gamle alterparti, for så å gjemme dette igjen bak en ganske alminnelig altertavle fra 1764.
– Brev fra sognepresten til prosten.[29]

Både antikvariske myndigheter og menighetsråd gikk imidlertid inn for å sette altertavla på plass igjen. I 1968, etter mer enn ti års restaureringsarbeider, kunne kirken gjeninnvies av biskop Wisløf - med altertavla dominerende midt i koret.

Arkitektur

Detaljer av interiøret i 1860. Av spesiell interesse er korbuen i midten, til venstre. Denne ble revet i 1879.
Foto: Chr. Christie.

Kirka hadde i middelalderen flere altre. Hovedalteret var i apsis, dessuten var der i alle fall ett sidealter i skipet (i veggen bak der prekestolen står i dag).[30] Disse ble etterhvert fjernet. Alteret i apsis sto litt lenger fremme på gulvet enn det restaurerte alteret gjør i dag. Opprinnelig sto det med en ca metersbred passasje mellom alteret og veggen.[31]

Fra menighetens ståsted i skipet sto alteret i apsis visuelt innrammet av en bue mellom kor og apsis, og enda en bue mellom koret og skipet. Den sistnevnte korbuen var opprinnelig en 2,9 meter bred rundbue flankert av tre halvsøyler på hver side.[32] Midt i korbuen, på eller fra en bjelke mellom kapitélene, sto eller hang et stort krusifiks.[33] Utformingen, med kor- og apsisbuer, bidro til å understreke alteret i apsis:

Alterplassen her fremme under apsisens kuppelhvelv har […] vært hevet over kirkerommet for øvrig og vært innrammet av den fint utformede apsisåpningen. For menigheten, som stod nede i skipet, har dette partiet, som dannet sentrum for deres oppmerksomhet, vært innrammet av korbuen. Maken til perspektiv har ikke mange av våre kirker kunne fremvise.
– Håkon Christie[34]

Kristendommen uttrykkes i arkitekturen. Koret symboliserer himmelen og Gud, mens skipet er kristenfolket her på jorda.[35] Gikk man fra skipet og inn i koret, gikk man derfor symbolsk fra det jordiske livet og inn i paradiset.[36] Denne overgangen fra skipet til det helligste ble visuelt understreket av kor- og apsisbuene, og krusifikset som sto i silhuett øverst i korbuen.

Funn og undersøkelser

Ett av innvielseskorsene i apsis.
Foto: Børge Evensen.
Gravplata til Maren Falch, død i 1709.
Foto: Børge Evensen.

I 1955 ble gjenmurte vinduer, portaler, repositorier (nisjer) og seks solkors avdekket under murpussen i kor og apsis. Solkorsene var de gjenværende av opprinnelig 12 innvielseskors i kirken. Gulvene ble også skiftet i skip (1954-1957?) og kor (1959) i forbindelse med restaureringsarbeidene, og en fikk dermed en mulighet for å undersøke grunnen under kirka. Mange spørsmål om kirkens tidlige historie og utforming ble dermed belyst. I 1954 fant man fundamentet for et steinalter under gulvet i sørøst-hjørnet av skipet, omtrent der prekestolen står nå.[37]

I 1957 fant man fundamentene for de to første vestveggene i skipet, henholdsvis ca 14-16 meter vest for koret, og 10-12 meter vest for koret. Ved graving av drenering fant man samme året også restene etter et gravkammer, murt av små gule teglstsein, rett utenfor sørsida av koret.[38] Her fant man blant annet en gravplate som hadde stått på kista til fogd Peter Lorentzen Angell (1666-1727), en svoger av Petter Dass. Under utbedring av fundamentet til søndre kormur kom man en tid senere (muligens 1963) også over gravplaten til Maren Falch, Petter Dass’ mor. Den har antagelig ligget i det samme gravkammeret.

Bakken under korgulvet ble undersøkt i 1959. En mengde skjelettrester og rester av kister kom for dagen. De fleste skjelettrestene lå hulter til bulter, men i alle fall ca 50 hodeskaller skal ha blitt identifisert. Bare fem skjeletter var nogenlunde intakte, deriblant ett kvinneskjelett med et lite fosterskjelett liggende over bekkenbenet, kanskje en kvinne død i barsel. 236 mynter ble funnet, den eldste fra kong Sverres tid.[39] Dessuten følgende gjenstander:[40]

  • a: 2 små øreringer i gull.
  • b: Vakkert utskåret kam av bein, samt fragment av en annen kam.
  • c: Utskåret beinskaft, formet som menneskehode med lue eller hatt.
  • d: Fragmenter av farget vindusglass med rester av blyinnfatning.
  • e: 5 perler av glass, rav og bein.
  • f: Bronsenål med snodd hode.
  • g: Bølget klype av bronse.
  • h: Tøyrester tekstet[?] med metalltråd.
  • i: Fragment av metallvevnad.
  • j: -
  • k: Mindre samling messingbeslag og et stykk støpgods[?].
  • l: Fragmenter av glasskrukke.
  • m: Fragmenter av blybeslag.
  • n: Hvelvet spinnehjul av bly.
  • o: Samling metallknapper, forskjellige former.
  • p: Fragmenter av nyere, glasert stentøy.
  • q: Fragmenter av krittpiper.
  • r: Vevlodd av kleberstein, fragmentarisk avlangt fiskesøkke med hull og langsgående fure av kleber, tykt emne muligens til kole av kleber, ubestemmelig emne av kleber.
  • s: Saks av jern.
  • t: 3 håndtak til gravkister, av jern.

I 1991 ble loftet på kirka undersøkt av Erik Andersen og Jon Godal, fra henholdsvis Vikingeskibshallen i Roskilde og Handverksregisteret. De ønsket å undersøke om det fantes rester av gammelt ulltøy – gjerne gamle råseil - i eller ved takkonstruksjonen, slik man tidligere hadde påvist i kirkene på Trondenes og Stiklestad. De fant fragmentariske rester av ullsegl og ”si” av storfehår, brukt for å tette mellom bordene i taket. Tekstilrestene er senere c14-datert til 1300-1400-tallet.[41] Dette kan tenkes å være rester av et gammelt leidangsseil som har blitt liggende på loftet inntil det ble så gammelt og dårlig at det ble revet opp i remser og brukt i forbindelse med takreparasjoner.

Inventar

Den største lysekrona er fra 1655, og ble gitt av fogden på Helgeland, Jesper Hansen og hans kone Margrethe (tante til Petter Dass). Den andre krona ble gitt av Judith og Rasmus Angel i 1715.[42] Altersølv - kalk, disk og brødeske - ble gitt til kirka av Petter Dass, en gang rundt 1690. Altersølvet var laget av gullsmed Berent Lampe i Bergen.[43]

Altertavle og prekestol ble laget på 1760-tallet av snekkeren Friderich Friderichson og maleren Gottfried Ezekiel.[44] Døpefonten er fra 1913, og laget av Andreas Nilsskog fra Drevja. Treskjæringene består av bibelske motiver, innrammet av norrøn drageornamentikk.[45]

Et "kirkeskip" laget av Tøger Nilsen på Seløy ble gitt til kirka i 1924. Det hang under taket i våpenhuset, inntil det ble kastet ut i forbindelse med restaureringen på 1950-tallet. Det ble da tatt vare på av Paul Solheim og er nå på lokalmuseet. Her finnes også en kirkebøsse som ble anskaffet i 1917 til opphenging i våpenhuset.

  • Altertavla i Herøy kirke. Foto: Børge Evensen.
    Altertavla i Herøy kirke.
    Foto: Børge Evensen.
  • Kirkebøsse, første gang brukt i 1917. Foto: Børge Evensen.
    Kirkebøsse, første gang brukt i 1917.
    Foto: Børge Evensen.
  • "Kirkeskip", laget av Tøger Nilsen på Seløy. Foto: Børge Evensen.
    "Kirkeskip", laget av Tøger Nilsen på Seløy.
    Foto: Børge Evensen.

Referanser

  1. ↑ Ø. Ekroll 1999, side 80.
  2. ↑ Nilsen og Smørvik 1999, side 5.
  3. ↑ Ø. Ekroll 1999, side 80.
  4. ↑ H. Christie 1973; Ø. Ekroll 1999, side 80.
  5. ↑ H. Christie 1973; Ø. Ekroll 1999, side 100.
  6. ↑ H. Christie 1973; Ø. Ekroll 1999, side 77,80; Nilsen og Smørvik 1999, side 6-7, 15.
  7. ↑ G. Danbolt 1999:103; Nilsen og Smørvik 1999, side 13-14.
  8. ↑ H. D. Bratrein 1984, se blant annet sidene 29 og 32.
  9. ↑ H. D. Bratrein 1984.
  10. ↑ H. Christie 1973; Ø. Ekroll 1999, side 85-86; Nilsen & Smørvik 1999, side 17.
  11. ↑ Historien er nevnt i Aslak Bolts jordebok, i følge Øystein Ekroll, 1999:85.
  12. ↑ Ø. Ekroll 1999, side 85-86.
  13. ↑ H. Christie, innberetning 1959; Nilsen og Smørvik 1999, side 18.
  14. ↑ H. Christies innberetning 1959.
  15. ↑ H. Christies innberetning 1959; Nilsen og Smørvik 1999, side 24.
  16. ↑ Nilsen og Smørvik 1999, side 11.
  17. ↑ Kirkevergens arkiv: Protokoll for kirketilsynet, 1935.
  18. ↑ Kallsbok 1865, side 12.
  19. ↑ Kallsbok 1865, side 28.
  20. ↑ Nilsen og Smørvik 1999, side 19.
  21. ↑ H. Christie 1973.
  22. ↑ H. Christies innberetning 1959; H.Christie 1973.
  23. ↑ I. R. Hansen 1999, side 138; Nilsen og Smørvik 1999, side 25.
  24. ↑ Dietrichson, artikkel
  25. ↑ H. Christies innberetning 1959; Nilsen og Smørvik 1999, side 24.
  26. ↑ Kirkevergens arkiv: Protokoll for kirketilsynet, 1933.
  27. ↑ Kirkevergens arkiv: Protokoll for kirketilsynet.
  28. ↑ H. Christie 1973.
  29. ↑ Kirkevergens arkiv: Brev til prosten, 4. mars 1961.
  30. ↑ H. Christie 1973.
  31. ↑ H. Christies innberetning 1959.
  32. ↑ Ekroll 1999, side 82.
  33. ↑ Ekroll 1999, side 84.
  34. ↑ H. Christie 1973.
  35. ↑ J. Schumacher 1999, side 53.
  36. ↑ Ekroll 1999, side 73.
  37. ↑ H. Christie, innberetning 1959.
  38. ↑ H. Christie, innberetning 1959; S. Lundestad 2001.
  39. ↑ H. Christies innberetning 1959; Ekroll 1999, side 85; Lundestad 2001.
  40. ↑ T 18223 i tilvekstkatalogen til Vitenskapsmuseet.
  41. ↑ Nilsen og Smørvik 1999:17.
  42. ↑ Nilsen og Smørvik 1999, side 25.
  43. ↑ Nilsen og Smørvik 1999, side 30.
  44. ↑ Nilsen og Smørvik 1999, side 24.
  45. ↑ Nilsen og Smørvik 1999, side 24-25.


Kilder

  • Bratrein, Håvard Dahl: "Skjøttebåter og leidangsskip i Nord-Norge". I Acta Borealia 1, 1984.
  • Christie, Håkon: Innberetning om undersøkelser i Herøy kirke 1959. Riksantikvarens arkiv (upubl.), 1959.
  • Christie, Håkon: ”To romanske Helgelands-kirker. Alstahaug og Herøy.” I Årbok for Helgeland, 1973.
  • Coldevin, Axel: Dønna bygdehistorie. Dønna kommune, 1980.
  • Danbolt, Gunnar: "Helgener i helgelandske kirker". I Stemmer i stein (red. Ivar Roger Hansen), 1999.
  • Ekroll, Øystein: "Steinkyrkjene på Helgeland: Alstahaug, Herøy og Dønnes". I Stemmer i stein (red. Ivar Roger Hansen), 1999.
  • Hansen, Ivar Roger: "Salmesang og orgelspill". I Stemmer i stein (red. Ivar Roger Hansen), 1999.
  • Kallsbok for Herøy prestegjeld, 1862-1867. Ikke publisert.
  • Lundestad, Sigurd: Restaurering av Herøy kirke 1953-1968. Herøy menighetsråd, 2001.
  • Nilsen, Lillian Blakstad og Arne Magnus Smørvik: ...med hederlig Ziir. Herøy menighetsråd, 1999.
  • Schumacher, Jan: "Kristendom og kirkevesen på Helgeland". I Stemmer i stein (red. Ivar Roger Hansen), 1999.

Eksterne lenker

Koordinater: 65.97311° N 12.27808° Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Herøy_kirke_(Nordland)&oldid=2542553»